Den siste tidens gjengoppgjør med skytinger og sprengninger har knust tre kronor i svensk innvandrings- og integreringspolitikk:
1. Sverige har de siste femti årene tatt imot flere innvandrere per innbygger enn noe annet land i Vest-Europa.
2. Den svenske styringseliten har vært blant verdens mest rettroende multikulturalister, det vil si ideen om at det eksisterer en nasjonal kultur med verdier og normer som de nyankomne må tilpasse seg, har blitt fordømt som diskriminerende og rasistisk.
3. Sverige har følgelig ikke stilt krav for tildeling av statsborgerskap, for eksempel om språk- og samfunnskunnskap.
Summen av disse tre faktorene har nå tilsynelatende bidratt til å utløse vippepunkter, der den migrasjonsrelaterte volden ikke lenger ser ut til å kunne løses med vanlige politiske virkemidler. Det har oppstått en kritisk masse av gjengkriminelle, som det ikke lenger er mulig å demme opp for.
Sveriges maktesløshet kommer til å påvirke kriminalitetsbildet også i Norge i årene fremover. Allerede nå reiser norske gjengmedlemmer til Sverige for inspirasjon og våpenkjøp, og svenske gjengmedlemmer med overlegen vold- og trusselkapital selger sine tjenester i Norge.
Klaner og storfamilier
Dagsnytt 18 hadde tirsdag den 19. september et innslag om den siste tidens gjengrelaterte drap og sprenginger i Sverige.
Disse skal ha utgangspunkt i rivaliseringer og splittelser innenfor det kriminelle nettverket Foxtrot, ledet av Rawa Majid. Han har kallenavnet «den kurdiske reven», og har fått statsborgerskap i Tyrkia. Ungdommer ned i 12-13 årsalderen rekrutteres til å begå drap og risikerer selv å bli drept.
Politidirektøren, Benedicte Bjørnland, snakket om behovet for et tettere samarbeid med både svensk politi og Europol. Politidirektøren understreket det samme som den inviterte «eksperten», forfatteren Malin Stensønes, som har skrevet bok om politiets kamp mot organisert kriminalitet: Det dreier seg om en transnasjonal kriminalitet, der det særlig er mye penger å tjene på narkotika og våpensalg.
Stensønes snakket flere ganger om «Mocro-mafian». Den har tette bånd til latin-amerikanske kokainkarteller og utgjør en alvorlig trussel mot rettsstaten i både Belgia og Nederland, med mord på vitner og journalister.
Hvorfor ble det imidlertid ikke opplyst at denne mafiaen har både en kulturell og etnisk komponent, siden den består av klaner og storfamilier med marokkansk opprinnelse? Er det fordi man da risikerte å måtte sette søkelyset på at de kriminelle gjengene i Sverige (og Norge) også har en fremmedkulturell komponent?
Sårbarhet og kultur
At individer slår inn på en kriminell løpebane, skyldes sikkert et samspill mellom flere faktorer. De fleste medlemmene av de kriminelle nettverkene har startet i ung alder. Blant unge kriminelle gjengangere i Oslo politidistrikt er unge med innvandrerbakgrunn overrepresentert.
Samtidig går innvandrerbakgrunn sammen med en rekke sårbarhetsfaktorer som øker risikoen for å komme på kant med loven: trangboddhet, mange søsken, hyppig skifte av bosted og omsorgssvikt i dysfunksjonelle familier.
Hvordan slike sårbarhetsfaktorer virker sammen med kulturelle normer, vil kunne variere fra tilfelle til tilfelle. Ifølge professor i kriminologi, Per-Olof Wikstrøm, ved universitet i Cambridge, er imidlertid ikke fattigdom og dårlig velferd den viktigste årsaken til at ungdommer begår lovbrudd. Den mest utslagsgivende faktoren er om familiebakgrunnen og oppvekstmiljøet fra tidlig alder formidler aksept eller ikke for lovbrudd og bruk av vold. Wikstrøm kaller det miljøets «moralske innhold».
Unge begår ikke lovbrudd fordi de er fattige eller tilhører en bestemt etnisk gruppe. Derimot kan oppvekstmiljøets «moralske innhold» variere med den kulturelle bakgrunnen. Hvis familiene kommer fra land der myndighetene og andre grupper betraktes som fiender det er greit å lure og bedra for å fremme den egne storfamiliens interesser, vil oppveksten skje i et miljø som gir liten støtte til den allminnelige samfunnsmoralen.
Gangsterparadis
Som blant annet forskningen til antropologen Joseph Heinrich viser, bringer innvandrere fra kulturer dominert av sterke slekstbaserte lojalitets- og avhengighetsbånd med seg i bagasjen en mentalitet eller kognitiv pakke som inneholder en lavere grad av selvkontroll og upartisk, regelfølgende atferd.
Man kan derfor ikke så å si a priori utelukke at nettopp innvandrerbakgrunn kan være viktig for å forklare rekrutteringen og samholdet i de kriminelle nettverkene, som skaper mest hodebry for myndighetene i flere land.
Disse styres fra Solkysten i Spania, Marokko eller Dubai, og bakmennene bruker de kriminelle gjengene som distribusjonskanaler for narkotika. Gatekriminaliteten er bare den mest synlige delen av disse kriminelle verdikjedene, som kan sies å utgjøre ulike parallellsamfunn med egne karrierestiger og verdinormer.
