NRK skrev forrige uke en sak med følgende overskrift: «Israelsk raplåt har gått viralt – ber om at IDF dreper Dua Lipa.»
Sangen det er snakk om, heter «Harbu Darbu» og blir fremført av rapduoen Ness og Stilla. På veien til at denne artikkelen ble publisert, er det noen ting som er blitt lost in translation. Eller? Akkurat det har kanskje NRK selv lyst til å forklare.
Men la oss nå først se litt på hvem denne gruppen er. Bak Ness og Stilla skjuler navnene Nesia Levy og Dor Soroker seg. To kjente israelske artister. Sangens tittel er hentet fra syrisk-arabisk. Det er slang, og refererer til noe man sier til en opponent. I avisen Times of Israel forklarer de begrepet Charbu Darbu på denne måten.
Hva handler låten egentlig om?
Kanskje har sangen klart å fange opp noe – for eksempel et sinne. Et sinne som veldig mange unge føler på.
En katastrofal krig
Det livet mange unge israelere lever nå, var ikke det livet de ønsket seg. Ingen ville ha denne krigen som Hamas startet. Krig er katastrofe for alle som er involvert.
I Israel vet jeg om unge mennesker som har brukt store deler av tiden sin på å gå i begravelser: Til familie, venner og nære. Noen har ikke mer familie igjen. Mange er selv ofre for vold og overgrep. Noen har selv vært kidnappet.
Flere hundre tusen har ikke noe hjem å dra til. Som følge av Hizbollahs bombardementer har hele Nord-Israel vært et område hvor man vanskelig kan oppholde seg.
Det er ikke slik at de unge i Israel har lyst til å være i krig, til å stoppe skolegang eller universitetsstudier. Sørge over venner de ikke lenger har, fordi de ble myrdet av Hamas. Flere av kibbutzene som Hamas angrep, kommer ikke til å være beboelige på flere år.
Rent økonomisk er denne krigen også en krise for Israel. Folk mister ikke bare livet, de mister fremtidutsiktene sine, økonomien og i det helt tatt utsiktene til noe som ligner på et liv. Og jeg skal ikke engang begynne å snakke om hvor farlig det er å være jødisk alle andre steder i verden.
Les også: Muhammed-karikaturen satte tegneren i livsfare. Nå kan du kjøpe den på nettet
Vrangforestillinger fra middelalderen lever videre
De er ubehagelige de strømningene jeg fanger opp nå: Det er stadig flere som forsøker å tegne bilder av jøder og israelere som blodtørstige dyr. Senest torsdag er det i avisen Dagen en sak om hvordan noen synes det er helt greit å lage en liste over jøder i Norge. For å eksponere dem.
De tidligste referansene til blodanklager mot jøder finner vi i Apions hellenistiske skrifter fra det 2. århundre f.Kr. Med kristendommens utbredelse i Vest-Europa vokste myten om blodanklager, særlig på 1100-tallet i kjølvannet av det første korstoget.
Det første tilfellet av blodanklager i Europa i middelalderen var William av Norwich i 1144. Jødene i Norwich i England ble anklaget for ritualmord etter at liket av en ung gutt (William) ble funnet knivstukket i skogen. I dette tilfellet ble jødene i Norwich beskyldt for å ha «kjøpt et kristent barn [martyrgutten William] før påske og torturert ham med alle de pinsler som Vårherre ble torturert med, og på langfredag hengte de ham opp på et tak i hat mot Vårherre».
Martin Luther, tysk teolog og sentral skikkelse i den protestantiske reformasjonen, bidro til å styrke myten om blodanklager ved å omtale jøders bruk av kristent blod som et faktum i sin bok «On the Jews and their Lies» (1543).
På 1600-tallet ble det vanlig med blodanklager i Øst-Europa, særlig i Polen og Litauen. I løpet av middelalderen hadde jøder flyttet til Polen fra de tyske områdene i bytte mot løfter om beskyttelse fra polske adelsmenn. Men etter hvert som forholdene forverret seg for jødene i Polen, spredte blodanklage-sakene seg. I 1690 ble en seks år gammel gutt ved navn Gavriil Belostoksky kidnappet fra hjemmet sitt i Zverki i samveldet Polen-Litauen; en jøde ved navn Shutko ble anklaget for å ha myrdet barnet i Bialystok, og gutten ble en helgen i den russisk-ortodokse kirken.
Blodanklager i Øst-Europa resulterte ofte i utbrudd av pogromer, eller antijødiske opptøyer. Kishinev-pogromen i 1903 startet med drapet på en kristen gutt i byen Dubossary. Pogromen brøt ut 19. april 1903 (1. påskedag) etter artikler publisert i den russiskspråklige antisemittiske avisen The Bessarabian. I løpet av tre dager med opptøyer ble nesten 50 jøder drept og hundrevis såret. Hundrevis av jødiske hjem og forretninger ble plyndret og ødelagt. Også under nazi-tiden ble blodskam brukt som propaganda for å hevde at jøder brukte blod i sine ritualer.
