De siste ukene har det vært stor debatt om kriminalitet blant ungdommer i Norge. Slosskamper på Norway cup, knivstikkinger og voldelige tenåringsjenter.
Følger man det typiske narrativet til byrådet og politiet, er det dårlig integrering og sosioøkonomiske forhold som fører til ungdomskriminalitet.
Men er dette riktig vinkel å se problemet fra? Eller kan dette narrativet faktisk være skadelig i bekjempelsen av ungdomskriminaliteten?
Søken etter mening
En 50 år gammel bok har gitt meg et nytt syn på saken.
Psykiateren Viktor Frankl overlevde Tysklands konsentrasjonsleirer, og ble senere professor og grunnlegger av eksistensiell psykoterapi.
Hans mest kjente bok, «Man’s Search for Meaning» (1946), er i stor grad basert på hans observasjoner av mangfoldet i oppførselen til fangene i Auschwitz og Dachau.
Noen tok lidelsen på strak arm, og klarte å motstå kynisme til tross for omstendighetene. Andre fanger bestemte seg for å være kapoer: Fanger som ble belønnet av nazistene for å herske over og overvåke andre fanger.
Skal vi avskrive ansvaret til fangene som vendte ryggen til sine kamerater? De hadde jo sine årsaker?
Frankl sier nei. Kriminelle står til ansvar for kriminelle handlinger, uansett omstendigheter. Å forklare kriminelle handlinger ut fra biologiske, psykologiske og/eller sosiologiske årsaker vil være å fraskrive dem skylden.
Da ser man ikke på kriminelle som frie og ansvarlige mennesker, men heller som maskiner som må repareres.
Og det er nettopp slik store deler av venstrefløyen i politikken tenker. Lav sosioøkonomisk status er årsaken til alt det vonde. Men er det sant?
Et spørsmål om verdier
Ungdom blir ikke voldelige på grunn av fattigdom. Det finnes ingen i Norge som lever under den absolutte fattigdomsgrensen (1.9 dollar om dagen).
Alle har tilgang til utdanning, helsehjelp, bolig og mat. Likevel er en uproporsjonalt stor andel av ungdomskriminalitet begått av ungdom med etniske bakgrunner assosiert med relativ fattigdom.
Det kan ha noe med hvilke verdier diverse kulturer verdsetter. Jeg er selv oppvokst med innvandrerforeldre, og jeg lærte at sosioøkonomisk status var den høyeste verdien. Alle verdens problemer ville løses med penger og status.
Og selvfølgelig er det ikke problematisk å oppfordre til ambisjon. En av argumentene for innvandring er nettopp å øke andelen mennesker med god arbeidsdisiplin.
Problemet blir når sosioøkonomisk verdi tar forrang til alt annet, til og med moral.
Æreskultur som motgift til fattigdom
Når alle får tilgang til grunnleggende behov, vil også terskelen for hva som er «lavstatus», minke. Høy status i hjemlandet var å bare ha en ok jobb; lav status i Vesten ansees som å bare ha en ok jobb.
Det er ikke uten grunn at profesjonene advokat, lege og ingeniører betegnes som ALI-yrkene. Yrkene som innvandrerbarn blir presset inn i av foreldrene.
Menn om man føler seg som en taper karrieremessig, kan man alltid vende seg mot andre typer sosial status. Muligheter for dette finnes i æreskulturen mange innvandrere tar med seg fra hjemland uten en sterk stat og sentralisert voldsmonopol.
Respekt erstatter tillit og kroner som valuta. Og når det allerede er bestemt at status står som høyeste mål på menneskeverd, er det ikke overraskende at ungdommer og familier tyr til kontroll og vold for å holde fasaden.
De vil gjøre alt for å ikke miste respekten i sitt miljø, og til seg selv.
Fellesverdier som går tapt
Løsningen på vold og sosial kontroll er ikke å be staten sprøyte inn penger til ungdommer og familier som anser dette som det høyeste mål på menneskeverd.
Dette er å mate lidelse, og å forverre den. Vi må utfordre patologiske verdier. Vi må være intolerante mot intolerante verdier, som filosofen Karl Popper sa.
Viktor Frankls oppfordring om å finne styrke til tross for omstendighetene er vel en god verdi? Og hva med dyder som mot og rettferdighet, som i motsetning til glede og status skinner mest når omstendighetene er som mørkest?
Hvorfor forteller vi ikke om dette til ungdommene? Foreldrene har tydeligvis mislykkes med dette. Og hvis foreldrene ikke forstår verdiene av dyder, hvor er menneskene eller institusjonene som skal lære oss dette?
Hvor er de filosofene og historikerne? Skal ikke de påminne oss om hva som skjer når vi lar omstendighetene styre moralen? De har sviktet i deler av sitt samfunnsoppdrag: Å anvende kunnskapen de har opparbeidet til noe samfunnsnyttig.
Når politikerne og samfunnslederne er opptatt av å gi moralprekener til den vanlige arbeideren og til forretningsfolk som skaper arbeidsplasser, bør det ikke være vanskelig for opposisjonspartiene å komme med et bedre budskap.
Så hva kan budskapet være til de vanskeligstilte ungdommene?
Les også: Venstresiden kan ikke la høyrepopulister dominere debatten om ungdomskriminalitet
Selvbestemmelse og skammekroken
Kriminell ungdom er ikke ubevisste dyr som utøver forhåndsbestemte handlinger som følge av omstendighetene sine. De er individer som har makten til å styre over eget liv og egne handlinger.
Med en slik tenkemåte forflytter ungdommene seg fra en offermentalitet til en ansvarsmentalitet.
Hvis fangene i Auschwitz kunne stå opp mot kynismen og ondskapen som kommer av offermentaliteten, er det liten grunn til at disse ungdommene bør anse seg som ofre.
Politiet og politikere må slutte å se på barn og ungdommer som ansvarsfrie. Det er å forstoppe modningsprosessen som er nødvendig for å bli voksen.
På samme måte som vi pleide å sende barn i skammekroken, må vi også straffe ungdommer for kriminelle handlinger. Og de får først komme ut av kroken når de har lyst til å være ordentlige mennesker igjen.
Som ungdom kan du selv velge å være et godt menneske. Du er ikke dine omstendigheter.
