Uansett hvor mye Nasjonalmuseets direktør, Karin Hindsbo, forsøker å dementere uttalelsene fra samlingsdirektør Högkvist, sitter man igjen med et inntrykk av at museenes nye misjon er å åpne våre øyne for kolonialisme, rasisme og andre dunkle sider ved vår historie.
Munchmuseets utstilling for et par år siden, der publikum ble oppfordret til å finne ny tittel på Munchs «Neger med grønt skjerf», og forskningsprosjektet ved Universitetet i Bergen om hvordan Norge bidro til å gjøre verden hvitere, kan også ses i lys av denne.
Spørsmål om hvithet og farge er ofte en gjenganger i debatten, fordi farge blir tillagt symbolsk og politisk betydning. Særlig innen forskningsfeltet som blir kalt kritiske hvithetsstudier, blir kunstens fremstilling av objekter som rene og hvite betraktet i lys av spørsmål om rase.
Både bøker og artikler er blitt publisert om hvordan kunsten systematisk har fremmet hvithet til fordel for farge, ved for eksempel å fylle museer med gipskopier av antikkens mest kjente statuer. Museene blir dermed fremstilt som formidlere av forestillinger om hvitt herredømme. Men stemmer dette?
Eller er det snarere slik at teorier – i dette tilfellet kritiske hvithetsstudier – ser verden gjennom sine egne briller og blir blinde for fakta som kan avvise hypotesen? Jeg har mistanke om at det er det siste som er tilfellet.
Hvorfor?
I 2003 ble det arrangert en utstilling i Münchens glyptotek (skulpturmuseum) som bar navnet Bunte Götter (fargerike guder), der kopier av originaler som befant seg i museets samling, ble fargelagt for å gi publikum et inntrykk av skulpturens opprinnelige fargeprakt (polykromi).
Mange av originalene kom fra den gresk øya Egina, hvor de var blitt gjenoppdaget på slutten av 1700-tallet. Utstillingen med fargelagte kopier av disse originalene har blitt vist mer enn 20 steder i flere land.
Da skulpturene først ble utgravd, kunne spor av farge observeres på dem. Poenget med utstillingen var å få frem nettopp dette poenget: at den antikke greske skulpturen opprinnelig hadde farge – den kunne være bemalt, den kunne være sammensatt av ulike materialer eller laget av ulik farget stein.
Da utstillingen i 2011 kom til Medelhavsmuseet i Stockholm, var dette poenget blitt spisset. Da hadde den fått en ny katalog og et nytt navn: Vita lögner.
Som tittelen og noen av kapitlene i katalogen antydet, ønsket man nå å sette søkelys på at fraværet av farge på de antikke statuene man vanligvis ser i museer, ikke bare er et resultat av tidens tann, men en «visuell retorikk» der fakta om farge bevisst blir ignorert.
Hvis påstandene i katalogen (og en rekke andre publikasjoner om dette temaet) er riktige, hva er så grunnen til at kunnskap om farge har blitt fortrengt? Som forklaring henvises det blant annet til fascistperioden i Italia, der marmorstatuer av idrettshelter skulle «assosieres dels til antikken, dels til den hvite rasen».
Fortrengningen av farge begynte imidlertid ikke under de fascistiske og nazistiske regimene på 1900-tallet. Flere forfattere hevder at den hadde sin opprinnelse med forskningen til Johann Joachim Winckelmann (1717-1768): en person som på slutten av 1700- og gjennom store deler av 1800-tallet var regnet som den største internasjonale eksperten innen klassisk arkeologi. Winckelmann var, ifølge den franske forfatteren Philippe Jockey, opphavsmannen til «myten om det hvite Hellas».
Spørsmålet blir da hvordan forestillingen om hvite statuer og et hvitt Hellas kan ha utviklet seg på tross av at spor av farge var observert og dokumentert allerede i forbindelse med de tidligste utgravningene?
Foruten Winckelmann, pekes det mot museene, som sørget for at det ble laget gipskopier i stor skala. Modellene var gjerne de mest kjente verkene fra Vatikanet og andre viktige samlinger: Den berømte Laokoon-gruppen, Torsoen fra Belvedere-kortilen, Winckelmanns skattede Apollon Belvedere, Praxiteles’ Afrodite fra Knidos og så videre.
Disse kunne være patinerte for å ligne mer på originalene, men ble ofte stående ubehandlet i sin kritthvite prakt. Det var slike statuer som det brede publikum fikk befatning med.
Hvithetens far?
