I forrige uke greide Wolfgang Wee og jeg å gjøre kunststykket å gi ut bok dagen før Subjekt-redaktør Danby Choi ga ut sin bok «Kanseller meg hvis du kan».
Danby har skrevet godt om nyere historie innenfor temaet kansellering, og fikk umiddelbart mange anmeldelser i flere valører. Det er tydeligvis i tiden å skrive om kontroversielle temaer, men betyr det at det begynner å bli mer akseptert å ha forskjellige meninger eller å være omstridt eller kontroversiell?
Boken vår er basert på en podkastserie og har av den grunn opplevd en viss suksess. Faktisk var den mest solgt i Norge sist uke i generell litteratur, ifølge Bokhandlerlista. Vi skriver også om kansellering og at nær halvparten av unge ikke tør å si meningen sin av frykt for reaksjoner. Men vi har også skrevet om årsakene bak, om hvorfor Norge er et samfunn preget av mye konformitetspress og politisk korrekthet.
For akkurat som med patriarkatet og klassesamfunnet ser dette ut til å gå veldig langt tilbake i tid. Og til alt overmål forsøker vi oss på å diskutere gode løsninger for å ha det bedre sammen fremover.
Men til forskjell fra Danbys bok, har ikke en eneste anmelder skrevet om vår bok. Det kan nesten virke som at vi er forbigått i stillhet.
Les også: Woke-overklassen fortsetter å late som at woke ikke finnes
Svertekampanje
Det har vært rart å oppleve at Ark-butikkene sendte boken rett inn i bokhyllene sine, mens Norli har boken stående ute i butikkene blant sine nye bøker og har valgt å satse på boken til både farsdagen, julegaver og i flere nyhetsbrev.
Kanskje det betyr at vår bok rett og slett ikke er god nok. Men etter salgstallene å dømme, alle foredrags- og podkastforespørslene og ikke minst svært mange varme og gode tilbakemeldinger virker det ikke sånn. Og her står vi ved en klassisk problemstilling: Er vi kansellert eller ikke? Har noen snakket sammen i kulissene, finnes det en hemmelig plan om å konspirere mot oss eller er det vi som er konspiratoriske?
Å sitte å vente på at noe skal skje, er en følelse som sikkert alle influensere har kjent mye på, med en utålmodighet som venter på å bli avløst av enorme mengder dopamin når stormen først kommer. Eller er det rett og slett så enkelt at man ikke lenger er så relevant som man trodde? Jeg tenker at anmeldelsene av boken vår kommer om de kommer og Ark har ikke bevisst oversett oss. Vi skal heller være glade for at Norli har valgt å satse på boken vår.
Danby Choi har mottatt kritikk for å skrive om eksempler på kansellering som angivelig ikke er kansellering, men han har slått hardt tilbake i VG. Personlig har jeg opplevd kansellering og kanselleringsforsøk flere ganger, etter at jeg var så dum å forsøke å forsvare norske vikingers plass i historien i Danmark for noen år tilbake. Jeg var medforfatter i en flott DNA-studie om vikinger, og mente det var på sin plass å påpeke at det skjeve datautvalget i Norge gjorde at vi ikke kunne si noe om det fantes vikinger i Norge eller ikke.
Men min kritikk mot hvordan forskningsresultatene ble formidlet, ble ikke godt mottatt og førte til min store overraskelse til at jeg kastet ut av forskningsgruppen i København med trusler om å rette rasismeanklager mot meg om jeg ikke gikk stille. Siden jeg misliker urettferdig behandling, gikk jeg i stedet til danske Weekendavisen med min historie, og da ble truslene om rasismeanklager trukket tilbake.
Denne konflikten fulgte meg året etter til Universitetet i Oslo (UIO), hvor jeg opplevde kansellering da en professor ønsket å ansette meg, men møtte sterk motstand internt. Samtidig begynte enkelte arkeologer og selv en redaktør i NRK å ringe rundt til mine samarbeidspartnere for å få dem til å kutte kontakten med meg.
