«Vi er alle i samme båt» er en vanlig metafor for å dekonstruere begreper om nasjon og kultur.
Det viser seg for eksempel i boken «Flerkulturelle scenarier: Mur, bro eller båt?» (2023), redigert av Sharam Alghasi, professor i mediesosiologi, og Thomas Hylland Eriksen, professor i sosialantropologi, og skrevet for «studenter, politikere, planleggere og alle andre som er engasjert i arbeidet for å skape et godt samfunn».
Boken presenterer tre ulike perspektiver på det nye Norge. Alle tre har vært tydelig tilstede i samfunnsdebatten siden 1970-tallet. De mange nye stemmene og det større mangfoldet som har kommet til siden den gangen, gjør det ifølge bokens redaktører nødvendig å reflektere over de tre perspektivene på nytt, slik at de skarpere kan peke på tre ulike fremtidsscenarier.
De tre perspektivene er idealtyper, og beskrives metaforisk som å bygge henholdsvis murer, broer og båter.
Murbygging forstås som et forvar av tydelige grenser mot «det fremmede», som antas å utgjøre en trussel mot norske verdier og institusjoner. Ifølge Alghasi og Hylland Eriksen har dette perspektivet fått prege diskursen om innvandring og flerkulturalitet siden 1970-tallet.
Brobygging representerer den offisielle multikulturalismen, til fremme av gjensidig forståelse og toleranse mellom distinkte og navngitte religiøse og etniske grupper.
Båtbygging er basert på en humanistisk ideologi som setter individenes menneskeverd over både etnisk-nasjonal og religiøs-kulturell tilhørighet. Dette perspektivet er dermed en kritikk og en overskridelse av de to første. En av bidragsyterne tydeliggjør denne posisjonen ved å sitere Thomas Hylland Eriksen fra en bok han skrev i 1993: «Det burde være unødvendig å si at verden bebos av mennesker og ikke av kulturer, men i dag ser dette faktisk ut til å være en sannhet som har vanskelige kår».
Båtbygging representerer ikke bare den tilnærmingen som fremstilles som moralsk overlegen. Redaktørene virker overbevist om at båtbygging er den mest realistiske strategien for å møte globale utfordringer som klimaendringer og store økonomiske forskjeller, «ettersom vi alle bor på den samme øya». Sitatet stammer fra Antirasistisk senter og Mela-festivalens grunnlegger, Khalid Salimi.
Selv om åpne grenser ikke er et realistisk alternativ på kort sikt, er det ultimate målet – som redaktørene skriver i sin innledning – å bidra til å redusere ulikhetene også globalt, ikke å forsvare velferdsstaten som en lukket medlemsorganisasjon.
Etter å ha leste forskningsbidragene i boken er jeg skuffet over flere ting.
Neglisjerer forskning og empiri
For det første svarer ikke boken på to av de grunnleggende spørsmålene som redaktørene selv stiller innledningsvis: Hvilke migranter og flyktninger skal få slippe inn i velferdstaten? Hvem skal få statsborgerskap?
Dette ville krevd en drøfting både av asylinstituttet og av økonomiske og demografiske tall og trender. Ingen bidrag beskjeftiger seg imidlertid med det dysfunksjonelle ved asylretten, heller ikke med kostnadene forbundet med innvandringen. Interesse for demografi blir av redaktørene sagt å kjennetegne ekskluderende murbyggere.
Å slippe å drøfte analyser og beregninger, slike som dem for eksempel Brochmann-utvalgene fremlegger, er diskursanalysens privilegium. Denne typen metaanalyse vil avdekke hvilke skjulte og ofte ubevisste forutsetninger som ligger til grunn for det språket – både det hverdagslige og det vitenskapelige – som brukes om innvandring og flerkulturalitet. Med et slikt utgangspunkt kan alle ekspertutredninger betraktes som styringsredskaper i nasjonalstaten, hvis formål er å bekrefte majoritetens dominans og herredømme. For den diskursanalytiske forstanden har ingenting forandret seg de siste tretti årene, selv om alt av empiri er endret.
