I likhet med de fleste andre som har kunst som levebrød, får jeg jevnlig spørsmål om kunst og hva den koster.
Kunst koster masse penger. Folk er endeløst fascinert av dette, noe jeg mistenker skyldes at folk flest lever i en verden hvor penger er noe det alltid er nødt til å være akkurat litt for lite av, for at verden slik vi kjenner den skal fungere.
Det er ikke så mange som ønsker å jobbe fulltid med å kjøre melk og flytte sykehussenger dersom de har alle pengene de noensinne kunne ønske seg. Men det er noen få mennesker som ikke lever i en slik verden – de har mer penger enn de ville trenge i tusenvis av normale livsspenn, og de stiller andre spørsmål.
Her er mine svar på mange av spørsmålene jeg får om dette med kunst, penger og kunstverdenen generelt, både fra den ene og den andre kanten.
Hva skal jeg kjøpe?
Hvilken kunst kan jeg kjøpe så jeg vet at jeg ikke kommer til å tape penger? Hvilken kunst vil stige i pris?
En bok som heter «Hvordan tjene penger på kunst» er det mange som vil lese, og mange som har skrevet. Det er dumt at sånne skriverier lages for dem som har lite penger, for penger er det kunstverdenen har aller minst av. Og hvis man ønsker å få noe moro ut av å tjene penger på kunst, er det en god idé å møte opp med breddfull lommebok.
Kunstverdenen har mengder av alt annet: den er stappfull av spennende folk, og renner over av gode ideer og flotte prosjekter. Skoler og verksteder, visningssteder, utstyr og materialer mangler det heller ikke på, her i det rike nord.
Ikke minst er det ingen mangel på kunstverk. Hvis vi tenker oss at det er 5.000 aktive kunstnere i Norge, utgjør det cirka én promille av befolkningen. En kommune med 1.000 innbyggere vil da ha én kunstner boende. Hvis hver av dem lager 50 kunstverk i året, er det 250.000 helt nye kunstverk pr år.
Det er ikke videre populært å ødelegge kunst eller kaste den i søppelkassen (det er faktisk ulovlig, med mindre du får kunstnerens tillatelse), så vi får anta at noen tar vare på den. I løpet av 100 år blir det til 25.000.000 kunstverk. I og med at det brukes litt over én milliard kroner på kunst av norske kunstnere i Norge i løpet av ett enkelt år, og salg av gamle kunstverk er medregnet i den summen, er det rimelig å anta at det brukes rundt 400 millioner kroner på ny kunst i Norge pr år.
Det er for mye kunst, og for lite penger. Snittprisen per kunstverk blir veldig lav når vi regner på den måten, stakkarslige 1.600 kroner, og grunnen til det er nok at mesteparten av den nye kunsten ikke blir solgt, den går rett til lager. Så forsøker man å selge den neste år, og året etter det, og året etter det. Etterspørselen etter både nye og gamle kunstverk øker ikke mye i Norge, men mengden kunst som er tilgjengelig for salg, tilbudet, bare øker og øker. I dette kappløpet er kampen om kjøpere til ny kunst av levende kunstnere knallhard.
Hvordan drive et galleri
Tenk deg at du driver et galleri. Du jobber med et knippe kunstnere, din jobb er å vise og å selge kunstverkene deres. Du jobber opp mot et knippe kjøpere som du allerede kjenner, og forsøker hele tiden å finne nye.
Det du ser etter hos kjøperne, er tre ting: evne og vilje til å betale det som står på prislappen, evne og vilje til å ikke selge kunstverket igjen etter at de har kjøpt det, og – hvis de virkelig har noe å fare med – evne og vilje til å være med i markedsføringen av kunstneren, altså skaffe flere kjøpere. Store museer og kjente kunstsamlere kan diske opp med alle tre, det er de du ønsker deg aller mest. De tar unna for det økende tilbudet og er med på å øke etterspørselen.
De som kjøper og ikke selger igjen, er også attraktive, de er med og reduserer tilbudet, de også. De som betaler det som står på prislappen, men som så snur seg rundt og selger kunstverket igjen, på auksjon eller gjennom andre kanaler, har tvert imot økt tilbudet. Kunstneren fortsetter jo å lage kunst, forhåpentligvis, og neste gang han eller hun stiller ut hos deg, kan det hende du konkurrerer om kjøperne med de som handlet hos deg sist. Det hadde kanskje vært bedre å bare la kunstverket stå på lager, enn å selge det til noen som sender det rett ut på markedet igjen. Når de gjør det, mister nemlig galleriet mulige kjøpere, og prisen folk er villige til å betale, kan og vil synke.
