«Boyle Family – Nothing is more radical than the facts» på Henie Onstad byr på psykedeliske opplevelser og får oss til å undre over ting vi ellers tar for gitt.
Den nye utstillingen på Henie Onstad byr på en omfattende presentasjon av familien, og kunstnerkollektivet, «Boyle Family» sine arbeider de siste femti årene. Vi lar oss fascinere av verk som operer i krysningspunktet mellom konseptkunst, land art, performance, maleri og skulptur.
Mark Boyle (1934 – 2005) og Joan Hills (f. 1931) møttes i 1957. De ble kjærester, men innledet også et kunstnerisk samarbeid som skulle vare livet ut.
Til å begynne med sto Mark Boyles navn alene på alle arbeidene, men etter hvert valgte de å signere som par — og til slutt som familie: «The Boyle family». Under denne signaturen inkluderte de også deres to felles barn: Sebastian (f. 1962) og Georgia (f. 1963).
Psykedeliske drømmelandskap
Det første som fanger blikket i det vi går inn i utstillingssalen er lyset fra intense videoer fra tak til gulv med stadig skiftende fargeflater. Disse er akkompagnert av et psykedelisk lydspor, som umiddelbart drar assosiasjonene hen til 60- og 70-tallet eksperimentelle møter mellom musikk- og billedkunst.
Henie Onstad har rekonstruert en konsert med det brittiske bandet Soft Machine, som fant sted på kunstsenteret vinteren 1971. Boyle-familien sto for det spektakulære VJ-settet, som bestod av ulike kjemiske eksperimenter som ble prosjektert på veggene.
Resultatet er et psykedelisk drømmelandskap av skiftende former — et visuelt kaos i pur 70-tallsånd. Syretrippen er det konkrete resultatet av brennende diasfilm og ulike forsøk med alt fra blod til tårer.
Samarbeid med Henie Onstad
Gjenskapingen av denne oppsiktsvekkende audiovisuelle hendelsen i Henie Onstads historie er et uttrykk for det som fremstår som kunstsenterets intensjon med utstillingen i sin helhet: den handler om å presentere et rikt og spennende kunstnerskap, men også om å feire en tilbakelagt gullalder i institusjonens historie.
Presentasjonen av Boyle Family sitt kunstnerskap er også en fortelling om Henie Onstad Kunstsenter, som i 2018 fyller 50 år.
Kunstsenteret sitter på verdens største samling av Boyle-familiens arbeider — «The Boyle Family Archive». De var blandt de første til å stille ut Mark Boyle og Joan Hills utenfor Storbrittania.
Den første utstillingen var allerede i 1971 – bare tre år etter at kunstsenteret selv åpnet dørene 1968. Henie Onstad har også vært en viktig arbeidsstasjon for Boyle familys pågående prosjekter.
Utstillingen er en feiring av Henie Onstad som institusjon, men feststemningen tar ikke fokus bort fra kunsten. Snarere, vitner den om hvordan Henie Onstad på sine yngre dager, var et viktig sted som ikke bare viste kunst, men også skapte den.
På gateplan
I salen på høyre side, vises høydepunkter fra Boyle Family sin kunstproduksjon kronologisk. Fra Mark Boyle startet karrieren som poet, til han møtte sin partner Joan Hills, som var billedkunstner og arkitekt. Utover på 60-tallet arrangerte de sammen ulike happenings og events.
Hoveddelen av utstillingen er likevel viet deres karakteristiske avstøpninger av jordoverflaten. Ved første øyekast ser arbeidene nærmest ut som store malerier i jordtoner. Ved nærmere ettersyn viser de seg å være stykker av urbane uterom, tilsynelatende skåret rett ut av gata, snudd nitti grader, for så å ha blitt montert på museumsveggen.
Hver minste detalj av brosten, grus, tyggegummi og kumlokk er gjengitt med hårfin presisjon — Illusjonen er et faktum. Verkene har titler som «Sand and Bricks Study» (1976). De ser ut til å være laget av brostein og asfalt, men er i realiteten avstøpninger av bakken gjort i fiberglass og harpiks. De er malt og supplert med alt fra grus til flaskekorker, hvilket skaper et virkelighetsnært uttrykk.
Tilfeldighetenes kunst
Den første serien hvor kunstnerne benyttet seg av denne metoden, som senere skulle bli selve kjennetegnet på deres praksis, var den såkalte «London Series».
I produksjonen av avstøpningene har kunstnerne anstrengt seg til det ytterste for å ikke legge igjen noen spor av egen ånd eller fantasi. Stedene ble valgt ved at venner og bekjente med bind for øynene kastet dartpiler på et kart av kunstnernes eget nabolag.
Formatet på verkene ble bestemt utfra standardhøyden på en dørkarm (så verket enkelt kunne fraktes). Disse utsnittene av London på gateplan kan tolkes som en opphøying av det hverdagslige og det tilfeldige. Ingen sanseinntrykk er dårligere enn noen andre.
De åpner for en revurdering av kunstneren som et ensomt, skapende geni. Dette underbygges av hvordan familien arbeider kollektivt. Det at barna i familien ble inkludert i den kunstneriske prosessen, vitner om at Joan Hills og Mark Boyles opprør mot idealet om den éne profesjonelle kunstneren.
Et uendelig prosjekt
I samme rom som «London Series» vises også verk fra «The World Series» eller «Journey to the Surface of the Earth». Dette var en videreføring av London-prosjektet, hvor de gikk over til et stort verdenskart, som det også vises en kopi av i utstillingen.
I perioden mellom 68—69, under forskjellige events og happenings, ble tusen dartpiler kastet på kartet. Målet med serien er at Boyle Family skal dokumentere alle de 1000 stedene som pilene traff på verdenskartet – slik de allerede hadde gjort med London.
I «Word Series» kommer, i kontrast til den mer urbane «London series», naturen til utrykk. Henie Onstad viser ett av de femti gjennomførte prosjektene fra serien. I 2014 tilbragte Boyle Family to måneder på Gotland, og det er resultatet av dette oppholdet som møter oss i denne delen av utstillingen.
På gulvet har de prosjektert et lite havområde på en stor hvit boks. Med bølgeskvulpende lyd og videoen av et krystallklart blått hav med bølgeblikk, gir verket en egen stemning av naturens elementer. Kunstnerne presenterer en versjon av virkeligheten som er så objektiv og ektefølt som mulig. Selv, kaller de det en motivløs vurdering.
På veggen bak havboksen, har Boyle Family laget en kopi av et kalksteinsbrudd i harpiks. Utstillingsveggen har fått bruddstykker av grove jordskorperelieffer som henger vertikalt på den hvite overflaten, nærmest som sår i veggen hvor naturen presser seg frem.
«The World Series» er så omfattende at det er umulig å bli ferdig med det i de nåværende familiemedlemmenes levealder. I hvert fall ikke alene, som et kunstnerkollektiv på tre personer.
Boyle Family ønsker imidlertid å forbli et generasjonsbasert kunstnervirke som videreføres, fra foreldre til barn også i kommende generasjoner.
Psykedelisk oppslukende og statisk tilfredsstillende
«Boyle Family – Nothing is more radical than the facts» er en spennende og fint sammensatt utstilling. Boyle Family har en utforskende og analyserende tilnærming til kunsten, som gir oss nye innfallsvinkler til det organiske og mikroskopiske.
De viser til en egenartet kuntsnerisk praksis som går vekk fra den autonome kunstnerrollen og objektbaset kunst, til å heller se på kunstneren som et medium hvis oppgave der er å synliggjøre virkeligheten rundt oss.