For det andre savner jeg mer refleksjon over den metodologiske individualismen i bokens foretrukne båtbyggings-perspektiv. Er det mulig å forstå fremveksten av dette individfokuserte studiet av sosiale relasjoner på annen måte enn i lys av en bestemt kulturhistorie, som utmerket Vesten og nettopp ikke resten av verden?
I sin avvising av at kulturell bakgrunn kan være fruktbart for å studere ulike atferdsmønstre, støtter redaktørene seg på synet til den franske sosiologen Pierre Bourdieu, om at det er ressursene og relasjonene den enkelte bringer med seg i møte med sosiale strukturer, som er avgjørende. For å eksemplifisere sitt poeng går de til skolen og de ulike valgene foreldrene kan ta i møte med denne «objektive strukturen».
Både familier med foreldre født i Norge og i Kenya kan sende sine håpefulle til dyre privatskoler, fordi begge har råd til å investere ekstra i sine barns utdannelse. Begge kan imidlertid også bryte med denne rikmannsholdningen og i stedet velge den offentlige skolen, ja kanskje enda til et pedagogisk alternativ som en Steinerskole.
Hvordan er det mulig å drøfte slike spørsmål uten å forholde seg til den forskningen som for eksempel teamet rundt antropologen Joseph Henrich har presentert de siste årene, i bøker som «The Secret of Our Success» (2015) og «The WEIRDest People in the World» (2020)? Kultur sammenfaller jo ikke lenger med opprinnelsesland. Bestemte sosiale sjikt i Kenya vil tvert imot kunne dele kulturelle preferanser med tilsvarende grupper i Vesten, noe som er en konsekvens av at Vesten har påvirket verden både økonomisk og kulturelt.
Individer som i sitt økonomiske virke er vevd inn i markedsrelasjoner og er utdannet på universiteter modellert etter britiske og andre vestlige forbilder, vil som Henrich viser, være kjennetegnet av en mentalitet med psykologiske trekk han kaller WEIRD (western, educated, industrialized, rich and democratic).
Utbredelsen av markedsrelasjoner har som Henrich argumenterer, en dobbelt effekt sosialpsykologisk. Den reduserer for det første vår tilbøyeligheten til økonomisk samvirke innenfor den nærmeste kretsen av familie og slektninger. På den annen side øker utbredelsen av markedsrelasjoner samtidig vår sosiale kooperasjon med bekjente og fremmede. Den upersonlige tilliten vokser.
Overgangen fra en økonomisk utveksling av varer og tjenester innenfor rammen av tette sosiale nettverk til en moderne markedsøkonomi har imidlertid også brakt med seg fenomener som fremmedgjøring, utbytting og kommersialisering. Karl Marx og andre kritikere av kapitalismen har undersøkt effektene av at den varme klemmen erstattes av kalde pengetransaksjoner.
Les også: Mediebransjen bør være forsiktig med hva de ønsker seg
Kapitalismens fremmedgjøring
Med studentopprøret på 1960- og 70- tallet kom en oppsving for en marxistisk inspirert kritikk av fremmedgjøringen og det individualistiske konkurransejaget i kapitalismen.
Mange unge i Vesten så på seg selv som undertrykt av et system som påtvang dem altfor trange sosiale roller for livsutfoldelse. De følte at mellommenneskelige relasjoner og subjektive erfaringer ble nullet ut i upersonlige markedstransaksjoner og i en meritokratisk konkurranse om stillinger og posisjoner.
Jeg tror at innvandrere fra fremmede og mer kollektivistisk orienterte klankulturer kan ha utøvd en sterk tiltrekningskraft på deler av den kapitalismekritiske venstresiden. Innvandrerne var ikke bare ofre for imperialisme og en urettferdig økonomisk verdensorden. De var også bærere av en mer autentisk, kollektivistisk kultur, som hadde vist seg motstandsdyktig mot det materialistiske og egoistiske karrierejaget som borgerskapets barn følte seg presset inn i.
