«Klorofyll og Kapital» er tidvis kaotisk, men det er kanskje hele poenget.
Forrige uke åpnet Akerhus Kunstsenter årets sommerutstilling «Klorofyll og Kapital». Utstillingen inviterte seks kunstnere til å vise arbeider som utforsker forholdet mellom urbane rom, natur og kultur.
Utstillingens i sin helhet skaper en god dialog rundt byens funksjon og hva som skaper en gode byrom.
Det er interessant hvordan kunstsenterets plassering i Lillestrøm påvirker opplevelsen av utstillingen: Hvordan skal Lillestrøm forbli en egen og levende by og ikke reduseres til en forstad for Oslo? Det finnes ingen fasit i utstillingen, men den åpner for refleksjon rundt hvordan vi vil leve – da gjerne med elementer av både kultur og natur.
App-kunst
Det mest interessante med selve utstilling foregår pussig nok ikke i kunstsenterets egne lokaler, men i Lillestrøms gater hvor Andreas Öhman tar med publikum på en «skattejakt» med den egenkonstruerte appen «AppeaR».
På fem forskjellige steder har han hengt opp digitale plakater som han kaller for «Painted Paintings». Disse fungerer som koder, og ved hjelp av appen kan man se skulpturer som skjuler seg i plakatene. Når man zoomer inn på mobilen kan man også tydelig se strukturene i skulpturene, som først har blitt laget for hånd, for så å bli digitalisert.
På kunstsenteret får man utdelt kart over hvor de forskjellige plakatene befinner seg, og hvordan man kommer seg dit. Det er ingen informasjon om appen der plakatene henger, noe som gjør at mange vil gå uvitende forbi. Likevel gjør nettopp dette at man føler man vet noe andre ikke vet, og dermed kan publikum dele en slags hemmelighet – noe som gjør det litt ekstra spennende.
«AppeaR» og «Painted Paintings» er en morsom erfaring, men det belyser også noen interessante utfordringer knyttet til kunst i offentlig rom, samt en mulig løsning. Öhmans virtuelle skulpturer opptar ikke plass, og man velger selv om man vil oppsøke dem eller ikke.
Malerier man kan flytte på
Inne på kunstsenteret er hele første etasje fylt av Maiken Stene sine verker. I det første rommet blir man møtt med prosjektet hennes «Det er mellom deg og utsikten», hvor hun utforsker hva et langskapsmaleri kan være. Verket består av flere tablåer som ligner små fjell som delvis er dekt med landskapsmalerier. I motivene kan man skimte gjenkjennelige ting, som hav og fjell, men også mer abstrakte elementer.
Tablåene kan flyttes rundt på, og dermed inviterers publikum til å selv bestemme hvordan landskapet skal se ut. På veggen bak henger et stort maleri som gjør at det hele føles som en scene, hvor tablåene er kulissene.
Det er ikke ofte man får ta på kunst, og i alle fall ikke flytte rundt på den. Derfor er det kanskje greit at det også er hengt opp hvite hansker man skal ta på seg i forkant, som en slags påminnelse om at det fortsatt er kunst man flytter rundt på, og man må vise respekt.
Lenger inn i utstillingen viser Stene en serie fotografier, hvor motivene er snudd opp ned, samt landskapsmaleriet «Kart over Island» som er mer tradisjonelt i sitt uttrykk.
Samlet, utforsker Stenes verk landskap gjennom ulike perspektiver og teknikker. Det belyser hvordan vi passivt betrakter og aktivt opplever naturen rundt oss. Det trekker imidlertid også assosiasjoner til forholdet mellom mennesket og natur, måten vi påvirker naturen på, samtidig som vi ikke evner å kontrollere den.
By og land
De øvrige kunstnerne er plassert i andre etasje, her møter Øystein Tømmerås’ urbane malerier Lene Baadsvig Ørmens abstrakte skulpturer. Der Tømmerås tydelig refererer til trikker, gir Ørmens skulpturer assosiasjoner til overnaturlige vesener, som peker tilbake til en tid da overtro, mystikk og natur var mer sentralt i menneskers liv.
Her møter vi også Kjersti Austdals videoinstallasjon «Pusher» – 23 skjermer som viser ulike reklameklipp. Kaoset og bråket fra Austdals verk minner om sentrale byrom som Oslo S, hvor reklame florerer rundt en på alle kanter.
Francisco Diaz byr på en mykere installasjon, i tekstil som blir brukt til å dekke bygninger under byggeprosjekter. Lyset i rommet er helt rosa, og i hjørnet står det en vifte som skaper bevegelse i stoffene. På stoffet er det malt på mønster som viser blomster og blader.
Der Austdals verk oppleves som påtrengende, ikke ulikt byens konstante lydbilde, virker det som Diaz foreslår en forskjønnelse av ellers grå og nitriste byrom.
Kaotisk med vilje
«Klorofyll og kapital» fremstår tidvis som kaotisk. Dette kommer ikke av at verkene er plassert hulter i bulter, men snarere flere av verkene byr på mange inntrykk som tidvis kolliderer med hverandre.
Dette vitner ikke om et dårlig kuratoriske eller kunstnerisk grep, men snarere et ønske om å understreke byens kaotiske sider. Motsetningen mellom de kontrasterende verkene i andre etasje og Stenes landskapsbilder i første etasje danner slik et metaforisk bilde av kontrastene mellom by og natur.
Til tross for det ulike inntrykket kunstsenterets to etasjer gir, styrker ikke utstillingen forestillingen av at det eksisterer et motsetningsforhold mellom natur og kultur. Snarere, føles det som to krefter som virker på hverandre.
Det urbane og rurale fungerer sammen og mot hverandre på én og samme tid.
