«Normalisering av frivillig barnløshet bidrar til en livsfiendtlig kultur», skriver lektor Chase Alexander Jordal i et debattinnlegg i Subjekt 9. oktober.
Individer er barnløse av ulike grunner. Uansett årsak ser jeg det som en livsviktig avgjørelse, ikke livsfiendtlig. I tusenvis av år har mennesker av motsatt kjønn naturlig og normalt født barn for å opprettholde den menneskelige sirkelen. Å stoppe dette «rotteracet» i den hektiske moderne verden for å reflektere over hva som defineres som «normalt», er en edel handling.
Tiden har endret seg, og grunnene til å få barn er ikke lenger de samme: arbeidskraft, sosial status, familiens status og allianser, trygghet i alderdommen, arv og etterkommere. Alt dette er påvirket av endringer i samfunnets sosiale og økonomiske systemer. Likevel er religiøse overbevisninger og samfunnets overlevelse fortsatt viktige drivkrefter bak å få barn for noen.
Les også: Vi har sensitivitetslest barneboken til Kulturrådet-lederen. «Støtende» er en enorm underdrivelse
Nye familieidealer
Definisjonen av familie og rollene til mor og far har endret seg. Det som egentlig plager noen, er ikke normaliseringen av barnløshet, men endringene i familiestatus, struktur og relasjoner.
Den lange idealiseringen av familielivet som en tradisjon kan ikke konkurrere med utviklingen av nye meninger og idealer om familien. Begreper som trygghet, ubetinget kjærlighet, tillit, støtte, stabilitet, vold, kontroll, misbruk, giftige forhold og traumer er nå nye positive og negative konsepter i familieterminologi.
Statistisk sentralbyrå (SSB) rapporterer om økning i tiltak for familievern og psykisk helsevern for barn og ungdom de siste årene. Bevisstheten om problemer og utfordringer i familiekonteksten er i seg selv god nyhet. Nå er det visse forventninger fra familien, og hvis disse forventningene ikke oppfylles, kan det føre til bevisste og ubevisste reaksjoner mot familieinstitusjonen som et resultat av svikt i familiefunksjonen og dermed traumatiserte familiemedlemmer.
Perioden fra null til syv år er en svært sensitiv fase for et barn. Den tiden barn bor sammen med familien før de forlater hjemmet, er betydelig sårbar. Dype, effektive og kroniske skader kan skje gjennom usunne foreldre og søsken heller enn fra fremmede.
Les også: Må barn paradere med sadomasochister for at homofile skal få like rettigheter?
Mangel på tilstrekkelige krav til foreldreskap
Med hensyn til årsakene til barnløshet kan klimakrise også vurderes. Fred, stabilitet i landet, økonomi og velferd på nasjonalt og privat nivå er også avgjørende elementer. Disse er bare materielle faktorer rundt familie og barn, men er dette tilstrekkelig?
Det er strenge krav for ulike yrker, inkludert utdanning, sertifikater, erfaring og i noen tilfeller fysisk form, for at man skal få utføre arbeid med voksne mennesker, tall, maskiner og objekter. Men når det gjelder foreldreskap, er kravene minimale så lenge det er «normalt og vanlig» å få barn innenfor biologiens klokke og vilje. Derfor mangler det i dette tilfellet en grundig evaluering av psykisk helse, samt relevant kunnskap, ferdigheter og mental kapasitet for en slik rolle.
Utnytter jeg et barn for å redde mitt forhold? For å redde meg selv? For å føle meg nyttig? Å midlertidig bli elsket av et barn i nød? For å erstatte mitt mislykkede parforhold? For å skape en refleksjon av meg selv? Er jeg helbredet fra mine barndomstraumer? Har jeg et velfungerende parforhold? Er jeg bevisst eller overbevist?
Å besvare disse spørsmålene gir en god mulighet til å gjennomgå hovedårsaken til hvorfor og hvordan vi bringer et barn inn i denne verdenen, og om vi prioriterer kvantitet av liv fremfor livskvalitet. Uansett er bevissthet livsvennlig.
