Peter Turchin, en russisk immigrant som kom til USA på 1970-tallet og tidligere poplulasjonsbiolog, har vært drivkraften bak etableringen av en ny tverrfaglig vitenskapelig disiplin: cliodynamics.
I boken «End Times: Elites, Counter-Elites and the Path of Political Disintegration» (2023) presenterer han noen av de viktigste forskningsfunnene om hvorfor alle samfunn til slutt havner i kriser.
Clio er den greske musen for historie, og Turchins team har etablert en database med 300 case-studier av sosiale systemer, som historisk har gjennomgått opp- og nedgangssykluser: Faser med integrasjon og samhold har blitt avløst av faser med desintegrasjon og konflikt, som i verste fall har endt i borgerkriger, blodige revolusjoner eller underkastelse under fremmede makter.
Det finnes imidlertid også eksempler på at den styrende eliten har greid å redde den sosiale freden ved å føre en mer prososial politikk.
Plutokrati
Turchin forutså allerede i 2010 at USA var på vei inn i en kritisk oppløsningsfase. Allerede da var tunge sosial trender virksomme som kunne undergrave den demokratiske legitimiteten til myndighetene, slik at det åpnet seg et rom for en type som Donald Trump.
Turchin og hans team opererer med en ganske enkel modell for sosiale systemer, der de viktigste aktørene eller kollektive interessene er vanlige folk (commoners, dvs. bønder før, lønnsarbeidere i dag), makteliten og staten. Masse kvantitative data hentet fra ulike fag, som er relevante for å beskrive historiske samfunnssystemer, blir puttet inn i matematiske modeller.
Den ikke-lineære dynamikken som oppstår gjennom at de tre hovedaktørene påvirker hverandre gjensidig, justeres i modellen etter den historiske og kulturelle konteksten det sosial systemet virker i.
For eksempel viser anvendelsen av modellen på dynastiske herskerne som stort sett er monogame, til forskjell fra de som praktiserer polygami, at de sistnevnte dynastiene gjennomløper en syklus med vekst og krise som er halvparten så kort som tidssyklusen til de monogame herskerhusene. Den viktigste årsaken til denne forskjellen er at ingenting er så sosialt destabiliserende som en overproduksjon av personer som kjemper om å bli en del av eliten.
Den mekanismen som skaper en overproduksjon i elitekandidater, kaller Turchin for «The Wealth Pump». Når denne slås på, skjer det en omfordeling av den samfunnsmessig skapte rikdommen fra vanlige folk til de ti prosent rikeste, ja i mange tilfeller stikker den øverste én prosenten av med en uforholdsmessig stor andel av verdiskapningen.
Ifølge Turchin har denne rikdomspumpa gjort at USA har gått fra å være et demokrati til å bli et plutokrati: De aller rikeste kjøper seg politisk makt og innflytelse, som gir dem lovgivning og vedtak som tjener deres økonomiske interesser. I saker der majoritetens syn avviker fra elitens, reflekteres ikke lenger de politiske preferansene til 90 prosent av amerikanske velgere i Kongressens lovgivning.
En voldelig stollek
Vanlige lønnsarbeidere har siden 1970-tallet opplevd ikke bare fallende reallønninger, men en forverring av levekårene med en økning av såkalte Deaths of Despair (selvmord, overdoser, alkoholrelaterte dødsfall) som konsekvens.
Nobelprisvinner i økonomi, Angus Deaton, er blant flere forskere som har påvist at den gjennomsnittlige levealderen blant dem uten utdanning har falt i det siste tiåret. Den økonomiske elendigheten i arbeiderklassen har samtidig gjort at alle som har hatt sjansen og muligheten til det, har forsøkt å flykte fra materielle betingelser som bare har blitt verre gjennom en kombinasjon av en for stor innvandring, svekkede fagforeninger og en nyliberal økonomisk politikk.
I USA finnes det to veier inn i eliten: ved å skape eller arve økonomiske verdier eller ved å skaffe seg fullmakter gjennom universitetsutdanning.
Saker der foreldre har forsøkt å få sine håpefulle inn på prestisjestudier ved toppuniversitetene med bestikkelser og bedrageri, illustrerer for Turchin et generelt fenomen som oppstår når rikdomspumpa skaper en overproduksjon av personer som vil inn i eliten. Antallet stillinger i de økonomiske toppetasjene som administrerende direktører eller høyt gasjerte forretningsadvokater fra Yale er begrenset. Vi har å gjøre med en versjon av stolleken, der vi gradvis øker antallet deltakere som beveger seg rundt et mer eller mindre fast antall stoler. Resultatet blir uvegerlig knuffing og dytting, regelbrudd og korrupsjon, ja til slutt vold og opptøyer.
