Forestillingen «Min venn, romvesenet» er en fargesprakende og energisk forestilling som, om noe forsiktig, rører ved alvorlig tematikk.
Hauger av søppelposer og blinkende discolys danser i herlig harmoni. Det er som om «Trollmannen fra Oz», «Futurama» og sukkertøyet «Søppeldynga» har smeltet sammen i et og samme visuelle uttrykk.
I flere år har andreårsstudentene ved skuespillerutdanningen til Kunsthøgskolen i Oslo satt opp sommerteater i et sirkustelt i Frognerparken – og i år er intet unntak.
I tro sirkusstil er vi som publikum plassert rundt på tribuner, mens stykket foregår i manesjen. Skuespillerne løper ut og inn i et forrykende tempo, og dukker stadig opp nye steder i salen. Det hele skaper et mer dynamisk uttrykk enn i en tradisjonell teaterforestilling.
Inne i teltet er det kokende varmt, men det virker ikke å affisere skuespillerne overhode. Det er akrobatikk, dans, sang og et energinivå som er mildt sagt imponerende.
Scenografisk vekker det umiddelbart interessen. Kanskje spesielt for den yngste garde, men også for alle andre som setter pris på maksimalistisk estetikk. Stjerner henger funklende fra taket, og det er glitter, og det er lys og det er farger.
Årets sommerforestilling, «Min venn, romvesenet», er et nyskrevet stykke, som hadde urpremiere i sommer.
Stykket er skrevet og regissert av Heddaprisvinner Kjersti Horn, med nyskrevet musikk av Emilie Stoesen Christensen og Ingeborg Marie Mohn, kjent fra bandet No. 4.
Kostymene, som er designet av det norske kunst – og designkollektivet Haik W/Us følger opp det maksimalistiske uttrykket. Samtlige av rollene bærer fargesterke kostymer med populærkulturelle og lett gjenkjennelige print. Ulike emjoier dukker opp både på kostymer og ulike rekvisitter.
Gjennomgående følges forestillingen av et sprudlende soundtrack, og bærer med seg grep fra musikalsjangeren. Omtrent hvert tiende minutt brytes det ut i sang og dans – og det er fengende. Koreografien er morsom og energisk. Melodiene er fine, og tekstene preges av søte og tilgjengelige referanser, både for store og små.
En romvesen-venn
«Min venn, romvesenet» handler om seks år gamle Ellie, (spilt av Ina Svenningdal). Ellie bor i en liten, rotete og utrivelig leilighet sammen med sin mor, to brødre, og en ganske uhyggelig stefar.
Innledningsvis blir vi introdusert for Ellie og hennes mamma Bente, (spilt av Helene Naustdal Bergsholm). Bente har mistet Ellie og leter febrilsk rundt om i nærområdet for å finne henne.
Gjennom stykket blir det tydelig for oss at mamma Bente kanskje ikke har det så greit. Hun er sliten hele tiden, surrer med tid og avtaler, og isteden for å kjøpe middag på butikken blir det bare øl. Ellie sliter med å få kontakt, må ordne opp for henne, og føler seg ofte glemt og alene.
Ellie er svært opptatt av verdensrommet, og om det finnes liv på andre planeter. En dag møter hun en annen som også føler seg ensom og alene. Forlatt på jorden, og langt hjemmefra.
Tar tak i utfordringene med sosiale media
De kanskje største energibuntene i gjennom forestillingen er tvillingene Fritz og Freddy, (spilt av Victoria Ose og Carl Martin Eggesbø). De farter rundt på minisykler og skaper trøbbel og furore.
Tvillingene skal i stykket være rundt ti år, og har hver sin Iphone. Alt de gjør og opplever skal dokumenteres og deles på sosiale medier – og alle de ikke liker skal hånes gjennom samme kanal. YouTube og Instagram er gjennomgående referanser, og frasen «mange likes» dukker stadig opp.
Her virker det som om Kjersti Horn og skuespillerne ønsker å belyse en økende tendens samfunnet. Etikken, og kanskje mangelen der av, i henhold til barn og unges bruk av sosiale medier kan være problematisk.
Belyser vanskelig tematikk, uten å bli belærende
«Min venn, romvesenet» tar tak i et annet viktig tema – ensomheten. Ellie føler seg oversett og alene i verden, og lengter etter noen å føle nærhet til.
Det er en vanskelig tematikk å ta tak i under en én times lang familieforestilling, og tiden strekker ikke helt til for å nøste alle trådene. Allikevel så belyser forestillingen tematikken på en hensiktsmessig måte, selv om den kun skraper på overflaten.
«Min venn, romvesenet» klarer å belyse vanskelig problematikk uten å bli belærende eller moraliserende. Med glimt i øyet og mye humor kommer det flere stikk som viser til en underliggende tematikk.
Til tider går det kanskje litt fort i svingene, og konflikter løses i overkant hurtig. Men det er barneteater, og for hovedmålgruppen virker det å være midt i blinken.