Å kjøpe et kunstverk på et galleri er litt som å kjøpe en bil. Idet du tar den med deg ut fra butikken, faller som regel verdien på den. Så dersom en stakkar ikke har lyst til å tape penger, da? Tenk på det litt som å samle på biler. Dersom du skal kjøpe billige biler og få dem til å bli dyre, må du bruke nesten all din tid på det. Du må ha inngående kjennskap til bilhistorien. Du må vite hvilke modeller som er ettertraktet, hvilke det ble laget få av. Kanskje må du pusse dem opp, og det koster penger. Du må i alle tilfeller ha et sted å ha dem, og det koster penger. Du må vite hvilke biler som er billige i hvilke land, og importere derfra. Du må vite hvilke modeller som kan tenkes å bli ettertraktet, og hvor hen. Du må reise på bilmesser og biltreff, og snakke med andre bilinteresserte. Du må antagelig ha det som altoppslukende hobby.
Det er klart du kan være heldig og slumpe over en modell som blir veldig ettertraktet – men da har du vært heldig, og det kan hvem som helst være. Det hører med til regnestykket at hvem som helst også kan være uheldig. At noe uventet og bra plutselig kan skje, er noe av hemmeligheten til hvorfor pengespill er så populært. Kunstverdenen er også litt sånn. Alle går rundt og drømmer om å oppdage den neste Vincent van Gogh – før alle andre, selvfølgelig.
Dersom du kjøper svinedyre biler det bare blir laget en håndfull av, kan du derimot oppleve at prisen på det du har kjøpt, er veldig mye høyere bare et par år senere. Det henger sammen med at det er veldig få som får lov til å kjøpe sånne biler fra fabrikken. Litt sånn er det i kunstverdenen også. Noen gallerier selger mye dyrere kunst enn andre, og der kan du ikke bare gå inn med masse penger og forlange å få kjøpe kunsten som er stilt ut der. Da blir du nok høflig avvist, for disse galleriene siler kundene sine nøye.
Grunnen til dette er at galleriet beskytter prisen på det de selger. For å gjøre det må de ha mange ansatte og mye penger. De må tilby førsteklasses service og ha øyne og ører i nakken, følge med på hva som skjer med kunstnerne de samarbeider med, om det er noen andre som kjøper eller selger kunstverkene til disse kunstnerne, og om nødvendig gå inn og beskytte prisen ved å kjøpe selv. Det kan høres ut som et mysterium, hvorfor skulle noen kjøpe det de selv prøver å selge?
Det er helt logisk. De kan oppnå to ting: å sørge for at prisen de betalte, blir gjort offentlig, typisk på en auksjon, slik at andre kan se prisen og tenke at kunsten derfor er verdt så mye (at det var galleriet som har kunst til salgs av samme kunstner, som kjøpte, det får man veldig sjelden vite), og å kontrollere tilbudet (antallet kunstverker av den kunstneren som er til salgs).
Det er ikke lov å hamstre nødvendige goder, som for eksempel hvetemel, for så å øke prisen når det er blitt lite av den varen på grunn av din egen hamstring. Da må du nok gå direkte i fengsel, som det heter i spillet Monopol. I kunstverdenen gjelder ingen slike regler. Formodentlig er det slik fordi noen høyt på strå har bestemt at kunst ikke er et nødvendig gode. Kan hende. Men det ville være å tøye strikken å si at det er et unødvendig gode.
Det kan også ha sammenheng med at det globale kunstmarkedet ikke er særlig stort. Det er nesten like stort som det globale rekemarkedet.
Et spørsmål om penger
«Free to those that can afford it, very expensive to those who can’t.»
Kunst er på sett og vis gratis for de som har råd til det, og veldig dyrt for de som ikke har råd til det. Det er lettest og triveligst å holde på med for dem som er rikere enn at penger er noe de trenger å bekymre seg for.
Ikke bare skal kunsten kjøpes, den skal oppbevares, vedlikeholdes, dokumenteres, flyttes rundt og forsikres også. Alt dette koster penger, men hvis du har de pengene, kan du handle kunst der veldig få andre får lov til å handle. Hos andre folk som er rike, rike nok til å sørge for at prisene øker, år for år. Du kan kjøpe den Ferrarien som det bare lages fem av.
Det er noe annet som spiller inn her også. Ta eiendomsmarkedet som eksempel. Hvorfor er det så dyrt å bo på Snarøya? Det finnes jo massevis av sjønær eiendom langs Bunnefjorden og Oslofjorden. Vel, en svært viktig mekanisme i så måte er at like barn leker best. De rike har rett og slett lyst til å bo der de andre rike menneskene bor. Sånn er det med kunsten også. Rike mennesker har lyst til å ha den kunsten som andre rike mennesker har. Vi har med andre ord med en selvforsterkende effekt å gjøre her, og det er mektige saker.