Faren ved kontraelitene
Noe av det farligste for den sosiale stabiliteten utgjøres av det Turchin kaller kontra-eliter.
Disse kan bli rekruttert fra de superrikes rekker, fra havet av kjendiser og celebriteter eller fra mer eller mindre meritokratiske sirkler. Felles er misnøyen over ikke å ha fått de maktposisjonene de føler seg berettiget til. Flere i disse kontra-elitene kan også være motivert av et ideologisk ønske om å forandre et helt system som de finner urettferdig.
Det er slike kontra-eliter som historisk har dannet den revolusjonære fortroppen.
Boken «End Times» vier mest plass til USAs historie med borgerkrigen, New Deal og presidentvalget i 2016. Turchin analyserer imidlertid også historiske hendelser i Russland, Midtøsten og Storbritannia i lys av sin modell for hvordan sosiale systemer lykkes eller mislykkes i å finne en dynamisk likevekt.
Har resonementene i boken noen overføringsverdi til norske forhold?
Les også: Dette er Norges wokeste partier
Norges nye utdanningsmaskin
I Norge har rikdomspumpa ikke skapt så stor ulikhet som i USA, og fagforeninger og tariffavtaler har beskyttet lønnsarbeiderne bedre enn i USA.
Derimot har det foregått det Turchin vil kalle en overproduksjon av velutdannede folk med eliteambisjoner. Siden 1990-tallet er fabrikkhaller blitt lagt ned, ikke universiteter og høyskoler.
Noen av disse kandidatene fra et voksende utdanningssystem har kunnet stige i gradene i det private næringslivet og dets interesseorganisasjoner, eller har funnet sin plass som mellomledere i en stadig voksende offentlig sektor. Andre har blitt forlagsredaktører, universitetsansatte eller fått stillinger i forsknings- og utredningsinstitutter for mektige oppdragsgivere. For atter andre har det åpnet seg en politisk karrierevei som minister eller statssekretær.
Men de fleste har måtte nøye seg med å få utløp for sine ambisjoner om å sette dagsorden og påvirke opinionen ved å jobbe for statlig finansierte NGO-er eller som journalister i gamle og nye medier. For resten gjenstår meningsproduksjon og overbevisningsarbeid på sosiale medier som Facebook og Twitter.
Så lenge det ikke finnes nok maktposisjoner til alle med kvalifikasjoner og ambisjoner, vil det også i samfunn med mindre økonomisk ulikhet enn i USA produseres ulike typer regelbrudd og misligheter på løpende bånd. Bukt med dette får vi først når det blir slutt på overproduksjonen av kandidater, som ønsker å anerkjennes som del av eliten i kraft av det de betrakter som sine enestående kunnskaper, kompetanse og erfaringer.
Les også: Hat, haram og hærverk i regnbuegaten
Den gode saks tjeneste
Kanskje kan de to habilitetssakene, som nylig rammet to unge AP-statsråder forstås ut fra det fenomenet Turchin kaller overproduksjon av elitespirer.
Tonje Brenna og Anette Trettebergstuen foreslo eller utnevnte venner til offentlige verv. I Trettebergstuens tilfelle dreide det seg om verv som var ganske godt honorert. Brenna på sin side utnevnte en god venn til styremedlem i Wergelandsenteret, som gir penger til Utøya AS.
Det sentrale i disse sakene er ikke pengene i og for seg, men at det dreier seg om posisjoner med en viss symbolsk makt, som det gjelder å besette med de rette folkene: De som er dedikert til den samme kampen og deler de samme verdiene som det elitesegmentet man selv tilhører og identifiserer seg med: homo-nettverket rundt Tretteburgstuen og 22. juli-nettverket rundt Brenna.
Poenget til Turchin er at i takt med at det sosiale systemet produserer et overskudd av ambisiøse og selvbevisste aspiranter til et begrenset antall plasser i eliten, vil intern strid, maktkamper og skjulte konflikter i stigende grad også gjennomsyre et regjeringskollegium.
På det feltet med myk makt innenfor kultur og utdanning som Brenna og Trettebergstuen ledet, vil derfor kjennskap til habilitetsregler knapt merkes og registreres som betydningsfulle og relevante, så lenge statsrådene er overbevist om å handle i den gode saks tjeneste.
Saken er jo forankret i verdiene til det elitesegmentet man tilhører. Dets medlemmer krever endelig å få sine erfaringer og interesser anerkjent og verdsatt.
