• Forfatter: Umar Ashraf
• Sjanger: Roman
• Målgruppe: Fra 12 år
• Sider: 156
• Forlag: Bonnier norsk forlag
Året er 2012. Tretten år gamle Sami bor i Aleppo, Syria, med sin storebror, mor og far. «La meg være» starter med den tragiske døden til Samis far. Kort tid etter forsvinner broren sporløst, han har trolig sluttet seg til en opprørsgruppe som ønsker å frigjøre det syriske folket fra president Bashar al-Assads regime. Sami […]
Året er 2012. Tretten år gamle Sami bor i Aleppo, Syria, med sin storebror, mor og far. «La meg være» starter med den tragiske døden til Samis far.
Kort tid etter forsvinner broren sporløst, han har trolig sluttet seg til en opprørsgruppe som ønsker å frigjøre det syriske folket fra president Bashar al-Assads regime. Sami og moren bestemmer seg for å legge ut på flukt.
De ankommer en stusselig flyktningleir i Tyrkia, hvor moren blir værende. Sami fortsetter ferden videre etter et bedre liv, og vi følger hans reise gjennom Hellas, Ungarn, Tyskland, og til slutt Norge, hvor han prøver å etablere et nytt liv.
Forfatter Umar Ashrafs debutroman er en dannelsesfortelling om en flyktningungdoms tøffe møte med en uforutsigbar verden og modningen som følger, samt de meningsfulle relasjonene som preger ham underveis.
Til tross for de knappe 160 sidene rekker boken å ta opp mange viktige tematikker, som flyktningers livsvilkår og møte med det byråkratiske asylsystemet, utenforskap og rasisme.
Les også: Vi trenger flere barn. Denne boken kan redde velferdsstaten
Litt for grunne relasjoner
Mer overordnet ønsker romanforfatteren å tematisere menneskelige relasjoner, og hvordan sterke bånd kan oppstå idet mennesker blir stilt overfor vanskelige livssituasjoner, som for eksempel på en flyktningbåt eller et asylmottak.
Dessuten gir Samis fortelling uttrykk for den smerten som følger av å måtte slippe tak i menneskene man er glad i, for å kunne bevege seg videre i livet. Imidlertid mangler boken et dypdykk i relasjonenes kompleksitet.
Særlig skuffende var den manglende utdypningen av Samis forhold til faren. Til tross for at boken åpner med hans brå og traumatiserende død, får Samis bearbeiding av dødsfallet aldri ordentlig plass i fortellingen. Tilsvarende fremstår det som lengselen etter flyktningleir-kjæresten Layla oppstår fra løse luften, fordi deres nære forhold egentlig aldri blir skildret.
Brorens mystiske tilværelse er den relasjonen som forblir mest interessant, men også her kunne leseren med fordel blitt tatt med dypere inn i situasjonen.
Fortellingen er på sitt mest interessante når Sami reflekterer over sine familierelasjoner. De symboliserer en verden han har lagt bak seg, men som fremdeles utgjør en stor del av ham.
I den siste halvdelen av boken ser man en klar vending.
Uten å røpe altfor mye, kan man si at Ashraf med et visst hell belyser skyggesider av Norges utlendingsdirektorat. Romanen skildrer tilfeller av maktmisbruk, overgrep og den påfølgende skammen som sårbare asylsøkere kan utsettes for. Her vil Ashraf trolig klare å både engasjere og røre leseren.
Det vil si, romanen er forfriskende og grunnleggende viktig, men Ashraf tar seg delvis vann over hodet når han prøver å innlemme et så stort spekter av temaer på få sider.
Les også: Episk om mann og kvinne mot natur. Heldigvis ender det ikke som nasjonalromantisk kitsch
Alvorlige samfunnsproblemer
Ashraf benytter seg av en realistisk, nærmest biografisk, skrivestil – fra Samis perspektiv. Romanen gir like mye rom for indre tankestrømmer som ytre miljøskildringer.
Et merkverdig litterært grep er innslaget av bønner til Allah, formulert som eksistensielle spørsmål knyttet til hva Samis hode kverner på av tanker. Dette bidrar lite til fordel for boken. I det store og hele kan Ashrafs språk tidvis falle flatt, og oppleves overfladisk.
Utenom de enkelte sterke passasjene (som skildringen av flukten fra Izmir til Lesbos, Hellas, hvor et stakkars barn var døden nær) blir jeg aldri ordentlig beveget av Samis erfaringer, til tross for hvor voldsomme de enn er.
Det skal sies at bokens målgruppe må tas i betraktning. Dette er tross alt en ungdomsroman, som henvender seg til de fra 12 år og oppover. Sånn sett lykkes Ashraf i å problematisere alvorlige samfunnsproblemer i form av en dannelsesroman om en ung mann som prøver å orientere seg i verden.
Boken vil nok gjøre inntrykk på en ung leser. Man kan trygt si at Samis erfaringer er mer voldsomme enn det som er vanlig for norske tenåringer, og at det kan bidra til økt forståelse og empati i møte med flyktningproblematikk.
Ashrafs roman er en fin nok bok, men det er usikkert om boken vil lykkes i å henrive lesere over 14 år, da den delvis mangler både emosjonell dybde og språklig presisjon.
Les også: Fascist-gutta i vaffeljakke er tidvis for morsomme til å tas alvorlig