Det har også blitt pekt på at den ubemalte, hvite marmoroverflaten fremstiller grekeren som hvit i huden og følgelig som europeer.
På den måten understøtter hvitheten forestillingen om Hellas og Athen som den vestlige sivilisasjonens vugge. Winckelmanns oppfatning om at fremmed påvirkning hadde liten betydning for utviklingen av antikkens greske kunst, har i nyere tid blitt imøtegått av Martin Bernal, som i trebindsverket Black Athena (1987-2006) påviste hvordan den antikke greske kulturen var påvirket fra det afrikanske kontinent.
Dette førte til en debatt om rase, der flere av Bernals støttespillere hevdet at arkeologer så vel som kunstnere systematisk (og uten vitenskapelig grunnlag) har fremstilt klassisk gresk kunst (og implisitt «grekeren») som hvit for å støtte opp om rasefordommer.
Men var man virkelig uinteressert i den antikke skulpturens polykromi? Faktum er at Winckelmann selv – den angivelige opphavsmannen til den hvite myten – var en av de første som observerte og beskrev antikke verk med farge. Hans oppdagelser var sågar en viktig kilde for franskmannen A. C. Quatremère de Quincy (1755-1849), som i 1814 utga den første boken som i sin helhet var viet farge i antikkens skulpturkunst: «Le Jupiter Olympien».
Etter hvert begynte også skulptørene å eksperimentere med farge. Først ute var Quatremères venn Antonio Canova (1757-1822), og litt senere kom også den britiske billedhoggeren John Gibson på banen (1790-1866).
Les også: Skam over egen kultur er woke på sitt mest opplagte
Overser viktig kildemateriale
Vi har også eksempler på at arkeologiske funn påvirket kunsten.
Oppdagelsen av en gruppe små statuetter ved Tanagra i Hellas, der den opprinnelige fargeleggingen delvis var i behold, er motivet i flere verk av den franske kunstneren Jean-Léon Gérôme (1824-1904) – både maleri og skulptur.
En annen kjent maler som var opptatt av gresk polykromi, var Lawrence Alma-Tadema (1836-1912), som i et av sine mest berømte verk gjenskapte en scene som viser den greske skulptøren Fidias idet Parthenon-tempelets frise for første gang blir vist frem for publikum. Frisen, som viser scener fra den store Panathenaiaprosesjonen, er i Alma-Tademas maleri belagt med sterke, dekkende farger.
Det er lett å demonstrere at kjennskap til antikk fargebruk aldri gikk i glemmeboka. Etter at spor av farge ble oppdaget på en skulptur som ble funnet i Pompeii kort etter at systematiske utgravninger begynte på 1700-tallet, har dette spørsmålet kontinuerlig blitt diskutert. Hva kan da grunnen være til at anklagene fortsatt lever?
En av årsakene er en passasje hos Winckelmann der det antydes at et objekt er vakrere jo hvitere det er.
Det er helt rett at svært mange – ikke minst skulptører – var av den oppfatning at en skulptur, selv om den var inspirert av klassiske forbilder, ikke burde bemales. Et slikt syn ble fremmet av en rekke fremtredende personer, uten av det var snakk om manglende kunnskap om farge på gresk skulptur.
Begrunnelsen som ofte ble gitt, var at farge kunne distrahere og trekke oppmerksomheten bort fra det som var kunstens fremste kvalitet og kjennetegn, nemlig form. Farge burde derfor begrenses til maleriet, mens skulpturen fortrinnsvis konsentrerer seg om det som er dens egentlige bestemmelse, nemlig form. Skepsisen mot polykromi i moderne skulptur hadde altså en estetisk begrunnelse.
Praktisk talt alle tekstene der forfatteren mener å kunne finne en bevisst fortrengning av fargebruk til fordel for et hvithetsideal som reflekterer europeerens bilde av seg selv, er av forholdsvis ny dato (post ca. 1990).
Det som karakteriserer disse studiene, er videre at man legger uforholdsvis mye vekt på teori som i liten grad er basert på visuelle uttrykksformer (Bernal, Fanon etc.) og overser viktig kildemateriale. Jeg tror at saken kunne vært avklart om man hadde vist større vilje til å gå inn i den opprinnelige debatten, og akseptert de begrunnelsene som de historiske aktørene selv ga.
Kontroversen rundt John Gibsons Tinted Venus er godt dokumentert, og det er lite som tyder på at rase var en sak. Problemet er naturligvis at svaret man da får, harmonerer lite med gjengse teorier innen forskningsfeltet kritiske hvithetsstudier.
Les også: Norsk stolthet er ikke rasisme