Den oppmerksomme leser vil nå ha fått med seg følgende:
1. Skal du kjøpe kunst som ikke synker i verdi, skal du kjøpe den dyreste kunsten du har råd til.
2. Du skal kjøpe kunst fra et galleri som har mye penger og selger dyre kunstverk, et galleri som har steinrike kunder og evne og vilje til å beskytte prisene på det de selger.
3. Vær forsiktig med å selge kunsten igjen. Vent en god stund.
Altså er det nok lurere å skaffe pengene først, så kunsten. Da har du en meget god sjanse til å lykkes med å tjene penger på kunst. Det viktigste spørsmålet du bør stille deg, er imidlertid hvorvidt denne beveggrunnen er bra for deg, et spørsmål mange ser ut til å ha glemt.
Å ha som siktemål å ikke tape penger, eller enda verre, tjene dem, når du skal ut og kjøpe kunst til deg selv, er ikke anbefalelsesverdig. Det vil sannsynligvis forvirre deg fullstendig og få deg til å kjøpe kunst du ikke liker, eller noensinne kommer til å like. Du vil ha vanskeligheter med å omgås kunstverdenens mange entusiaster på en naturlig måte, og hvis du da også tenker å omgi deg med denne kunsten, vil hver bidige dag bli en påminnelse om at du er omgitt av kunstgjenstander som andre liker, som du har kjøpt nettopp av den grunn – at de liker dem.
Det er ikke slik man inntar førersetet i sitt eget liv.
Hva er det verdt?
Hva er et kunstverks verdi? Det er et vanskelig spørsmål.
Det har jo naturligvis en prislapp, men det er verdifullt på mange flere måter enn det. Det er en bærer av ideer, myter og drømmer, av kultur. Det er en skapende gjenstand, en skapende ytring. Det skaper møter, hendelser og innsikter, undring og endring.
Det er mye mer enn bare en ting som folk kan synes er fin eller stygg, og så kjøpe og selge, som et smykke. Det er en historie, som fortelles mellom mennesker, og det er der magien skjer: mellom menneskene.
For å forklare dette kan vi bruke eksempler fra de siste hundre år med kunsthistorie. I denne tiden har det vi kaller kunst, endret seg på en måte som gjør at det ligner mer på noe noen har sagt og gjort, enn en faktisk ting. Det ligner mer på en fortelling enn noen gang før.
Det er ikke uvanlig i våre dager at et kunstverk er en bruksanvisning eller et papir som viser hvordan selve kunstverket skal lages eller skje, men dette papiret er ikke det som stilles ut i det store hvite rommet. Tenk på kunstverket «Comedian» fra 2019 av Maurizio Cattelan, for eksempel. Det kostet, da det var nytt, 120.000 dollar. Det består av en vanlig gul banan teipet opp på en vegg med en stripe grå rørviklerteip.
Både teipen og bananen må naturligvis byttes ut jevnlig, de må du selv kjøpe på hjørnet. Papiret beskriver denne prosessen. Hvis du eier et sånt papir, står det hvordan du skal gå fram for å lage kunstverket hos deg selv. Så kan du for eksempel ringe til et håndverkerfirma og så kommer de og lager kunstverket for deg. Det som er litt spesielt med det, er jo at da er katten ute av sekken.
Det er ikke noe spesielt ved det som er laget, selve objektet. Det kan lages når og hvor som helst, av hvem som helst. Men i kunstverdenen? – aldri uten at du har papiret. For da kan du ikke invitere noen til å komme og se på det. Da kan du ikke si «Kom til meg og se kunstverket av den berømte kunstneren Maurizio Cattelan», for da er du en sjarlatan. Det vil altså si: du er nødt til å kjøpe eller låne papiret fra noen, ellers vil ikke folk komme og si «å så fint», «vidunderlig», «wow», eller høre på deg snakke om kunst i det 21. århundret eller noe som helst. Du kan ikke teipe opp din egen banan!
Det som gjelder, er å delta i historiefortellingen, ikke hvordan noe ser ut eller arter seg. Selve gjenstanden er underordnet det at deltagerne følger reglene i spillet om gjenstanden. Først da får man lov til å fortelle fortellingene og invitere gjestene, holde talene, servere og skåle i vinen, å ta betalt for billettene, å selge krusene og plakatene, og ønske ordføreren og ambassadøren velkommen. Å bare teipe opp sin egen banan ville være piratkopiering, og i andre bransjer som musikk, spill og film er dette utbredt – men i mine år i kunstbransjen har jeg ennå ikke hørt om noen som med vitende og vilje bytter piratkopierte kunstverk seg imellom – ikke fotokunst, ikke en gang kunstvideoer i VHS-format, og jeg tror ikke det er fordi aktørene i kunstverdenen er spesielt lovlydige.
