I motsetning til mange på venstresiden som sympatiserer med palestinernes sak, forsøker ikke tidligere SV-er og nå redaktør i Trønderdebatt, Snorre Valen, å relativisere terroren fra Hamas mot sivile israelere.
Ikke noe «men» som viser til overgrep og drap på palestinske barn på den okkuperte Vestbredden. Ikke noen forbehold som forklarer terrordådene som en reaksjon på den systematiske undertrykkelsen av det palestinske folket fra en kolonial settlerstat, som er USAs og Vestens forlengede arm i Midtøsten.
Nei, Snorre Valen fordømmer uten forbehold, unnskyldinger og bortforklaringer massakrene på forsvarsløse sivile, derunder dansende ungdommer på en musikkfestival, som terror.
Det står respekt av denne tydlige fordømmelsen og humanistiske stillingstagingen. Derimot er det grunn til å spørre hvorfor han stopper ved denne moralske fordømmelsen? Hvorfor tar han ikke det samme skrittet som han gjorde etter terroren 22. juli 2011? Hvorfor spør han ikke hvilket tankegods Hamas legitimerer sin terror med? Hvorfor adresseres ikke islam og islamismen i dette tilfellet, slik han etterlyste et oppgjør med høyreekstremismen og den fremmedfiendtlig retorikken på høyresiden etter terroren her hjemme?
Går ikke i dybden
Jeg tror at forklaringen delvis er at Snorre Valen og andre på venstresiden har vist liten interesse for å skaffe seg kunnskap om islam og denne religionens historie. Dessuten skygger mange på venstresiden unna religionskritikk for ikke å legge seg ut med muslimske velgere, som i tillegg oppfattes å være en sårbar minoritet.
Fraværet på venstresiden av en religionskritikk av islam gjør at heller ikke Snorre Valen kan – og kanskje heller ikke tør – å stille det samme opplagte spørsmålet som den svenske journalisten Ivar Arpi gjorde på sin blogg Rak Höger etter den blodige lørdagen den 7. oktober: Hva sier det om ens tro når man hyller Allah under det som fremstår som en feiring og stolt fremvisning av de mest bestialske gjerninger? Hva sier det om ens tro, når umenneskelig brutalitet og terror blir en trosbekjennelse? Og ikke bare for Hamasterrorister og -sympatiserer i Gaza, men på støttedemonstrasjoner i Europa?
Denne fanatiske feiringen av vold og død er noe mer enn en forståelig reaksjon på okkupasjonen og volden begått av den koloniale settler- og apartheidstaten, som palestinaaktivister peker på (se for eksempel appellen til Sofia Rana (R) på Palestinakomiteen Oslo sin demonstrasjon for to dager siden – lagt ut på hennes Facebook-side)
Også for de ekspertene NRK hittil har brukt i sine sendinger på Urix og Dagsnytt 18 for å gjøre oss klokere på konteksten og beveggrunnene, er Israels brudd på folkeretten i og med okkupasjonen og de systematiske overgrepene mot den palestinske befolkningen den viktigste sammenhengen som terroren forstås på bakgrunn av.
Folkerettseksperten og konfliktforskeren, Cecilie Hellestveit, trekker på sin side frem at det strategiske motivet for angrepene fra gruppene Hamas og Islamsk Jihad kan ha vært – gjennom den krigen som nå vil bli utløst – å tvinge USA, Saudi-Arabia og Israel til ikke å glemme Gaza i den nye regionale orden de forsøker å fremforhandle.
Motivet var derfor ikke å sabotere den diplomatiske tilnærmingen mellom Saudi-Arabia og Israel, men å fremprovoserer en krig, slik at Gaza blir tatt hensyn til i det maktpolitiske spillet. Heller ikke Hellestveit går imidlertid i dybden når det gjelder det religiøst motiverte jødehatet blant palestinere, bortsett fra å tilbakevise at det dreier seg om en versjon av den europeiske antisemittismen.
Les også: BLM refses for å «hylle» Hamas
Den krigerske arven
Kolonihistorien og maktpolitikken i Midtøsten er imidlertid etter mitt syn ikke tilstrekkelig for å forklare at bønneropet Allahu akbar akkompagnerer umenneskelighet og ondskap. Terroren har en religiøs komponent, som tilsynelatende unndrar seg de rasjonelle og realpolitiske forklaringsmodellene til de ulike fagekspertene som mediene hittil har intervjuet.
Kvelden før den 7. oktober fikk jeg lest ferdig den nye boken til Hamad Abdel Samad med tittelen «Islam – en kritisk historie» (2023). Som sønn av en egyptisk imam har Samad vært bosatt i nesten 30 år i Tyskland, hvor han har forsket og undervist på ulike læresteder. Han bedriver religionskritikk av islam i den europeiske opplysningstidens ånd. Derfor kan han i Tyskland ikke bevege seg uten politibeskyttelse.
