Tidligere denne måneden kom nyheten om at Eirik Jensen søker utsatt soningsavbrudd, etter de seks månedene han allerede hadde fått innvilget.
Som tidligere ansatt i et norsk fengsel og nå saksbehandler i fengselsgruppen i Jussbuss har jeg vært vitne til svært syke mennesker, både somatisk og psykisk, som likevel må bli i fengsel – selv om samtlige er enig i det åpenbare, nemlig at vedkommende er for syk til å sone.
Diskusjonen har vært hard rundt «klassejuss», og hvorvidt Jensens løslatelse er et resultat av straffesakens høye profil. Men det er én ting alle som har vært involvert i debatten, har gjort klart: Alle innsatte i fengsel som har krav på soningsavbrudd etter loven, bør få det.
En nødvendig endring
Det som imidlertid er nytt siden forrige gang debatten var oppe, er at det er foreslått en endring som nettopp vil sikre at innsatte får bevart sine rettigheter, uavhengig av profilering eller midler: En advokatordning i fengsel.
Advokatordningen i fengsel er foreslått å fungere som en advokatvakt som oppsøker fengslene for å yte førstelinjerettshjelp til innsatte. En slik førstelinjerettshjelp inkluderer for eksempel hjelp til søknader i dette tilfellet. Det skal innebære en kombinasjon av drop-in-tilbud og forhåndsavtaler med innsatte, hvor det er beregnet at fem årsverk utgjør 2,42 timer med rettshjelp per år for hver enkelt innsatt.
Det vil gi de innsatte som har et større udekket rettshjelpsbehov enn andre befolkningsgrupper, en mulighet for å få kvalifisert advokathjelp som de fleste innsatte ikke har råd til. På den måten vil innsatte sikres like muligheter.
Les også: Vi kan ikke tillate at folk kanselleres som følge av påstander i mediene
Likhet for loven
Jeg har aldri opplevd at andre innsatte har fått innvilget soningsavbrudd så lenge som Jensen nå har hatt avbrudd. Det er kanskje heller ikke så rart hvis man ser på statistikken fra 2022, der kun 0,2 prosent av innsatte i norske fengsler har fått dette innvilget.
Jeg har likevel møtt svært mange som jeg umiddelbart tenker aldri skulle ha vært i fengsel, både i min jobb som ansatt i fengsel og som saksbehandler i Jussbuss. Det får meg til å tenke på likheten for loven når det kommer til de innsatte. Hvor sterkt står egentlig Grunnlovens prinsipp om likhet for loven i norsk kriminalomsorg? Er de ikke like viktige som øvrige borgere?
Som saksbehandler i Jussbuss har jeg daglig kontakt med innsatte som har omfattende helseproblemer. De har rett på den samme nødvendige helsehjelpen som befolkningen for øvrig. Det er imidlertid stor forskjell på rett og realitet. Vi erfarer at helsetilbudet er svært mangelfullt, og at mange syke innsatte tilbringer store deler av dagen inne på en lukket og låst celle. Hva med disse innsatte?
Les også: Mediestormen om Sindre og Erna er en illusjon av maktkritikk
Hårreisende
Det er bra at Jensen får soningsavbrudd, uavhengig av om det er på grunn av ypperlig advokatbistand eller risikoen for negativ mediedekning. Det som derimot ikke er bra, er dersom soningsavbrudd avhenger av ypperlig advokatbistand og faren for negativ mediedekning.
Penger og popularitet skal ikke være avgjørende for å hevde sin rett. Med en advokatordning i fengsel, som foreslått i utredningen om førstelinjetjeneste for rettshjelp, ville svært mange flere innsatte kunne hevdet sin rett. Dette gjelder ikke bare for søknader om soningsavbrudd, men også andre rettigheter som innsatte kan påberope seg.
Dersom en innsatt er for syk til å sone, skal vedkommende få soningsavbrudd. Jensens tilfelle er et eksempel på nettopp dette, og det er riktig og bra at han får realitetsbehandlet sitt krav. Det burde tale for at flere enn 0,2 prosent av innsatte kan få det samme.
Hvorvidt man får innvilget en søknad om soningsavbrudd, kan ikke være betinget av om man har hjelp fra advokat. Det er hårreisende, og det burde ikke kun være de som får mest oppmerksomhet i media, eller har råd til en god advokat, som får realitetsbehandlet noe de har rett på etter loven.
Det er noe en rettstat som Norge burde ha som et mål, og handling må skje snarest. Slik styrker man likhet for loven.
