I de siste ukene er det flere som har stilt spørsmålet om president Joe Biden eller USA kan gjøre mer for å stoppe konflikten i Gaza.
Kanskje ville det tjent Biden å hente noe fra det mange ville tenkt på som en litt usannsynlig inspirasjonskilde, nemlig Richard Nixon. Nixon representerte en sjelden nøytralitet i sin tilnærming til Israel-Palestina-konflikten, som utgjorde et brudd i den ellers svært Israel-vennlige USA-politikken. En nøytralitetsidé Biden ville tjent på å hente frem igjen i sitt arbeid for fred i området i dag.
Et nært bånd
USA og Israel har alltid hatt et sterkt bånd. Dette sterke båndet startet med at president Harry Truman var den første av verdenslederne som anerkjente Israel som stat, bare elleve minutter etter dens opprettelse.
Den vanligste oppfatningen blant historikere er at det var Jimmy Carter som ble den første amerikanske presidenten til å anerkjenne Palestina og dermed palestinerne sine legitime nasjonale ambisjoner. Carter forsto at mange av konfliktene i Midtøsten hadde opphav i Israel-Palestina-konflikten. Da de videre fredsforhandlingene etter Sinai II-avtalen i 1975 skulle skje mellom Egypt og Israel fra 1977 til 1978, ville derfor Carter ha Syria og palestinerne med i samtalene.
Dessverre ble ikke syrerne og palestinerne en del av disse forhandlingene. Israel nektet å forhandle med Den palestinske frigjøringsorganisasjonen, og Syria så det slik at deres regionale ambisjoner ikke ble tatt til følge.
Jeg mener likevel det finnes en president som er glemt, som på mange måter foregrep Carters forhandlingslinje.
Samsvarende interesser
På 1960-tallet begynte Israel og USA å utvikle et enda nærere forhold enn de hadde hatt tidligere. Det begynte i 1958, da USA gikk inn i Libanon.
Den daværende israelske statsministeren, David Ben-Gurion, var mer enn villig til å tillate amerikanske soldater i Libanon. Ben-Gurion mente at Eisenhowers innsats for å ha moderate og vest-vennlige regimer i de arabiske landene samsvarte med egne interesser.
Eisenhower-administrasjonen støttet samtidig Israel med ressurser til en verdi av 100 millioner dollar fra 1960 til 1961. Dette var en betydelig større sum enn all støtte Israel hadde fått sammenlagt i perioden 1948–1959. Dette forholdet akselererte under Kennedy-administrasjonen og ble fullendt under Lyndon B. Johnson.
Fra 1967 hadde USA en ledende rolle i konfliktmekling mellom Israel og de arabiske statene. Mange mener at de var hovedaktøren for fredsavtalene i Midtøsten, men de ble ikke sett på som en nøytral forhandler. Da Lyndon B. Johnson forlot det Hvite hus i 1969, etterlot han samtidig et sterkt forhold mellom USA og Israel til sin etterfølger Richard Nixon.
Les også: Mektige feminister har demonisert majoritetsmenn i årevis. Nå skal menn tro at de bryr seg
Presidenten som ikke var fornøyd
Nixon var derimot ikke begeistret for det svært sterke båndet mellom USA og Israel. Riktignok var ikke Israel-Palestina-konflikten det spørsmålet som interesserte Nixon mest.
Foruten at han syntes det var kjedelig, fryktet han vanskelighetene han visste han ville møte med Henry Kissinger som nasjonal sikkerhetsrådgiver og utenriksminister. Nixon tvilte på Kissingers upartiskhet, fordi han var jøde. Nettopp upartiskhet var sentralt for Nixon. Han mente at forholdet mellom USA og Israel måtte reflektere nasjonens interesser, ikke interessene til de interessegruppene i USA som støttet Israel.
Nixon ønsket et skifte vekk fra at disse interessegruppene skulle styre Israelpolitikken. Konflikthåndteringen i regionen måtte møtes med et utgangspunkt om nøytralitet. Nixon forsøkte å gripe sjansen til å samarbeide med alle parter da den bød seg i juni 1974: På dette tidspunktet hadde Jom Kippur-krigen mellom Israel, Egypt og Syria nylig endt i våpenhvile. Nixon, som da var rammet av Watergate-skandalen, ønsket at USA skulle ta på seg rollen som fredsforhandler i en permanent fredsavtale.
Dette gjorde han gjennom en drastisk endring i amerikansk politikk i Midtøsten, fra det Israel-vennlige til det mer nøytrale. Han lovet den egyptiske presidenten Anwar Sadat juni 1974 at han skulle hjelpe ham med å få tilbake de områdene Israel hadde okkupert på Sinaihalvøya. Han var dessuten villig til å få palestinerne med i fredsforhandlingene, noe tidligere amerikanske presidenter ikke hadde vært villig til. Den daværende utenriksminister, Henry Kissinger hadde derimot lovet Israel at palestinerne og syrerne skulle holdes unna disse fredsforhandlingene, bak Nixons rygg.
Les også: DeSantis’ eneste motstander er Trump
Mislykket, men ikke glemt
Kissinger baserte hele Midtøsten-politikken sin på å holde seg unna visse spørsmål, som for eksempel Palestina-spørsmålet.
Det var essensielt å få araberne til å tro en ting og love Israel noe helt annet, slik Kissinger så det. Da Nixon og Kissinger hadde et møte med Assad og Assad kom med det Kissinger så som overbevisende poenger som kunne fremskjøvet fredsforhandlingene, avbrøt Kissinger Nixon flere ganger med vilje. Nixon skulle ikke få love noe til Syria. På et tidspunkt gikk Nixon lei, og spurte Kissinger direkte: «Henry, vil du ikke at jeg skal snakke?»
Dette møtet fant sted 16. juni 1974. Etter møtet hadde Assad forstått det slik at Nixon skulle finne en løsning som alle parter kunne være fornøyd med, heller enn å ensidig prioritere Israel, slik USA hadde gjort før. Dessverre for Syria og palestinerne gikk Nixon av 8. august 1974. Kissinger fikk det som han ville.
Nixon sin nøytralitet forsvant med Ford og Kissinger. Kissinger ville at USA skulle satse på Israels militære styrke for å bringe stabilitet til regionen. Da Ford og Kissinger tok kontroll over amerikansk utenrikspolitikk i Midtøsten, skjedde det et skifte. Amerikansk utenrikspolitikk gikk fra å søke å finne balanserte løsninger via flersidige forhandlinger mellom flere aktører, til at USA satset på Israel sin militære styrke for å bringe stabilitet til regionen.
Nixon sin rolle som nøytral forhandler må ikke glemmes i dag, selv om han mislyktes i sin rolle.
