Forrige uke kom riksrevisjonens rapport og ga meg frysninger fra toppen av hodet til tærne.
Akkurat her og nå er situasjonen slik at vi har bygget ned alle former for matberedskap, og står uforberedte og barnslige foran enhver krusning i internasjonale forsyningskjeder.
Ikke bare er dette pinlig, det er livsfarlig og uansvarlig. Samtidig som denne rapporten kom, ga Nasjonal sikkerhetsmyndighet ut sin rapport, som viser at dette ikke bare gjelder matberedskap, men også digital beredskap og sikkerhet.
Her pekes på faren for at cyberangrep kan sette blant annet energiforsyningen og pengesystemet ut av spill. Er vi tjent med å ha systemer som hverken tåler at andre land går til krig, at det kommer en pandemi, at det forekommer et cyberangrep?
Les også: Medlemmer i Filmforbundet krever oljestopp: – Kuppforsøk fra klimaaktivister
Tåler vi dette?
Svaret er innlysende: Det er nei.
Det er helt bak mål å snakke om å planlegge for den «utenkelige» krise. Ganske sikkert vil kriser komme og gå, slik kriser har gjort til alle tider.
For å virkelig få frem hvor teit vår norske tilnærming er, kan du se for deg følgende scenario: Du sitter på do, og du er ferdig … Så oppdager du at det er tomt for dopapir! Ja, alle vet at dopapir-lageret bør være rett ved toalettet, en såkalt lokalløsning. Eller så bør du ha investert i en teknologisk suveren løsning, en sånn japansk spyle-do for eksempel. Den lite egnede norske metoden er derimot å hjelpeløst rope: «Hæ? Kunne dette virkelig skje? Det hadde jeg ikke sett for meg!».
Vi må iverksette en plan for å bygge systemer for fremtiden, som gjør at vi står støtt gjennom de neste krisene. De systemene finnes.
De er en kombinasjon av lokaleløsninger og overlegne teknologiske løsninger. Nå sitter nok mange og tenker at ja, dette er gode poenger, men helt konkret hvordan skal det her skje?
Les også: EU angriper ytringsfriheten. Og norske medier sover i timen
Høy- og lavteknologi i små skala
Selv om løsningene er det viktigste, er det som oftest der det skorter. Heldigvis finnes det mennesker som tenker på dette. Vi har samlet oss i et nytt parti som heter Generasjonspartiet.
I dag har vi tilgang på teknologi som kan ta oss dit vi ønsker. Teknologien kan sørge for at vi kan stå som bautaer gjennom krise etter krise. Men denne må anvendes flittig. Det vil koste i starten, men det vil lønne seg på mangfoldige plan ettersom tiden går.
Vi må anvende teknologien lokalt, slik at vi har det vi trenger nærmest mulig. Et konkret eksempel er veksthus for å dyrke mat året rundt. Teknologien er der, det står på viljen og investeringene. Dyrker vi maten vår selv, er vi ikke avhengig av lange forsyningskjeder som lever på nåden til andre lands kriger, herjinger og velvilje.
Men det er ikke bare maten vi må være selvforsynt med: også energi, vann og medisiner. Dette er bærebjelkene for liv. Disse må vi sørge for. Og det kan vi.
Har vi viljen?
Det er på tide å tenke nytt om globalismen. Globalisme er strålende der det bidrar til å utveksle ideer, kultur, teknologi, sikkerhets- og forsvarssamarbeid. Det må vi fortsette med. Samtidig må vi ikke la det gå utover egen evne til selvforsyning.
Kapitalisme i lokal målestokk er en bærekraftig kapitalisme, og fullt mulig. Lokalmålestokk vil si å ha et fortrolig personlig forhold til banken. Det vil si å investere lokalt. Og å ha tilgang på kontanter – for samtidig som pengesystemet aldri har vært mer utsatt for kollaps, strammes tilgangen på kontanter kraftig inn. Det er også mer og mer utfordringer med å få brukt dem, selv om det etter Sentralbankloven fortsatt er tvunget betalingsmiddel. Hvorfor er dette et problem?
Vel, det kan komme godt med når cyberangrepene kommer. Hva gjør man i et hus når det brenner? Man tar i hvert fall ikke heisen, man tar trappen.
Det er lurt å ha flere alternative systemer som kan avhjelpe hverandre. Dette er første leksjon i kriseberedskap. Norge har alle forutsetninger for å klare dette. Vi har pengene, vi har arealet, vi har menneskene. Har vi viljen?