Kunstig intelligens (KI) er på banen, og kunstnerne er redde for at KI vil komme til å ta arbeidsplassene i fremtiden.
Det er ikke vanskelig å forstå at en arbeidsgruppe er redd for å miste jobbene sine, men endringer kommer enten man vil eller ikke. Så hva skjer hvis KI tar over deler av kunstbransjen?
Den beste kunsten
Først bør man kanskje snakke om hvem kunsten er til for. Er den til for kunstnerne, publikum eller begge deler? Eller er kunst å regne som forskning på linje med universitetenes forskning?
Hvis kunsten er til for kunstnernes skyld, er det klart at KI bør hindres fra å brukes, i hvert fall hvis antall kunstnere skal holdes på dagens nivå. Hvis kunst skal regnes som forskning, vil noen typer kunst støttes av staten og en del av jobbene bestå. Så spørs det hvem som skal avgjøre hvilken kunst som er støtteverdig, noe som minner om en struktur vi har allerede.
Hvis kunsten er til for publikum, blir historien en annen: Hvem lager best kunst – KI eller kunstnerne? Jan Werner Danielsens «opptreden» i Melodi grand prix var selvsagt ingen trussel for norske sangeres arbeidsplasser. Men hva om en fremtidig KI-artist er langt bedre enn hvilken som helst norsk artist? Eller hva med KI-skapte skulpturer, malerier, manus eller musikk? Bør vi kunstnere tre tilbake og la «den beste kunsten vises»?
Den svenske filosofen Torbjörn Tännsjö mener at vi skal tre tilbake hvis KI skaper noe som er bedre enn det vi mennesker er i stand til. Ut fra et publikumsperspektiv er det lett å være enig med ham. Hvorfor skal menneskeskapt kunst vises hvis KI-kunst er mye bedre?
Les også: Kunstig intelligens kan knuse karakterskalaen
Hvorfor ikke?
De aller fleste kunstnere har gjort seg denne tanken: «Hvis mange av verdens beste innen mitt felt hadde virket i Norge, kunne jeg bare lagt opp. Jeg ville ikke fått jobb.»
Men hvis verdens beste finnes overalt, i alle datamaskiner, blir scenarioet det samme. Skal staten allikevel holde liv i oss kunstnere? Hva er i så fall grunnen? «Fordi vi blir så ulykkelige hvis vi ikke får bedrive vår kunst»?
Staten holder liv i mange kunstnere allerede, og mye av denne kunsten har vært et gode både for publikum og kunstnerne, men i fremtiden blir det kanskje ikke nødvendig. Spiller det noen rolle for publikum om et menneske eller en maskin har laget kunsten? Hvis publikum får en bedre opplevelse om vi kunstnere degraderes, er det jo bare oss det går utover. Vi kan jo ha det som hobby. Bli glade amatører som utøver kunsten ved siden av vårt regulære arbeid, og overlate det skapende arbeidet til noe(n) som er bedre enn oss. Hvorfor ikke?
Ulykkelige kunstnere finnes i hopetall allerede, og kanskje er det bedre å akseptere at man er hobbykunstner enn å krampe seg til et slags levebrød, som veldig få er i stand til uansett.
Men hva med ideen om den «geniale kunstneren»? Er det bare romantisk oppspinn? Trenger geniene beskyttelse overfor KI, eller vil geniene klare seg uansett?
Samfunnet vårt har mest fokus på å hjelpe de svake, så noe penger kunne jo settes av til de mest geniale kunstnerne, om så bare for å vite at et ekte menneske har skapt nettopp dette manuset eller dette maleriet. Et slags fremtidsmangfold. Det kunne for eksempel vært spennende og nyskapende med firehendig pianospill bestående av verdens beste pianist og en KI-pianist.
Men hva med den spirituelle delen: kunstnerens «kall»? Et spirituelt kall, et politisk kall, et humanistisk kall? Vil dette kallet kunne matches av KI? Sannsynligvis.
Les også: Kunstig intelligens skal sensurere «hatprat» i «Call of Duty»
God kunst trumfer makt
Kunst-Norge er preget av mange tenkemåter, strukturer og fortolkninger.
Dominerende tenkemåter og fortolkninger er som regel en funksjon av makt, ifølge filosofen Friedrich Nietzsche. Når KI banker på døren, bør Kunst-Norge gå i seg selv og vurdere strukturene og tenkemåtene til både kunstens og kunstnernes funksjon, fordi god kunst bør gå foran makt.
Strukturer og tenkemåter kan bli rigide, og bør jevnlig evalueres. Den som gifter seg med tidsånden, blir uansett forlatt før eller siden.