I det nye venstre som vokste frem med ungdomsopprøret, fantes det etter mitt syn derfor en hang til å romantisere klankulturer og førmoderne fellesskap, som uttrykk for en autentisk og spontan solidaritet. I og med at venstresidens syn på ikke-vestlige innvandrere i stor grad var en ideologisk refleks av dens kapitalismekritikk, førte det til at den overså åpenbare psykologiske forskjeller mellom vestlige og mange ikke-vestlige kulturer.
Dette er forskjeller som det ikke bare hadde vært relevant å ta hensyn til i utformingen av innvandrings- og integreringspolitikken fra starten av. En manglende bevissthet om disse forskjellene gjør også at venstresidens analyser og løsningsforslag i dag, når det gjelder problematiske sider ved det nye flerkulturelle Norge, halter.
Som Henrichs studier viser, er det grunnleggende psykologiske forskjeller mellom kollektive skamkulturer og individualistiske skyldkulturer. De sistnevnte legger mye vekt på hvilke tanker og motiver, intensjoner og bevissthetstilstander, som ligger til grunn for individuelle handlinger. Spørsmålet om skyld og ansvar – også i strafferettslig forstand – er koblet til å undersøke forsetter og overlegninger hos gjerningspersonene. I samfunn som er organisert i tette klan- eller slektsfelleskap, er derimot den betydningen som tillegges individuelle bevissthetstilstander, sterkt redusert, hvis ikke helt eliminert. Ansvar, straffeskyld og skam er spredt utover hele gruppen, og bæres av alle i felleskap.
Derfor blir det nesten komisk når en av bidragsyterne i boken, Dag Herbjørnsrud, raser mot det «kolonialistiske» kulturbegrepet, som han vil «avlive» fordi det er en «livsløgn som fratar individene ansvar for egen handling og personlighet». Dette er hardcore WEIRD-retorikk.
Les også: Dette viser hvorfor integrering er en feilet strategi
Groteske beskyldninger
At det moderne kulturbegrepet i antropologien kan sies å ha oppstått i en kolonial kontekst på slutten av 1800-tallet, og at det kan ha blitt brukt uvitenskapelig og politisk diskriminerende, slik Herbjørnsrud mener var tilfellet av de norske helsemyndighetene under koronapandemien, er selvfølgelig ikke tilstrekkelig til å tilbakevise den forskningen som Henrich og andre har levert.
I sin polemikk mot kulturbegrepet reaktiverer Herbjørnsrud i tillegg Thomas Hylland Eriksens begrep om «kulturterrorismen» fra 1993. Det blir groteskt når Herbjørnsrud skriver at han som ankom Utøya 22. juli 2011, var en «kulturterrorist med gevær».
Thomas Hylland Eriksen selv plasserer 22. juli-terroristens ideologi og en kulturelt betinget innvandringsskepsis innenfor det samme diskursive universet. Slik insinueres det at det å anlegge et kulturelt perspektiv for å forklare forskjeller i sosial atferd er et akademisk tankegods som «i sin ytterste konsekvens» vil føre til høyreekstrem terrorisme.
Både sosiologen Sigurd Skirbekk og samfunnsviterne Asle Toje og Erling Holmøy blir av Alghasi og Hylland Eriksen utpekt som representanter for et syn på norsk kultur som bestandig sår tvil om innvandrernes nasjonale lojalitet. De nevnte herrer har bidratt til å skape et klima av mistenkeliggjøring og fiendtlighet mot «det fremmede». Deres intellektuelle holdning og «metodiske nasjonalisme» har skapt en stille aksept for de samme underliggende premissene og skjulte forutsetningene som den høyreekstreme volden og terroren henter inspirasjon fra.
Det Skirbekk, Toje og Holmøy underforstått deler med 22. juli-terroristen, er frykten for at norsk identitet og kultur er truet av en invasjon av muslimer og ikke-vestlige innvandrere.
Det er tilsynelatende utenkelig for Sharam Alghasi og Thomas Hylland Eriksen å forestille seg innvandringsmotstand eller innvandringsskepsis uten å sette likhetstegn med «etnisk renhet og hard assimilasjonspolitikk». Ja, de betrakter teorier om kulturforskjeller som et intellektuelt forstadium til høyreekstrem terror.
Vitner ikke dette om en intellektuell latskap i et politisk for homogent akademisk miljø?
