Kunstnere føler seg overkjørt når kunstverkets produksjonskontekt ikke respekteres. Kurator har definisjonsmakt over kunstverk og kunstnerskap, mens kunstnere vil bestemme kontekst selv og gjerne også montere selv og forfatte katalogtekst – som lønnet arbeid.
Er kuratorrollen gått ut på dato?
Vi kan i dag ikke skille mellom arbeidsoppgavene for en kunstner og en kurator. I forbindelse med min masteroppgave «Møte mellom kunstner og kurator – En utforskning av kommunikasjon mellom kunstnerkurator og arrangørkunstner i utstillingsprosesser» ble det i november 2022 gjennomført en spørreundersøkelse blant norske kunstnere og kuratorer. 114 kunstnere og 73 kuratorer svarte.
Helena Brodtkorb spør i KUNST 2-2014: «Er kuratorene blitt de nye kunstnerne?». Jeg finner tegn på at kunstnerne er de nye kuratorene. Ved å knytte respondentenes svar i undersøkelsen med deres utdanningsnivå og yrkeskompetanse blir kommunikasjonsutfordringer i utstillingsprosesser tydelige.
Den flytende grensen mellom kunstnere og kuratorer siden 1970-tallet gjør at de både samarbeider og konkurrerer om oppdrag i kunstfeltet. Dagens arrangørkunstnere (kunstnere med prosjektlederkompetanse) og kunstnerkuratorer (kuratorer som stiller ut egen kunst) er i ferd med å smelte sammen til en ny rolle – den multikompetente kurator.
Den multikompetente kurator har bred kompetanse, høy utdannelse, er selviscenesettende og søker seg nye veier og normer i kunstfeltet.
Sammensmelting av roller
I dag arbeider både kunstnere og kuratorer med kuratering, der man visker ut grenser mellom rollene og nye strukturer oppstår.
Den multikompetente kurator er alltid på jakt etter en mulighet for en utstilling eller publikasjon. I dag kan alle stille ut egne kunstverk og alle kan kuratere.
72 prosent av kuratorene i undersøkelsen forventer at kunstnere skal gi innspill til utstillingens konsept/tema. 59 prosent av kunstnerne forventer i stor grad at kurator skal strekke seg langt for at kunstnerens innspill til konsept blir førende. Nær halvparten av kuratorene, 45 prosent, er litt eller helt uenige i at kunstneren alltid skal akseptere at kuratoren har det avgjørende ordet for konseptualisering.
Det betyr at 45 prosent av kuratorene er villige til å «gi seg» i diskusjon med kunstnerens innspill. Det tyder på at konsept ikke er spikret før kurator inviterer kunstnere.
Kunstnere opplever at de mister kontroll på presentasjon av egne kunstverk når de kommenterer at «jeg ble fratatt alle rettigheter, alt ble overtatt av kurator … Det kjennes som at mitt verk kun var en rekvisitt for kuratoren» og «objektene kommer i andre rekke og blir overskygget av kurators prosjekt og markeringsbehov».
1 av 5 kunstnere har opplevd at kuratorens ideer gikk på bekostning av deres kunstfaglige integritet. Det kan bety at mange kunstnere tier om etiske/estetiske krenkelser.
Kun ni prosent av kunstnerne svarer at de har angret på et eller flere konkrete utstillingsprosjekter i samarbeid med kurator, hvor utstillingen ble annerledes enn forespeilet, mens 37 prosent av kuratorene svarer at de har angret på et eller flere konkrete samarbeid med en kunstner som ble helt annerledes enn hen inviterte til.
Dette er bemerkelsesverdig. Dette indikerer at mange viljesterke (arrangør-)kunstnere kjemper om kontroll på utstillingsprosessene.
96 prosent av kuratorene svarer at de er generelt fornøyde eller svært fornøyde med alle tidligere samarbeid med kunstnere i utstillingsprosesser, mens kun 59 prosent av kunstnerne svarer at de er generelt fornøyde eller svært fornøyde med alle tidligere samarbeid med kuratorer. Differansen kan tyde på at kuratorer ikke er bevisst sin symbolske makt i den sosiale dynamikken eller kan mangle kritisk selvrefleksjon.
Kun én prosent av kuratorene er litt misfornøyd med tidligere samarbeid med kunstnere i utstillingsprosesser, mens hele ti prosent av kunstnerne er litt misfornøyd eller svært misfornøyd med tidligere samarbeid med kuratorer. Behovet for synlighet i kunstfeltet er grunnen til at kunstnere lar seg «overkjøre».
Jo flere utstillinger man deltar i, jo større sjanse har kunstneren for å få solgt kunst og få inntekt, og til å få invitasjoner til nye utstillinger i ettertid.
Les også: Kunst og arkeologi i skjønn harmoni
Kontroll
Kuratorer kommenterer at kunstnerrollen er blitt mer profesjonalisert og fått «mer krav til markedsføring, prosjektledelse … og at kunstnerrollen i dag krever mye bedre kjennskap til produksjon, økonomi og prosjektledelse».
Dette samsvarer med min beskrivelse av arrangørkunstneren, og de bekrefter at kuratorer vet at mange kunstnere er svært dyktige og fleksible i mange arbeidsfelt. Nær halvparten, 45 prosent av kunstnerne svarer at de ønsker å kuratere utstillingene sine og skrive tekster om sitt kunstnerskap selv – som lønnet arbeid.
I påfølgende kommentarer om hvorfor forteller mange kunstnere om behov «for å få mest mulig kontroll på mitt kunstnerskap.» Mange kunstnere er lei av kuratorer som bestemmer over deres verk/kunstnerskap og i tillegg får mer medieomtale.
17 prosent av kunstnerne har opplevd at kurator fikk like mye eller mer oppmerksomhet for kuratering enn kunsten og kunstneren fikk. Kunstnere kommenterer at «det hadde vært absurd om noen andre skulle ha definisjonsmakt over min kunst og mitt kunstnerskap» og at det er «en tendens til å tillegge kuratorens arbeid større verdi enn kunstnerens» og at de «finner det degraderende og uakseptabelt at kuratoren stiller seg selv i fokus».
Les også: – Der jeg vokste opp, var kunst sett på som litt teit
Økonomi
Kuratorer kommenterer at de «sjelden kan tilby et realistisk utstillingsbudsjett». Kuratoren mottar fast lønn, og kan planlegge utstillinger flere år frem i tid. En kunstner kommenterer: «Jeg ser i liten grad at det å jobbe med kurator gir meg noe – men penger får de. Jeg kunne fått bedre betalt og fått ting som jeg selv ville».
44 prosent av kuratorene bekrefter at de er villige til å delegere noen av sine arbeidsoppgaver til kunstnere. Det er et overraskende stort antall. Det virker som et nødrop fra kuratorer som sårt trenger avlastning.
Jeg ble sjokkert av en kurators respons. Kuratoren kontaktet meg og spurte om fristen for å svare på undersøkelsen. Kuratoren ville gjerne delta. Jeg svarte at det var to og en halv uke til fristen gikk ut. Det trodde kuratoren at hen skulle klare å rekke, for kuratoren hadde noe ledig tid om 2 uker. Undersøkelsen tok kun 8-12 minutter.