Det finnes naturligvis de som forfalsker et kunstverk, men det er noe annet, for de sier ikke fra om det. De utgir seg for å følge reglene. Ville du klebet opp en banan med rørviklerteip på veggen hjemme hos deg selv? Du kan gjøre det. Du kan invitere andre til å se på den. Opplevelsen av gjenstanden ville være den samme, kliss lik faktisk, men du ville ikke fulgt kunstreglene. Du må ha papirene i orden. Det vil ikke komme noen om du ikke har papirene i orden, du vil være uinteressant. Og det, det er interessant. Det er det som skjer innenfor de anvendte kunstreglene, folk kommer for å oppleve, ikke kunstgjenstanden.
Et ytringsbasert kunstsyn
Å delta i en sosial, karismatisk hendelse er det som er viktig i kunstverdenen. Jeg sier karismatisk fordi genidyrkelsen, originalitetsdyrkelsen, kunstnerkultusen i den vestlige verden, er plattformen disse hendelsene utgår fra, og inngangsbillettene selges til høystbydende.
En Cattelan-billett kan virke dyr, men det finnes langt, langt dyrere billetter. I perioden 2000-2020 steg den globale omsetningen av samtidskunst med 2.000 prosent (du ser riktig, det er tre nuller). Dette er populært på bratt stigende kurve.
Mitt mål med denne tankerekken er ikke å fortelle uttømmende om kunst i Vesten, men å belyse et viktig og underkommunisert aspekt ved hvordan kunst fungerer som fenomen. Istedenfor et etterlignende kunstsyn, som har vært det dominante kunstsynet i Vesten store deler av historien siste 2.500 år, hvor objektet som lages, skal skape en likhet basert på verden, eller som for et par hundre år siden, et romantisk kunstsyn, hvor menneskelige følelser skal skapes og opphøyes, er det dominante synet i dag et ytringsbasert kunstsyn.
Dette henger også sammen med kunstnerens status. Ordet «kunst» kommer fra det tyske ordet «kunnen», å være flink til noe, og hva var man flink til, i antikken og renessansen? Å få stein, maling, tre og bronse til å ligne på noe annet, å lage en avbildning. Kunstnere hadde håndverkerstatus, de var akkurat som vår tids rørleggere eller murere, og de kunne mange teknikker og triks for å få ting til å ligne. Men så, på 1800-tallet, skjer det noe.
Fotografiapparatet blir oppfunnet, så nå kan likhet skapes på en-to-tre. Håndverkerstatusen forsvinner og genimytologien blir en del av kunstnerbegrepet. Kunstnerne får også nye verktøy å jobbe med, tubefarger for eksempel. Tidligere var en kunstner gjerne tilknyttet et verksted, med mange spesialiserte håndverkere, som kunne produsere pigmenter og bindemiddel. Nå kan fargene enkelt kjøpes og bli med kunstneren hvor som helst, og kunstneren kan være alene – og det er viktig å være alene, og mann, hvis kunstneren skal være et ekte geni.
Vi kommer ikke utenom pissoaret som ble stilt ut på Armory Show i New York City i 1917, med tittelen «Fountain», tilskrevet den franske kunstneren Marcel Duchamp. Dette pissoaret er en direkte konsekvens av den store endringsprosessen som utspant seg på 1800-tallet. En kunstgjenstand eller kunsthendelse er nå altså, med introduksjonen av dette masseproduserte pissoaret, først og fremst lettest å forstå som en form for ytring, ikke en gjenstand. Hvorfor det?
Fordi dette våtromsarmaturet plassert i en utstilling ble, og blir, akseptert som kunst av det kunstinteresserte publikum, og det er hele hemmeligheten. Det er vendepunktet. Det kunne egentlig vært hva som helst. Det kunne vært en hengelås. Det kunne vært en flaske. En stein. En gryte. En sommerfugl. Gjenstanden er ikke viktig, det er handlingen og ytringen som er viktig. Tenker vi på kunsten av i dag på denne måten, kan den være lettere å forstå for folk, og da blir det også lettere å forstå hvorfor en banan teipet til en vegg kan koste 120.000 dollar.
Så hva er det egentlig som foregår her?
Les også: Dommer i USA slår fast: Ingen opphavsrett på AI-kunst
Kunne femåringen din laget det?