Vi kan godt snakke om språkbruk. Eksemplene er lette å finne.
Dessverre går det en rød tråd fra historien jeg her beskriver, frem til idag: Så sent som forrige uke var Brasils president Lula da Silva ute og sammenlignet denne krigen med Holocaust; da seks millioner jøder ble myrdet systematisk. Fornektelse av at Holocaust har også blitt mainstream.
Les også: Norske gangsterrappere fortjener bedre arbeidsvilkår
Hvis vi skal snakke om språk
La oss spole litt tilbake: Dette var ikke en krig vi startet eller ønsket. Vi ble på groveste vis angrepet av terrorister: Familier ble brent levende, kvinner ble voldtatt og kidnappet. Denne uken kom det ut en ny rapport om de seksuelle overgrepene som Hamas-terroristene gjennomførte. Det er lesning så grusom at man knapt orker.
134 av gislene terroristene fanget, sitter akkurat nå mens jeg skriver dette, i fangenskap hos terrorister.
Og hvis vi skal snakke om grov språkbruk, kan vi godt det: La meg starte med Mahmoud Abbas, Palestinas 2. president: Han uttalte i 2022 på et besøk i Tyskland hos kansler Olaf Scholz at palestinerne var utsatt for 50 holocaust. Kansler Scholz skrev senere klokkeklart på X/Twitter hva han mente om Abbas: «Disgusted by the outrageous remarks made by Palestinian President Mahmoud Abbas».
Hvordan står det så til med språket i undervisningen på skolene i regi av FNs hjelpeorganisasjon for palestinske flyktninger i Midtøsten (UNRWA), som mange av de palestinske barna går på?
«Jeg vil nedkjempe jødene sier ett av barna»; «Jeg hater jødene sier et annet». Da det ble gjort et dypdykk inn i unge elevers lærebøker, fant man oppsiktsvekkende materiale: Bøker som glorifiserte terrorisme og som oppfordret til «å farge moderlandet med blod».
Og en palestinsk musiker satt ned i studio og fikk synge denne sangen uimotsagt: «Styrken i din hånd er rett. La ikke våpenet ditt ligge i sliren … Fra Jerusalems fjell og fra sletten vil ditt blod, hvis det blir utgytt på jorden, få den røde friheten til å blomstre.»
Les også: Petter Snare eier leilighet i Bergen – Kode betaler for å leie den til Petter Snare
Rap-sjangeren
Er ikke sjangeren raps form basert på å være eksplisitt og overdrive?
Jeg kan holde på lenge hvis jeg skal skrive om voldsforherligelse i den Hamas-styrte kulturen. Derfor overrasker det meg at journalisten til NRK ikke har brukt ett eneste øyeblikk til å utvide perspektivet sitt. I stedet har han fokusert på «de blodtørstige israelerne».
Det er allmennkunnskap at rapmusikk inneholder en del elementer og virkemidler. Det ligger i sjangrens natur. Så kanskje vi kan enes om at følgende er en del av hvordan en rap er bygget opp:
-Eksplisitt språk
-Overdrevne virkemidler
-Kombinasjon av tekst og beats/musikk
Det er mulig at min søkemotor på alt NRK har produsert, ikke er helt i orden, men jeg kan ikke huske å ha sett en artikkel hvor for eksempel hele Sverige blir fordømt på grunnlag av en hard tekst som en av de mange rapperne har laget?
Jeg kunne gjerne fortalt om vestlig raps problem med antisemittisme og jødehat.
NRK sin demonisering av Israel burde være en bekymring for den norske offentligheten, her vil jeg igjen minne om han som vil lage lister over jøder i Norge. Dette er slikt som skjer når dette ensidige fokuset får feste i noen redaksjoner.
Vi er her og vi gir gjerne informasjon
Det er ingen hemmelighet at vi har diplomatisk tilstedeværelse i Norge. Det betyr at vi vil kunne sette journalister i kontakt med kompetente mennesker på fagfeltet. Både i Israel og internasjonalt. Musikere, låtskrivere og akademikere som lever tett på musikken, kulturen og nåtiden. Mennesker som vil kunne sette denne saken i en kontekst som gjør den forståelig.
Én enkelt telefon, NRK, til en som har noe som helst ekspertise på israelsk samfunnsliv og kultur? Nei. Det skjedde ikke. Vi fikk nemlig ikke en eneste henvendelse fra NRK til denne saken. Og tro meg, vi skulle ha bidratt. Men ingen spørsmål ble stilt.
Så derfor undrer jeg: Ønsker NRK å opprettholde vranglæren om israelere som blodtørstige krigshissere? Eller skal de som en allmennkringkaster oppfylle en rolle hvor de ser seg rundt etter flere enn ett svar?
