Nihilisme og normoppløsning er utbredt i dagens samfunn. I forrige tekst i denne artikkelserien argumenterte jeg for hvorfor dette ikke kan anses som et resultat av franske tenkere fra 60-70-tallet, men som et tilbakevennende fenomen i modernismen.
I denne teksten vil jeg se nærmere på hvordan nihilismen er knyttet til det moderne samfunn.
Guds død
Først er det imidlertid på sin plass å mine om utgangspunkt for bortfallet av mening: Guds død.
Det er med kristendommen at tanken om alle menneskers likhet oppstår. Sånn sett legger den utgangspunktet for både liberalismen og marxismen, som begge kan anses som frigjøringsideologier med mål om å frelse mennesket fra overmaktens åk.
Åpenbart er alle disse tre svært forskjellige, men betydningen av den største forskjellen mellom dem er muligens underkommunisert. En allmektig Gud som gir påbud om hvordan man skal behandle andre, og garanterer for at den verden man ser, er sann, er et ufattelig mye sterkere argument enn hva Marx, Mill, Smith og andre tenkere var i stand til å formulere.
De politiske bevegelsene liberalismen og marxismen var og er avhengig av materiell suksess for at folk skal tro på dem. Med andre ord må deres talsmenn og -partier føre en politikk som øker tilhørernes velstand og velbehag. Slik understreker de ytterligere den modernistiske mentaliteten.
Industrialisering: gamle bånd brytes, nye dannes
Bakgrunnen for dem begge er både bortfallet av gudstro og det tradisjonelle samfunnet, som eksisterte før den industrielle revolusjonen.
Som følge av industrialiseringen, som skjøt fart på 1800-tallet, flyttet bønder og fiskere vekk fra større fellesskap på bygdene inn til byene, hvor produksjonen var separert fra det øvrige livet. Samtidig som båndene innad i familiene ble svekket, oppstod nye fellesskap med utgangspunkt i fabrikkene. Arbeiderforeninger av politiske så vel som sosiale slag ble startet, og dannet grunnlaget for en arbeiderbevegelse som etter hvert ble en politisk kraft.
Arbeiderbevegelsen i Europa og USA var i årene fra 1900 til 1960 sentral i å kjempe frem rettigheter og bedre betingelser for arbeiderklassen. Deler av denne perioden (1945-70) overlappet i tillegg med en voldsom økning i velstand og reallønn for befolkningen. Når denne så ble avløst av de økonomiske krisene på 70-tallet, ble grunnen redet for en periode med mistro til fremskrittet, som viste seg med blant annet i Punk-bevegelsen og den senere super-indivdualistiske jappebølgen, hvor kun ens eget fremskritt var av interesse.
Les også: Er nihilisme en naturlig konsekvens av liberalismen?
Ny oppsplitting og ny nihilisme
På samme tid så man en utvikling hvor arbeidsplassene ble splittet opp i mindre enheter, og arbeiderne i økende grad ble hva Michel Foucault har omtalt som en «entrepreneur of the self», en som administrer seg selv som en egen bedrift i konkurranse med andre bedrifter.
Med de sosiale mediene kan man si at denne trenden har forsterket seg, da man i enda høyere grad må ta hensyn til sin sosiale og profesjonelle aksjekurs, og gjøre seg attraktiv på markedet.
Når den gjensidige avhengigheten, som oppstår når man produserer sammen med andre mennesker, opphører, da opphører også motivasjonen for å kjempe for felles verdier. Fiendeskapet som oppstår mellom grupper – som igjen oppstår for å fylle vakuumet av meningstapet – underbygger splittelsen ytterligere. For hvorfor bry seg om friheten til folk man forakter?
I en tid hvor den hedonistiske individualismen råder, gir det liten mening for journalister å stille kritiske spørsmål til politikere, når disse bare fører til at mindre kritiske journalister får neste intervju. Dermed forsvinner medias vaktbikkjefunksjon og rolle som fjerde statsmakt, samtidig som de i økende grad blir eid av amerikanske banker.
Les også: Som mannlig feminist skuffer «Barbie» meg
Dydsetikk
For å få bukt med nihilismen må vi få tilbake båndene mellom folk som oppstår gjennom den gjensidige avhengigheten.
En måte å gjøre dette på er gjennom kollektive prosjekter, hvor man skaper noe sammen. En annen er å utbre tanken om at man lever videre gjennom sin påvirkning på sine medmennesker, slik at disse blir en del av en selv.
I tillegg bør man avstå fra å spille på eller forsøke å gi folk skyldfølelse. Skyldiggjøring av andre er en form for moralsk vold, som uansett om den er legitim eller ikke, ofte ender med at man støter vekk den man forsøker å gjøre skyldig. Sånn sett viser skyldiggjøringen en form for fatalisme, hvor man har gitt opp å påvirke og gått over til å dominere den andre, mens man i praksis som regel bare øker polariseringen.
Dette leder oss inn på neste poeng, som er at man må vektlegge funksjon og resultat istedenfor å posere ved hjelp av symboler.
Sist men ikke minst må man fremholde ærlighet som en dyd, da denne er forutsetning for tillit. Tillit er igjen en forutsetning for mellommenneskelig bånd overhodet og dermed også en forutsetning for et noenlunde fritt samfunn, som ikke er dominert av kontrollsystemer som byråkrati, overvåkning, passersedler og så videre.
Det er kanskje lettere sagt enn gjort, men i bunn og grunn ligger ansvaret for å motvirke nihilismen og normoppløsningen på oss alle.