Kan jeg, undertegnede, forlange taletid på Arbeiderpartiets landsmøte? Nei, naturligvis kan jeg ikke det.
Jeg kommer aldri i nærheten av den talerstolen, med mindre jeg først bygger opp en forhistorie som politiker, debattant, tillitsvalgt eller ideolog innenfor et saksområde som egner seg for det forumet. Når jeg så blir invitert til å tale, vil de fleste i salen kjenne til mitt navn fra før. De har gjort seg noen tanker på forhånd om hvorvidt de er interessert i det jeg har å si, og om de kunne tenke seg å stole på at det jeg sier er sant, eller om det er viktig for dem. De vet også at jeg er valgt ut til å tale for dem av folk som de kjenner og stoler på.
Sånn er det også med Cattelans banan. Cattelan har viet sitt liv til å kalle seg kunstner, å bli akseptert og anerkjent som en kompetent aktør i en kunstkontekst, og arbeider med å produsere en bestemt type ytringer for en bestemt forsamling. Han kjenner dem. De kjenner ham. Derfor blir han invitert til utstillinger, og han kan selge et papir hvor det står hva du skal gjøre med en banan for 120.000 dollar.
Han kan gjøre dette fordi han som en kompetent taler i et ytringsfellesskap har velfungerende retorisk etos. Dette er en av de tre appellformene i klassisk retorikk (etos, patos, logos), og beskriver rett og slett den viktigste av de tre: Hvem er det som snakker? Hvem er det som kommer med ytringen, og hva vet vi om vedkommende? Det kunstinteresserte publikum vil gjerne høre Maurizio Cattelan snakke.
Jeg skal ikke ta stilling til om han er veltalende eller ikke i sine ytringer. Det ville være en smaksdom, og slike trenger vi ikke i denne anledningen. Men vi kan slå fast at utsagnet gledet og forarget, det vakte oppmerksomhet.
Vårt vestlige kunstfellesskap aksepterer den som ved sine meritter har bevist at de er verdige tittelen kunstner, og de får dermed anledning til å leve av kunsten, og vise fram det de lager. Det er umulig å bare dukke opp på Arbeiderpartiets landsmøte og snakke i vei fra talerstolen. Like umulig er det å ut av det blå bare få en utstillingsplass på Museum of Modern Art i New York. Det er ikke slik det fungerer.
Så ja: femåringen din kunne laget det, og nei: femåringen din får ikke utstillingsplass og blir ikke akseptert som kunstner, og kan ikke selge en banan for 120.000 dollar, fordi femåringen din ikke er merittert i det ytringsfellesskapet som kunstverdenen er. Så enkelt og så vanskelig er det. Derfor er CV-en til den enkelte kunstner kunstverdenens viktigste og potensielt mest verdifulle dokument.
Les også: Nicolai Tangen slipper millionregning
Billett til fellesskapet
Nå har jeg brukt eksempler fra konseptkunsten, kunst hvor ideen bak verket er det viktigste, og gjenstanden ikke er så viktig, for å forklare poenget mitt. Den egner seg nemlig så godt til formålet, men jeg vil påstå at det fungerer på samme måte med ekspressiv kunst, som typisk er et stykke fargerikt maleri på lerret.
Tenk over det: om jeg fikk laget en perfekt kopi av et verk av Bjarne Melgaard, for eksempel, og stilte det ut, ville det være interessant? Ville det gjøre meg interessant for deg? Ville jeg lære noe om meg selv, være interessant for meg selv, stolt av meg selv? Utsagnsverdiens genuinitet er kunstverkets nødvendige og tilstrekkelige betingelse.
Så hva er det som skjer i galleriet, på museet, i bankbygget, i de tusen hjem, hvor kunsten brukes? Hva er det som foregår? De som har kjøpt billetten, får en legitim rett til å fortelle historier, historien om kunstneren, historien om verket, kunsthistorien, historien om vår tid, historien om seg selv, hva de liker og ikke liker, de får en legitim rett til å gjøre dette og til å invitere andre til å høre på det og å se det, lære av det.
De har kjøpt en billett til et fellesskap, en legitim rett til å være med og fortelle vår felles historie, og deres egen plass i den. Dette er det som formidles gjennom kunstreglene. Kunstens pris er deltagelse, og dens belønning. Å delta som vert er dyrt og gjevt. Å få lov til å fortelle en unik og fengslende historie, kanskje til og med ha enerett på akkurat den historien, eller flere, kan være helt uvurderlig.
Å være gjest, derimot, er billig – prisen for en billett på Nasjonalmuseet er lav, eller på Galleri Würth, der jeg arbeider til daglig – er det helt gratis!