Samads bok er relevant for å belyse de historiske røttene til mørket i de militante islamistenes hjerter.
Den demonstrative feiringen av drap og ydmykelser peker mot en praksis knesatt som en religiøs plikt av en klanleder, som opphøyet seg selv til en profet i den arabiske ørkenen for 1.400 år siden. Den sakrale volden peker mot Muhammeds militaristiske statsdannelse i Medína, som jo har fått en forbildefunksjon for alle muslimer som senere på et eller annet tidspunkt i historien har opplevd å ha blitt erobret og slått.
I sine siste åtte år førte Muhammed omtrent 90 kriger mot andre arabiske klaner og strammer, det vil si nesten en krig i måneden. Medina ble omdannet til en militarisert by, der nesten alt dreide seg om aktiviteter knyttet til utkjempete eller forestående kriger.
Det var snakk om en krigsøkonomi med plyndringer, gisseltakinger og slavehandel. Jakten på krigsbytte, kvinner og profitt gikk hånd i hånd med at klaner og stammer som ikke sluttet seg til Muhammeds seierrike militærallianse, ble fordrevet eller tvunget til en ydmykende underkastelse.
I denne militariserte verden hadde de rituelle bønnene fem ganger om dagen, som Muhammed påbød sine tilhenger, den samme statusen som en militærparade: Det gjaldt å kontrollere hvem som var lydige og tok troen på alvor og hvem som ikke gjorde det.
For ytterlige å skjerpe kontrollen og den militære disiplinen innførte profeten og krigsherren stadig nye ritualer og regler i dagliglivet: Å faste i varmen skulle forberede Muhammeds krigere på å overleve under ekstreme og vanskelige omstendigheter. Et alkoholforbud skulle forhindre at soldatene gikk løs på hverandre. Muhammed bestemte hva hans tilhengere skulle spise, drikke og ha på seg. Hvordan de skulle ligge med sine kvinner og hvordan de skulle straffe dem, hvis de ikke lystret.
Kvinner hadde i dette militariserte samfunnet bare én funksjon: å tilfredsstille mannen seksuelt og føde fremtidige krigere. Selv i det hinsidige skulle kvinnene oppfylle denne funksjonen, som seksuell belønning for de som døde som martyrer.
Les også: Dette er techno-festivalen Supernova
En feiring av gjenopprettet ære
Alle disse sharia-reglene oppsto i urolige tider preget av talløse kriger. De er produkter av en unntakstilstand, som varte i åtte år. De var pragmatiske løsninger for et ustabilt samfunn, som befant seg i en vedvarende krigstilstand.
Nettopp det at disse shariareglene hentet sin logikk og begrunnelse fra de behovene Muhammed hadde for kontroll og disiplin i sitt militariserte samfunn i Medina, gjør det dypt problematisk når muslimske menn og kvinner i dag dyrker de samme reglene og kjønnsrollene og inntar den samme fiendtlige innstillingen overfor jøder og kristne, og betrakter alt dette som ugjendrivelig bevis på sin tro.
Flere av de reglene og forbudene Muhammed innførte, var ikke hans oppfinnelse. Hodetørkle var en tradisjon blant frie arabiske kvinner. Det å hugge hånden av tyver praktiserte allerede de arabiske klanene. Det nye ved Muhammed var at han gjorde også en offensiv krig mot vantro klaner og stammer til en hellig plikt, og det å dø som martyr til den høyeste formen for tro. Før kunne den som ble utstøtt fra sin klan, søke tilflukt hos en annen. For profeten fra hasjimittenes klan kvalifiserte frafall nå til dødsstraff.
I feiringen av Hamas sine terrordåder ser vi etter mitt syn derfor et moderne uttrykk for det som helt siden islams fødsel har vært en religiøs foredling av skam- og æreskulturen i de arabiske storfamiliene og klanene. Mange muslimer feirer terroren, fordi den utvisker skammen over å ha blitt fordrevet og slått av et mindreverdig folk. Å massakrere og nedverdige annerledes troende gjenoppretter æren.
Og det er ikke bare i svenske og tyske byer i Europa at overgriperne hylles som helter og martyrer. Vi er vitne til en dominansatferd som feirer nedslaktningen av sivile. Man setter seg i respekt ved å skape frykt.
Hvor lenge vil det finnes synlige jødiske minoriteter blant oss? Og hva vil det gjøre med oss og de europeiske samfunnene hvis vi tvinges til å tolerere demonstrative fremvisninger av denne makabre dødskulten?
