Etter en sommer med flere politiske skandaler tvinger spørsmålet seg frem: Burde politikere som har blitt avskiltet, få muligheten til å komme tilbake? Om ikke med en gang, en gang i fremtiden?
Svaret på det burde være at noen politikkere fortjener en ny sjanse, mens andre som bør pakke tote-bagen og forlate politikken for godt. Det avgjørende må være hvilken handling de ble felt på.
Jeg er enig med dem som har poengtert at hvis vi skal ha en moralsk standard for våre politikere som er så høy at de eneste som kvalifiser, er «lærerens favoritt», og at folk som gjøre dummer personlige valg blir utelukket, så har vi mistet noe verdifullt i politikken.
Jeg mener det i så hensende er korrekt å dele inn handlingene i to grupper. Handlinger som er av en personlig karakter, og handlinger der man bruker tillitsposisjonen til å berike seg selv eller sine venner.
Det er uheldigvis nok av eksempler å velge fra i norsk rikspolitikk, fra begge typer oppførsel.
Personlig karakter
Når det gjelder å ta dumme- og kanskje til og med ulovlige valg som privatperson, bør vi ha en relativt stor takhøyde for våre folkevalgte.
Vi er alle mennesker, og selv de beste av oss kan gjøre feil. Som for eksempel Per Sandberg (FRP), som slo og skallet til en person på et utested, stortingsrepresentant Hennig Warloe (H), som «flørtet med» ecstacy, amfetamin og GHB, Bård Hoksruds (FRP) eskapader på «Brilliant gentlemans club» i Baltikum, samt Bjørnar Moxnes (Rødt) sitt forsøk på å leke Ocean 11 på Gardemoen.
Dette er saker av en privat natur, ikke noe de har fått muligheten til å gjøre gjennom sine stillinger som folkevalgte. Slikt bør helt klart resultere i korreks, kanskje tap av stilling. Likefullt er sakene av en slik personlig karakter og adskilt fra deres virke som folkevalgte at det bør være mulig å komme tilbake etter en periode.
På den andre siden har du folkevalgte som har brukt makten og privilegiene de har fått som folkevalgt til å berike seg selv eller sine venner. Her mener jeg det ikke på noen måte bør være mulighet for å komme tilbake.
Les også: Dette er Norges wokeste partier
De som misbruker makt
Dette gjelder for eksempel nåværende SV-leder, Kirsti Bergstø, som da hun var statssekretær, delte ut penger til en organisasjon som stod henne nær, stikk i strid med departementets regler for utdeling av slike midler, Hadja Tadjik (AP), som har bedrevet en skatteplanlegging selv en finansakrobat ville vært stolt av, eller Anette Trettebergstuen (AP) som har delt ut godt betalte posisjoner til sine nære venner, i strid med ethvert habilitetsreglement for sine statsråder, og til slutt har du Ola Borten Moe (SP), som misforstod rollen som minister med det å cosplaye som aksjespekulanten Gordon Gekko.
Det som utgjør forskjellen på de to kategoriene, er at Bergstø, Tajik, Trettebergstuen og Borten Moe brukt misbrukt posisjonen med den makten og privilegiene de har fått som tillitsvalgte, dette er ikke muligheter «mannen i gaten har». Derfor bør konsekvensene være desto hardere.
Les også: Tiden for karrierepolitikere burde være forbi
Det handler om tillit
Jeg har forståelse for at partiene ønsker å verne om sine politiske talenter, og at de håper vi som befolkning glemmer tidligere overtramp. Det er ikke tilfeldig at Tajik skal være med i «Skal vi danse».
Politikere som har misbrukt sin makt, bør ikke få flere sjanser. Jeg sier ikke at vi som samfunn skal sette dem på et isflak og skubbe dem til havs, men så grove overtramp bør bety slutten på en karriere basert på tillit. Dette forsto en av de nevnte, Ola Borten Moe. Han trakk seg fra alt og tar ikke gjenvalg, da han forstår at å inneha så sentrale tillitsverv krever at man ikke misbruker tillit.
Jeg håper derfor de politiske partiene i fremtiden klarer å se bortenfor sine egne ønsker, og i stedet gir oss velgere kandidater som ikke er moralsk bankerotte.