Det er på høy tid at vi stiller oss spørsmål om tiden inne for å innføre meritokrati som styreform i Norge.
Meritokrati er et politisk system hvor makten og autoriteten er fordelt blant medlemmene etter hvilke evner, ferdigheter og utdanning. Med andre ord: de som er best, eller i alle fall tilstrekkelig kvalifisert, får jobben som politikere.
Utfordringen med demokratiet slik det nå utspiller seg, er at politikere får sin makt og sine posisjoner ut ifra deres popularitet og således også sine populistiske påfunn. Å være populær er på ingen måte det samme som å være dyktig eller kvalifisert.
Vi opplever i dag politikere som selger seg selv på sosiale medier, som Tiktok og Instagram, og deltar på realityprogrammer, i et pinlig (men dessverre nyttig og fungerende) forsøk på å være populær og aktuell. Jeg mener dette bør problematiseres.
Vi bør styres av personer som innehar den utdanningen og arbeidserfaringen som trengs for å levere forsvarlige, langsiktige, veloverveide og faktabaserte avgjørelser. At vi har stortingsrepresentanter og ministre som ikke har relevant utdanning for sitt virke, eller noen særlig arbeidserfaring å vise til, er noe vi ikke bør ta for lett på.
Les også: Mediebransjen bør være forsiktig med hva de ønsker seg
Ikke noe helt nytt
Vi har allerede for så vidt allerede store innslag av meritokrati.
Ved landets departementer og direktorater, hvor det ligger betydelig med makt og påvirkning, blir de ansatte rekruttert etter deres kvalifikasjoner og evner, ikke ut ifra deres popularitet ved valg. Jeg synes det er spennende å tenke på muligheten for å la meritokrati bli landets styreform.
Som nevnt, er det jo politikerne som sitter med det siste ordet. Det hjelper ikke å ha et ekspertstyre i ryggen for en politiker som ønsker andre løsninger. Problemet er større om man ser på Stortinget, hvor det overveldende antallet av saker avgjøres med alminnelig flertall blant representantene. Hvor gode forutsetninger har alle disse til å stemme forsvarlig?
Det er heller ikke sjelden at politikere går rett fra studiebenken og inn på Stortinget. Bakgrunnen er gjerne flere års engasjement i diverse ungdomspartier. Å ha flere representanter på Stortinget uten relevant og reell yrkeserfaring er ikke akkurat optimalt. Særlig når mange politiske vedtak forutsetter en viss innsikt og forståelse av arbeidslivet.
Les også: Justisministerens Tiktok-video vekker oppsikt: – Mange setter pris på slike innblikk
Ikke en motsetning til demokrati
Det flotte med meritokrati er at det ikke avskaffer demokratiet, langt derifra.
I et meritokrati vil vi, folket (demos), fortsatt gå til valg for å stemme på de representantene vi mener er best egnet til å føre politisk virksomhet og utøve makt. Forskjellen vil være at ikke absolutt alle kan stille til valg, men at det er noen krav som må tilfredsstilles, eksempelvis innen utdanning og/eller arbeidserfaring.
For bør det være helt fritt frem å stille som politiker i Norge? Vi har personer i ulike kommunestyrer som kom inn via partiet «Folkeaksjonen nei til mer bompenger». De gikk til valg på med én sak i fokus. Hvilke forutsetninger har deres parti og tilhørende representanter til å stemme i saker om helse, eldreomsorg og skole?
Vi kan sammenligne meritokratiet også med hvordan vårt utdanningssystem fungerer. Alle kan ikke bli alt. Det finnes opptakskrav som må passeres for de enkelte kandidatene for å studere sine emner. Du kommer ikke inn på et studie på grunn av din popularitet, men på grunn av ditt karaktersnitt, som ofte gjenspeiler dine evner og ferdigheter.
Historisk sett var også meritokrati svært demokratiserende, da det undergravde betydningen av arvede privilegier.
Som samfunnsaktører bør vi løfte opp debatten om en mer meritokratisk styreform.