Den svenske krimreporteren Lasse Wierup beskriver i boken «Gangsterparadiset» (2020) at det finnes ulike typer kriminelle gjenger i Sverige. Grovt sett faller de i tre kategorier. Den første er de som har en forankring i klaner og slektsbaserte nettverk. For tre år siden anslo den svenske viserikspolitisjefen at det fantes minst 40 slike kriminelle klanstrukturer i Sverige.
I en ny bok, «Klanerna – den systemhotande brottsligheten» (2023), har sikkerhetsekspert Jan Person og journalist Johannes Wahlström gått gjennom et stort etterforskningsmateriale. Kildene viser at de slektsbaserte nettverkene både har blitt flere og at de nå finnes også på mindre steder over hele landet. Den spektakulære volden er bare toppen av et isfjell, fordi det dreier seg om kriminelle foretak som i det skjulte infiltrerer næringslivet, den offentlig forvaltningen og politikken.
Les også: Dette viser hvorfor integrering er en feilet strategi
Koblinger og samrøre
Et eksempel på et slikt slektsbasert kriminelt foretak er Ali Kahn-klanen, som ifølge politiet styrer bydelen Angered i Gøteborg gjennom trusler og vold.
Denne klanen tilhører folkegruppen mhallami, som opprinnelig var halvnomader i provinsen Mardin, sørøst i Tyrkia. Etter den første verdenskrigen flyttet mange av dem til Libanon, og da den libanesiske borgerkrigen brøt ut på 1970-tallet søkte de seg videre til (Vest-)Tyskland, Nederland og Sverige. Noen av de sterkeste kriminelle nettverkene i Tyskland er organisert av mhallami-klaner, noe den libanesisk-tyske statsviteren og islamforskeren, Ralp Ghadban, har dokumentert i boka Arabische Clans.
Den andre typen kriminelle gjenger som opererer i Sverige, kaller Lasse Wierup for territorielle gjenger. Medlemmene har kjent hverandre siden barndommen og har vokst opp i segregerte og såkalte utsatte områder i betongforstedene utenfor større byer som Stockholm, Gøteborg og Malmø. Det dreier seg om ungdomsgjenger som forsøker å utøve kontroll over salget av narkotika på sitt territorium og medlemmene har ofte samme etnisk bakgrunn.
Wierup opererer også med en tredje kategori han kaller for prosjektgjenger, der kriminelle entreprenører bruker frilansere med spesifikke kvalifikasjoner til å utføre enkeltstående oppdrag.
Det er tette koblinger mellom de klanbaserte nettverkene i Sverige og Tyskland. I begge landene finnes det også gjenger av gutter med minoritetsbakgrunn som selger narkotika og utøver antisosial dominansatferd med blant annet fornedringsran. Men bare i Sverige har volden fra de territorielle gjengene fullstendig spunnet ut av de slektsbaserte nettverkenes kontroll.
I Tyskland er det ingen frittsvevende ungdomsgjenger som kjører sitt eget spektakulære løp med drap og skytinger til og med på «etniske brødre», slik det skjedde i Ringeby – «Lille Mogadishu» – i bandekrigen mellom «Dødspatruljen» og «Shottaz», to grupper av ungdommer med somalisk bakgrunn.
Et viktig spørsmål er hva slags koblinger og samrøre det finnes mellom de tre ulike typene av kriminelle gjenger? Og for det norske politiets vedkommende: Hvordan er styrkeforholdet mellom klankriminelle nettverk, territorielle ungdomsgjenger med etniske markører og kriminelle ad hoc-prosjekter her i landet? Hvilke forbindelser og overlappinger forekommer?
Les også: Kjent rapper skutt og drept i Stockholm. Drapet skal ha blitt filmet
Problematisk hemmelighold
Når polititopper som politidirektøren, Benedicte Bjørnland, og politimesteren i Oslo, Ida Melbo Øystese, kommuniserer om bakgrunnen for den grove ungdomskriminaliteten, fordamper imidlertid alt som har med kultur og innvandrerbakgrunn i et lett terapeutisk språk om sårbare barn og unge som er ofre for ulike sosiale omstendigheter.
Polititoppene ønsker seg mer ressurser til en forebyggende innsats for å motvirke fattigdom og utenforskap.
Dreier språkbruken fra politiets side seg om en kommunikasjonsstrategi, som har til hensikt å skjule at politiet i kartleggingen og etterforskningen av kriminelle nettverk selvfølgelig er klar over at mye handler om kultur og innvandrerbakgrunn? Unngår man å kommunisere dette offentlig av frykt for å bidra til en stigmatisering og mistenkeliggjøring, som kan tenkes å utgjøre en tilleggsbelastning for innvandrergrupper som har det vanskelig nok fra før?
Det er fullt mulig å ha forståelse for en slik kommunikasjonsstrategi. Samtidig er det problematisk å skjule bruken av politifaglige virkemidler i frykt for å pirke borti sårbarheter og forsterke fordommer. Da bidrar politiet til å undergrave tilliten til at etaten tar i bruk de mest effektive metodene mot denne typen kriminalitet basert på den beste analysen av årsaker og drivkrefter.
Paragraf 7 i politiregisterloven setter dessuten ikke noe absolutt forbud mot i etterforskningsøyemed å bruke kulturantropologiske analyseverktøy for å identifisere medlemmer i kriminelle nettverk, hvis det er nødvendig ut fra et overordnet formål.
Og det som står på spill nå, er statens kjerneoppgaver: Å sikre borgernes liv og helse og å ta vare på den sosiale freden og sikkerheten.