I første seminar på mastergraden min i religionsvitenskap ved NTNU ble vi bedt om å ta en håndsopprekning på hvor vi sto i den epistemologiske diskusjonen om «essensialisme» versus «sosialkonstruktivisme».
Førstnevnte kan sies å omhandle ideen om at det er en «essens» der ute vi forsøker å gripe med ordene våre, mens «sosialkonstruktivisme» i større grad omhandler at ordene og deres betydning er konstruert, snarere enn å peke på en objektiv realitet.
Til tross for at jeg stusset litt over at jeg var eneste i klassen som rakk opp hånden som «essensialist» (det skal sies at det var en svært liten klasse), oppfattet jeg likevel at bakgrunnen for håndsopprekningen var at dette er to legitime posisjoner som eksisterer i faget.
Dette endret seg imidlertid da jeg i introduksjonsboken på pensum leste at essensialisme «stort sett er ansett for å være noe negativt» etter postmodernismen kom». Dette fremsto for meg som en voldsom krass bedømmelse av det som har mer eller mindre alltid har vært dominerende epistemologisk posisjon på universitetet, uavhengig av disiplin. Men la gå.
Videre proklamerte en av mine forelesere at «religion ikke har noen substans», mens en av mine masterveiledere fortalte meg at «innen religionsvitenskap begynner vi med premisset om at religion er et produkt av diskurs, så jobber vi videre derifra». Sistnevnte fremstår for meg som en helt spinnvill påstand, og kan etter mitt syn sidestilles med en professor i statsvitenskap som sier til sine elever at «vi begynner vi med antakelsen om at venstresiden har rett, så jobber vi videre derifra».
Til og med i det som skulle være en oppsummering av posisjonen i en introduksjonsbok til religionsvitenskap, ble essensialisme beskrevet med særlig negativt fortegn, der forfatter Craig Martin eksplisitt sidestiller posisjonen med rasisme og sexisme.
Naturligvis kan man innvende her at jeg bare trekker frem noen eksempler som bygger oppunder min sak. Dette er et legitimt spørsmål. La meg derfor formulere meg så klart jeg kan; så vidt jeg vet, er det ingen av underviserne på instituttet, eller forfattere på pensum, som er essensialister. Gitt premisset om at selv sosialkonstruktivistene vedgår at dette har vært den dominerende posisjonen frem til 90-tallet, befinner vi oss med andre ord i en situasjon hvor det ikke er noen som studerer religion slik det alltid har blitt studert.
Hva er motivet for denne endringen?
Les også: Omsider har venstresiden begynt å forstå Jordan Petersons appell
Postmodernisme
Kanskje kan man si at denne vendingen bort fra hvordan vi alltid har studert religion, er et resultat av å få studiet inn kategorien «vitenskap». Det heter jo tross alt «religionsvitenskap», og følgelig må subjektiviteten bort.
Jeg mener dette er en avsporing av debatten, da det som skjer i religionsvitenskap, snarere er en postmodernisering enn en vitenskapeliggjøring av disiplinen. Hva som menes med dette kan vanskelig oppsummeres bedre enn det Stephen Hicks gjør i sin bok «Explaining Postmoderism» fra 2004, der han skriver:
«Postmodernism’s essentials are the opposite of modernism’s. Instead of natural reality—anti-realism. Instead of experience and reason—linguistic social subjectivism. Instead of individual identity and autonomy—various race, sex, and class groupisms. Instead of human interests as fundamentally harmonious and tending toward mutually-beneficial interaction—conflict and oppression. Instead of valuing individualism in values, markets, and politics—calls for communalism, solidarity, and egalitarian restraints. Instead of prizing the achievements of science and technology—suspicion tending toward outright hostility».
Man kan argumentere for at religionsvitenskap som fagfelt har rett til å gå i hvilken retning de vil. Jeg er ikke enig i dette, da religionsvitenskap er eneste tilbyder av studiet av religion i Norge, med mindre du har planer om å bli prest. Som en konsekvens av å være eneste tilbyder, bør det romme ulike teoretiske tilnærminger. Eller for å bruke ordet NTNU elsker å bruke, så lenge det ikke har å gjøre med meninger: mangfold.
Les også: Dette bør bli startskuddet for en ny retning i akademia
Et underliggende premiss for hele akademia
Personlig mener jeg universitetet er bygget på et premiss om objektiv realisme. Vi møtes i forelesninger eller kollokviegrupper for å diskutere noe. For å bli klokere på noe. Vel, hva er dette «noe» vi ønsker å belyse?
Om det ikke er en objektiv realitet der ute som vi antar at vi kan bli klokere på gjennom diskurs, hvorfor skal vi i det hele tatt møtes? Og hva er det sensor bruker som referansepunkt i rettingen av en eksamen, om det ikke er en objektiv virkelighet?
Tidligere var denne objektive realismen et underliggende premiss for hele akademia. Uenigheten omhandlet i større grad hvem som hadde den beste beskrivelsen av den gjeldende virkeligheten. Man var uenig i hvem som forsto Shakespeare eller Heidegger best, men alle var enige om at det var noe å forstå.
Nå er denne ideen fullstendig forkastet. I alle fall innenfor religionsvitenskap. Resultatet blir at vi aldri studerer religiøse tekster, institusjoner eller ritualer i seg selv. Alltid skal det, slik Hicks alluderer til i sitt sitat, studeres fra en historisk, politisk eller økonomisk kontekst, gjerne med undertrykkelse som motor i analysen.
Mitt farvel med NTNU
Jeg skulle ønske at denne teksten var en rent intellektuell tekst.
Det var tanken da jeg først planla å skrive denne teksten i mars. Det var det også da jeg begynte arbeidet med den tidligere denne uken. Men i dag har jeg gitt beskjed til NTNU om at jeg avslutter min mastergrad. På mange måter en forferdelig dårlig idé, da mine fremtidige yrkesplaner i var predikert på å få ferdig masteren.
Men jeg har fått nok. Jeg er ferdig med å tilpasse meg en institusjon som ikke anerkjenner mitt epistemologiske standpunkt. Om det er dette som er «høyere utdanning», tror jeg at jeg melder pass.