Les også: EU angriper ytringsfriheten. Og norske medier sover i timen
«Burde aldri vært utgitt»
I boken skriver vi mye om filosofen Arne Næss sr. Han lærte meg at det er viktig å ha mot, men jeg skulle ønske at han også lærte meg om de økonomiske konsekvensene av å utvise mot i akademia.
Akkurat som for de unge er frykten for reaksjoner styrende hos mange voksne. Motet som var så edelt og viktig før i tiden, synes å være helt fraværende. Spesielt blant de som sitter musestille og ser på mens kanselleringen skjer – uten å si fra. Flere og flere gjennomgår påtvungen apatisk handlingslammelse, samtidig som rekken av kansellerte vokser i og utenfor akademia.
Jeg må innrømme at jeg var noe spent på om forlaget skulle få kritiske henvendelser som ville gjøre at boken vår aldri ble en realitet. Og nå som boken er ute, vil den bli gjenstand for debatt? Siden vi har vært nøye med det faglige innholdet, er det mer sannsynlig at kritikerne heller vil gå på person enn innhold. Og riktignok er jeg blitt kalt for en «post-frenolog», hva nå det er betyr, mens Wolfgang Wee fikk påskrevet den ærefulle tittelen «comfyballs-ambassadør».
Men så i den siste utgaven av Morgenbladet tok noen arkeologer bladet fra munnen: «Denne boken skulle aldri vært utgitt», kunne vi lese i overskriften. Det er ikke å regne som et kanselleringsforsøk, men i artikkelen var det ikke mye faglig kritikk. Tvert imot gikk det meste av kritikken på person, gjennom såkalt guilt-by-association med overraskende mange etter min mening feilaktige anklager.
Og den verste kritikken kom fra nære kollegaer ved UIO, der jeg tidligere opplevde at jeg ble kansellert. Opprinnelig var det faktisk så mange til dels irrasjonelle påstander at vi lurte seriøst på å la kritikken stå uten tilsvar. Men heldigvis kom ikke alt på trykk.
Les også: Innvandringskritikere lukker øynene for hva som skaper gjengkriminalitet
Omstridt historiker
Denne uken er jeg i Nord-Norge på en svært hyggelig foredragsturné for Helgeland Museum. Og selv her oppe lurer kanselleringsspøkelset i bakgrunnen, når en lokal journalist kommer med den kritiske overskriften «Omstridt historiker kommer med bokforedrag».
Jeg har ikke noe imot å være omstridt. For debatt er bra, og det må være lov å ha forskjellige meninger uten at det medfører noen konsekvenser av betydning. Men jobb i akademia får jeg ikke og dit skal jeg uansett ikke. Jeg har lært, ikke minst av hva de måtte gjennomgå som «hadde ryggen min» da jeg ble invitert inn og stod med foten i døren. Men det hadde vært fint å få lov til å leve av formidling og boksalg.
Og haterne må selvfølgelig få lov til å hate. Det er kanskje et viktig samfunnsoppdrag å gi dem en blink, men jeg gir gjerne den stafettpinnen videre. Uansett håper jeg den tiden er forbi da enkelte aktivister synes det er helt innenfor å ringe rundt til folks arbeidsgivere og samarbeidspartnere med kanselleringsforsøk. Det vil alltid være en uting og minner om Tsjekkoslovakia på 1970-tallet.
Det skjer så mye ute i verden nå, og det virker til tider meningsløst å fortsette å plaske rundt i andedammen i Norge (Oslo). I «12.000 år med norsk historie» ser vi mye på hvordan vi har overlevd store krisetider gjennom tusenvis av år. Kan vi lære noe av det nå?
Så absolutt! I boken søker vi å skape mer forståelse for hvorfor vi er som vi er. Den er så absolutt populærvitenskapelig, og er ment å være helt ufarlig.
