Norge har et av de største velferdsstatene i verden, noe som byr på både utfordringer og muligheter.
Som barnevernsbarn med cerebral parese har jeg måttet trenge hjelp og veiledning av ansatte i helse- og omsorgssektoren. Likevel har jeg gang på gang opplevd å motta vedtak om helsetjenester, men ikke noe mer enn det. Jeg har falt mellom to stoler, mellom byråkratene som skriver vedtakene og de som faktisk står på gulvet og skal hjelpe meg – og jeg mistenker at jeg ikke er den eneste som føler på denne avmakten i møte med systemet.
Mangel på varme hender
Store norske leksikon definerer en «velferdsstat» som «en stat som i betydelig grad garanterer samfunnets medlemmer hjelp hvis de skulle komme ut for helsesvikt, sosial nød eller tap av inntekt, for eksempel ved arbeidsledighet eller alderdom». Norge defineres som en slik velferdsstat, altså en stat som er der i dine regnværsdager. Likevel velger flere nordmenn å skaffe seg privat helseforsikring, viser ferske tall fra Finans Norge. De som har råd, kan nemlig kjøpe seg ut av lange køer i helsevesenet.
Hva med oss andre, oss som ikke kan kjøpe oss ut av lange helsekøer? Sånne som meg, som kommer fra lavinntektsfamilie og er født med handikap? Jeg må ta til takke med et helsevesen som gir meg flere vedtak enn hjemmebesøk, og som er flinke til å bruke byråkratspråk som selv nordmenn ikke klarer å forstå.
Det er ikke fine ord vi trenger, tvert imot er det er flere varme hender og et velferdssamfunn som evner å se og verdsette de svakest stilte i samfunnet. Som tar seg tid til å forklare vedtak, forklare ens rettigheter og plikter.
Fremtidens usikre velferdsstat
Matsentralene rapporterer om økte matkøer, flere henvender seg til supplerende sosialhjelp hos Nav, helsepersonell er utslitt etter to år med pandemi og eldrebølgen fører til press på hjemmetjenesten. Dette i en tid hvor det offentlige Norge tjener rekordhøye summer på olje- og gassinntekter. Jeg er redd for at alt dette, sammen med stadig flere feil utført av systemet, som for eksempel trygdeskandalen til Nav, er med på å rokke ved velferdsstatens legitimitet.
Institutt for samfunnsforskning skriver at folk er mer misfornøyde med velferdsstaten i nedgangstider. Det er forståelig, da det nettopp er nedgangstider og dyrtid at befolkningen trenger gode tjenester fra velferdsstaten. Altså nå.
Vi trenger flere varme hender, og en mer omtenksom velferdsstat. Selv om det selvfølgelig finnes unntak fra dårlig behandling, og jeg vil også takke de menneskene som jobber i velferdsstaten, og som evner å ha varme hender. Og jeg vil takke alle som tar seg tid til å se mennesket bak vedtakene og diagnosene. Vi trenger flere av dere!
