Marxismens antireligiøse ideologi la grunnlaget for en av de kraftigste forfølgelsene av kristne verden har sett.
Overalt hvor kommunistene grep makten, ble hverdagen preget av ateistisk propaganda og forfølgelse av kristne. Først ute var Russland.
Få uker etter oktoberrevolusjonen i 1917 ble religion fjernet fra skolenes pensum. Tusener av prester og biskoper ble arrestert eller skutt og erstattet av regimetro tjenere fra Partiet. På 20 år gikk antall ortodokse kirker ned fra 30.000 til 500. Bare under utrenskningene i 1937–38 ble 106.300 prester skutt, i tillegg til et ukjent antall lekfolk.
Dystert jubileum
For 100 år siden, den 3. november 1923, utstedte sovjet-myndighetene en forordning som gjorde det annekterte Solovki-klosteret ved Kvitsjøen til Sovjets første arbeidsleir. Siden skulle det komme andre i nettverket som fikk betegnelsen «Gulag».
De vakre, hvite bygningene i Solovki, som i århundrer hadde vært et senter for tilbedelse og kontemplasjon, ble nå et symbol på tortur og nedverdigende fangebehandling. Her stuet man bort opposisjonelle, her fornedret man alminnelige borgere og her torturerte man russiske prester.
Hvorfor var Russlands troende spesielt utsatt?
Grunnleggende drivkraft
Forfatter og nobelprisvinner Alexandr Solsjenitsyn forklarer det slik: «Innen Marx’ og Lenins filosofiske system … er hatet mot Gud den grunnleggende drivkraften, mer fundamental enn alle deres politiske og økonomiske ambisjoner».
Solsjenitsyn satt selv ni år i sovjetisk fangeleir for å ha vitset om Stalin, og traff mange troende i fangeleirene. I gulag så han et hat mot den kristne troen som var vanskelig å forklare rasjonelt. Ja, Lenin selv hadde i 1905 skrevet at Bolsjevikpartiet var grunnlagt nettopp for å kunne kjempe mot «enhver religiøs forvirring av arbeiderne».
Hvor var «den frie del av verden»? Ifølge forfatter av bestselgeren «Gulag», Anne Applebaum (2003), var Vest-Europas sosialdemokratisk innstilte regjeringer mest opptatt av å forsvare intensjonen bak den russiske revolusjonen: «De vil det samme som oss, selv om de bruker metoder vi ikke liker», var gjennomgangstonen.
I den grad man engasjerte seg, var det ikke for de kristne, men for de politiske fangene, revolusjonens egne barn: «Den sovjetiske regjeringen har gjort mye som er beundringsverdig», skrev radikaleren Bertrand Russell i 1925, før han fortsetter: «Men den har også gjort mye som er beklagelig. Behandlingen av politiske fanger er en av de mest beklagelige sidene ved det sovjetiske regimet». Da den radikale forfatteren Maksim Gorkij ble hyret inn for å skrive om fangeleirene, skrev han, mot bedre vitende, at «fangene blir behandlet med verdighet og respekt, og blir gitt anledning til å forbedre seg selv og bli bidragsytere til samfunnet».
«Kommunisme og religion»
Marxist-inspirert hat mot kristen tro fantes også her hjemme. Samtidig med at de første toglastene med russiske prester ankom Solovki, ga Det norske arbeiderparti ut valgkampheftet «Kommunisme og religion». På denne tiden var Arbeiderpartiet en del av Kominterm, en sovjetstyrt internasjonal sammenslutning av kommunistiske og venstresosialistiske partier, selv om bruddet lå like om hjørnet.
Hjernen bak trykksaken var Arbeiderpartiets nestleder og sjefideolog, Edvard Bull. I heftet agiterer han til kamp mot den kristne troen: «For det kommunistiske parti … er religionen ikke nogen privatsak; det må ta kampen op imot den av al kraft». Partiet lovte å stå for en «pågående og hensynsløs kirkepolitikk» og skulle «sloss uforsonlig mot den bestående offisielle lutherdom som med andre fordummende sekter».
Nå gikk det ikke helt slik. Arbeiderpartiet brøt med Kominterm, delvis begrunnet med Internasjonalens steile ateisme, og valgnederlaget i 1924 fikk partiet til å gå i seg selv. Da Arbeiderpartiet noen korte uker i 1928 hadde regjeringsmakt, ble ikke avkristning nevnt i regjeringserklæringen med et ord.
Det betød ikke at kampen mot kirken var over. Men heller enn å kjempe mot kirken forsøkte man å gjøre den til sin egen. Som kirkestatsråd Fostervold, som i 1945 uttalte at de ville beholde Statskirken «som statens organ for det religiøse liv og for den religiøse tradisjon i folket». Det oser ikke akkurat trosfrihet av et slikt utsagn.
Les også: Det er for sent å demonstrere
Ordlek med dødelig utgang
Marx kalte prester for «det kapitalistiske samfunns blodigler», og føyde med det samme til advokater, politi og notarer. Lenin kalte religion for «middelaldersk mugg», en «åndelig sprit hvor slaver av kapitalen drukner sitt menneskeverd». Ikke så rent lite fra to som på mange måter formet det forrige århundrets ideologiske samtale.
Hos oss ble det mest en lek med ord. Andre steder ble det dødelig alvor. Men åndsstrømningen som forsøkte å viske ut Russlands kristne arv, forsøkte også å viske ut vår. I Sovjet forbød man gudstjenester og fengslet landets prester. I Norge endret man lærebøker og annekterte de kristne lærerhøgskolene. Eller «nøytraliserte indremisjonens makt», som Martin Tranmæl (AP) kalte det. Metodene var forskjellige, målene litt ulike, men begge hadde drukket av den samme, giftige kilde: Marx’ og Engels’ hat mot religion.
Les også: Magdi spisser kritikken mot VG-kommentator. «Hensynsløst» mener Kjetil Rolness
Kommunismens fortsatte innflytelse
For en som meg, som jobber med trosfrihetsspørsmål, er det lett å se den samme retorikken i dag. Nedslagsfeltet for Marx’ tanker om religion er ikke først og fremst her hjemme eller i Russland, men i kommunistiske og postkommunistiske land i Asia og Latin-Amerika.
Som Kina. I tråd med Marx’ tanker ser de fortsatt på kristentroen som et skadelig fenomen som vil forsvinne etter hvert som samfunnet går fremover. Det hevder de på tross av at kirkens oppslutning i Kina har økt fra fire til 100 millioner siden kommunistene overtok i 1949.
Men Marx har vel rett, uavhengig av hva realitetene måtte fortelle.
