I en kommentar 14. april av Subjekts debattredaktør, Mikkel Ihle Tande, vises det til noen uttalelser fra meg på sosiale medier. Disse har blitt trukket frem av rådgiver i Human-etisk forbund, Didrik Søderlind, i hans kritikk av Subjekt, som var i dialog med meg om en sak i fjor.
Jeg liker dårlig at den norske kulturmiddelklassen prøver å trekke meg ned til sitt eget nivå. Jeg har ingenting felles med dem, og det er ingen grunn til at jeg skal være en del av deres verdensbilde.
Lørdag morgen startet jeg dagen med en kopp kaffe på en bensinstasjon et sted i Trøndelag. Litt før klokken åtte hadde jeg allerede vært ute og kjørt i halvannen time på den fete, nye motorsykkelen min. Jeg elsker å kjøre motorsykkel. Faktisk har jeg kjørt rundt på den i hele dag, med unntak av en times lur. Dette er noe jeg har råd til, fordi jeg ikke har en såkalt systemjobb.
Som selvstendig næringsdrivende som leverer spesialiserte IT-tjenester, tjener jeg omtrent like mye på å jobbe rundt 60–70 prosent stilling som en journalist i Aftenposten gjør på å jobbe 100 prosent. Det er jeg fornøyd med. Dessuten slipper jeg pendling, åpent kontorlandskap og sur maskinkaffe.
Dersom sinte woke-aktivister ringer sjefen min, som er meg, er det svært lite sannsynlig at jeg kommer til å gi meg selv sparken for å ha «feil» meninger. Noe vi har sett mange eksempler på de siste årene. Dette plasserer meg i en særstilling når det gjelder ytringsfrihet, meningsfrihet og ikke minst pressefrihet. Jeg kan med andre ord gjøre akkurat hva søren jeg vil, så lenge det er innenfor norsk lovverk. Jeg kan mene hva jeg vil, og jeg vet å verdsette min frihet, og ikke selge den ved å være avhengig av en systemjobb hvor jeg må være politisk korrekt.
Og selvfølgelig har jeg ingen grunn til å bry meg om hva kulturmiddelklassen måtte mene om meg. De har de ingen pisk jeg frykter, og heller ingen gulrøtter å tilby meg dersom jeg skulle «ta til fornuft» og bli som dem. Og hva skulle en slik gulrot i så fall være? En dårlig betalt drittjobb i en lokalavis et sted, på nåde etter å først ha underkastet meg deres totalitære tilbøyeligheter? Nei, ellers takk. Dette er mest sannsynlig også det beste de kan komme trekkende med, dersom det en dag skulle være aktuelt å «ta meg inn i varmen». Noe som også er svært usannsynlig.
Så inntil kulturmiddelklassen eller noen andre kan tilby meg noe bedre enn det jeg har, vil jeg fortsette å tillate meg selv friheten til å mene at den terrordømte tullingen Anders Behring Breivik og norske myndigheter er like ille. Dette er uttalelsen det refereres til i debattinnlegget i Subjekt forrige uke.
Det jeg legger til grunn for dette, er hvordan norske myndigheter terrorbombet sivile i Libya våren 2011, og hvordan den norske E-tjenesten «godkjente» den grufulle Pride-terroren i Oslo sommeren 2022. Dette betyr ikke at jeg støtter noen av dem, men at jeg ser på dem som jevnbyrdige onder. På en måte er de ett og det samme.
Og selv om dette sikkert er både udemokratisk og ekstremt av meg å mene, så er det meg revnende likegyldig hva kulturmiddelklassen måtte tenke eller føle om det. Det er ikke engang noe jeg selv tenker på i hverdagen, men noe som jeg med ujevne mellomrom blir påminnet gjennom deres kontinuerlige, overdrevne og hysteriske reaksjoner mot meg.
Les også: Filosofien skal ikke representere annet enn sannhetssøken
Moralposering
Naturlig nok har ikke kulturmiddelklassen oppnådd stort med sine gjentatte utspill mot meg. De pisker løs på en stråmann. Årsaken til at jeg misliker kulturmiddelklassen, er at jeg oppfatter dem som til dels lite oppegående og intelligente mennesker, selv om de til en viss grad kan være utspekulerte og nidkjære.
For det meste er dette mennesker som ikke produserer noe av reell nytte, og de har som oftest ikke tilegnet seg kompetanse som er salgbar i det ordinære arbeidslivet. Resultatet er at svært mange av dem må ty til «jobber» i NGO-er og lignende, hvor de kan bane seg vei til skattepenger via offentlige støtteordninger.
Som et eksempel velger noen av dem å livnære seg av å selge en «religion» som handler om å ikke tro på noe, for å få tilgang til statlig støtte. Enkelte aktører har utviklet et helt apparat for å utnytte ordninger med statlig støtte til livssynssamfunn.
Jeg ønsker ikke å gå i diskusjoner med sånne, er ikke noe jeg har ønsker om. De jeg sikter til, har ingen egentlig sosioøkonomisk status. De er fullstendig prisgitt offentlige støtteordninger for å klare seg økonomisk. Med andre ord lever de av mine og dine skattepenger, fordi de ikke kan noe reelt og virkelig. Når disse menneskene i tillegg bruker så mye av sin egentid til å bry seg om hva folk som jeg mener, sier eller gjør, vitner det om en tapermentalitet som jeg ikke ønsker å vedkjennes.
For å si det rett ut har disse menneskene betydelig lavere inntekt enn meg, og har ikke i nærheten av den kompetansen jeg har, og de evner ikke å klare seg på egen hånd ute i det fri. De har ganske enkelt ikke de samme forutsetningene. Derfor anser jeg heller ikke meningene deres som så viktige at jeg vil bruke tid på det.
Det er også her min kritikk av Subjekt kommer inn. Subjekt tar denne kulturmiddelklassen altfor alvorlig. Folk som livnærer seg av å selge «religioner» som handler om å ikke tro på noe, eller andre produkter som ikke finnes, er ikke personer jeg vil dele diskurs med. I motsetning til dem velger jeg å livnære meg av ærlig arbeid. Det er fordi jeg har et helt annet verdisett, og fordi jeg verdsetter helt andre egenskaper enn å kunne narre til seg penger, mens man moralposerer på Twitter med 10–12 år gamle skjermdumper, attpåtil tatt ut av kontekst.
Dette er mitt første og siste innspill i denne saken, og jeg har ingen ønsker om å bli trukket inn som «likeverdig» med disse aktørene. De er ikke mine likemenn eller likeverdige, og de kommer aldri til å være det.
Les også: Noen deler av kritikken mot Subjekt må vi ta til oss. Andre deler kan ikke aksepteres
