«Landets største museer mangler ledere med kunsthistorisk kompetanse,» skrev seks tungvektere fra kunstfeltet i en kronikk i Aftenposten 24. august.
Innlegget er signert Ina Blom, professor, Universitetet i Oslo (UIO), Katya García-Antón, direktør, Nordnorsk kunstmuseum, Knut Ljøgodt Dr. philos, Nordic Institute of Art, Øystein Sjåstad, professor, UIO, Hanne Beate Ueland, avdelingsdirektør, Stavanger kunstmuseum (Must) og Kristin B. Aavitsland, professor og leder for Det norske institutt i Roma.
Samtidig hører vi at skandinaviske direktører reagerer på at store norske museer mangler ledelse med kunsthistorisk kompetanse.
«En statsviter som mangler mangeårig erfaring fra kunstfeltet, kan simpelthen ikke delta i dialog med andre fagfolk, museer og forskningsinstitusjoner på samme måte som en kunsthistoriker,» sier Mikkel Bogh, som nylig takket av som direktør for Statens museum for kunst i København, til Klassekampen. Norske museer er «verst i klassen», oppsummerte NTB.
Er det grunn til uro, eller er dette bare museumspamper som ber for sin syke mor?
Les også: Etterlyst: Kunsthistorikere i offentligheten
Berettiget kritikk
Kritikken rettes særlig mot Nasjonalmuseet og Munchmuseet.
Da Munchmuseet nylig hyret inn et nytt lederteam, vakte det oppsikt at det ikke besto av en eneste kunsthistoriker.
«Hverken på Nasjonalmuseet, Munchmuseet, Kode eller Sørlandets kunstmuseum er øverste leder kunsthistoriker. I det gigantiske Nasjonalmuseet – en sammenslåing av fem kunstinstitusjoner – sitter bare én kunsthistoriker i ledergruppen. Resultatet av endringene er allerede merkbare,» skriver de seks skribentene i Aftenposten.
Direktør for Munchmuseet, Tone Hansen, svarer på tiltale hos NRK ytring. Hun fremhever behovet for strategisk ledelse, og vil betrygge med at kunsthistorikerne som faktisk jobber ved Munch, blir lyttet til i utformingen av utstillinger.
Hun skriver: «Munchmuseet har som ambisjon å bli Nord-Europas mest attraktive kunstdestinasjon. Da trenger vi gode fagmiljøer, godt lederskap og en lønnsom vekst.»
Det er vel og bra, men står neppe i motsetning til forskning, ivaretagelse av kulturarv og andre kunsthistoriske hensyn. Kunstmuseer skal være bindeledd mellom ulike historiske epoker og fungere som institusjoner som kan opplyse befolkningen. Det er selvsagt fint at de også tjener penger, men dette kan ikke gå på bekostning av miljøet som faktisk utfører de nevnte oppgavene.
Les også: Kunsthistorikerne har abdisert. Resultatet er en tragedie for kunsten
Museene må ta ansvar
Museenes rolle som kunsthistoriske kjerneinstitusjoner er ikke nødvendigvis en motsetning til å være lønnsomt. Men av og til kan det nettopp være det. Fordi museer skal bevare og konservere i en tid med stadig raskere skifter i trender og politiske føringer.
Derfor er det bekymringsfullt at kunsthistorikere er i ferd med å marginaliseres ved museene. Et minstemål burde være at antall kunsthistorikere øker i takt med antall ansatte. Det er langt i fra tilfelle i dag.
Problemet stikker dypere enn driften ved enkeltstående museer. Kunsthistoriker som profesjon er i dag svært utsatt. Få vil utdanne seg til yrket, og de som finnes, er forbausende stille i offentligheten. Dette til tross for at debatter om kunst og estetikk stadig ruller videre, fra Arkitekturopprøret til sagaen om «Leiv Eiriksson oppdager Amerika» (1893).
Subjekt har tidligere foreslått at gjøre kunsthistorie til en mulig fordypning på honours-programmet i humaniora ved UIO, noe som vil bidra til å løfte statusen til faget. Nå bør museene gjøre sin del av jobben: Noen må vise unge at kunsthistoriker er noe man kan utdanne seg til hvis man også har lyst på jobb i fremtiden.
