Grensen mellom politikk og estetikk blir stadig mer utflytende.
Extinction Rebellion-aktivister har blokkert inngangen til Nærings- og fiskeridepartementet, utkledd som fisk. De iscenesatte også et teaterstykke utenfor Oslos operahus. Inspirert av lignende aksjoner i andre storbyer forsøkte to aktivister å lime seg fast til Munchs «Skrik» (1893) i fjor. Rundt om i verden blir kunstverk jevnlig vandalisert.
Det er ikke så vanskelig å forstå hvorfor politiske aktivister ønsker å skape oppmerksomhet rundt en sak. Det som er vanskelig å forstå, er at denne tradisjonen i stor grad har sitt opphav i kunstnermiljøet selv. Ikke bare er arsenalet av politiske «happenings» og «performances» som de politiske aktivistene benytter seg av, utviklet av kunstnere, men forsøket på å skape oppmerksomhet og skandale ved å vandalisere kunstverk brukes også i kunsten. Ikke minst i samtidskunsten.
Så hva blir konsekvensene når det estetiske må vike for det politiske i samtidskunsten? Hvordan påvirker denne politiseringen kunst og kultur?
Avslørende kunsthistorie
Tar vi en titt på kunsthistorien, kan vi få oss en overraskelse. Den moderne kunstinstitusjonen oppstår faktisk i et opprør mot det politiske. Ta for eksempel malerkunsten.
Man tiltvang seg stadig mer frihet til å male hva man hadde lyst til. Snart begynte man til og med å eksperimentere med hvordan man malte det. Den moderne kunstens historie er historien om hvordan innhold og deretter form frigjøres fra religiøse og politiske diktater. Det er en historie om selvrealisering.
Høydepunktene fra det moderne maleriets historie bekrefter dette. De berømte verkene skaper skandale, ikke fordi de politiserer, men fordi de estetiserer. Eduard Manets «Frokost i det grønne» (1863) handler om å skape rom i kunsten for det ikke-idealiserte, det virkelige livet. Det samme gjelder Gustave Courbets maleri av en kvinnes kjønnsorgan close up. Det er hverken porno eller politikk. Det handler snarere om å få lov til å male hva man vil.
Selvfølgelig er disse kunstnerne aktivister. Noen av dem også politiske. Christian Krohg ønsket nok å bidra til å skape et bedre samfunn. Men han gjør det ved å utvide kunstens handlingsrom. Ved, som Victor Hugo, å male de elendige. Ved å skape et maleri som skal fungere som maleri. Ikke ved å ødelegge kunstverker.
Forsøkene på å utvide det estetiske spillerommet kulminerer på slutten av 1800-tallet. Tittelen på Charles Baudelaires berømte diktsamling «Syndens blomster» (1857) er nøye valgt. Baudelaire skaper kunst, dikt – «blomster» – av «syndige» og umoralske motiver. Hans «Kjærlighet til løgn» (ca. 1860) utgjør en liten krig mot eksterne perspektiver på kunsten:
Når jeg ser på deg, i gløden fra gasslyset, som gir det farge,
Ditt bleke ansikt, forskjønnet av en morbid tilbøyelighet,
Hvorpå kveldens lykter tegner en morgenrøde,
Er dine øyne tiltrekkende som om de tilhørte et portrett,
Jeg vet det finnes øyne, som dine, melankolske øyne,
Som ikke skjuler noen dyrebare hemmeligheter;
Vakre skrin uten juveler, medaljonger uten helligdom,
Helt tomme, helt uutgrunnelige som dere selv, O Guder!
Men er det ikke nok at du har en fremtoning,
For å fryde et hjerte, som unngår det sannferdige?
For hva betyr din dumhet og din likegyldighet?
Maske eller blendverk, salutt! Jeg elsker din skjønnhet
Diktet hyller den blanke overflaten, «masken» og «blendverket», det overfladiske, det kunstige. Kvinnen i diktet er allerede en statue eller et portrett, og bare «fremtoningen», hennes «skjønnhet», har kunstnerens interesse. Tanken bak denne «hyllesten til løgnen» – på bekostning av det «sannferdige» – er jo nettopp at kunsten bare utfolder seg som kunst i kontrast til det gode og det sanne. Lignende provokasjoner finner vi hos Oscar Wilde og andre av tidens dekadente dandyer.
Baudelaire går dermed en diametralt motsatt vei av samtidskunsten. Der den bare ser det politiske, ser Baudelaire bare det estetiske. L’art pour l’art.
Eller på moderne norsk: Estetiserende kunst handler om å unngå safe spaces. Det handler om å provosere, men ikke av politiske årsaker. Målet er ikke å skape oppmerksomhet rundt spesifikke politiske forhold. Snarere handler det om å bryte med det moralske og politiske perspektivet fullstendig. Det som forarger her, er Baudelaires insistering på å betrakte med et rent estetisk blikk.
Vi står overfor to ulike tilnærminger til verden.
Hvem tør forsvare estetikken?
Det politiske engasjementet, i hvert fall i dagens identitetspolitiske form, retter blikket innover mot den moralske indignasjonen, enten det gjelder ens egen eller andres rett til ikke å bli krenket. Faktisk nekter det å se utover, opptatt som det er av hva det selv føler.
Det estetiske blikket derimot, vender seg utover, mot farger og former, mot lydene og musikken, mot dansen og de andre kroppene, mot bildene i diktet og i språket, mot butikkvinduer og fascinerende gjenstander. Det er det estetiske som insisterer på at du må bare danse til Michael Jackson. Det politiske, derimot, sier at dette ikke er lov.
Musikken tar fortsatt tak i oss. Heldigvis. Men kan politikken stjele litteraturen og kunsten fra oss? Er vi i ferd med å miste evnen til å betrakte verden som kunst? Samtidskunsten virker i hvert fall slik. Khio-studentenes kritikk av Vanessa Beecrofts flotte og superestetiserende fotografi viser akkurat hvordan de først og fremst fokuserer på det politiske og moralske.
Studentene vil ikke se på bildet, som nå er blitt flyttet til en mindre sentral plassering. Og hvem tør egentlig i dag å insistere på at Beecrofts fotokollasj er spennende komponert, at verket er estetisk vellykket? At det finnes en annen måte å betrakte det på enn den politiske? At man kanskje til og med bør unngå politisk indignasjon ved å lære å se estetisk? Spesielt når man går på en kunstskole?
Les også: NRKs uvitenskapelige jakt på hverdagsrasisme
Nok politikk
Det er nedslående at vi fremdeles ikke har sett noen større kultur-, kunst- eller utdanningsinstitusjon forsvare den estetisk autonomien mot moralens og politikkens kolonialisering.
Det ligger en prinsipiell diskusjon skjult her som må tas opp. Det er selvfølgelig grenser for det estetiske. Det forstår jeg. Men finnes det ingen grenser for det politiske eller moralske?
Jeg noterer meg at Subjekts sjefredaktør, Danby Choi, tar til orde for den estetiske autonomien i sin bok, «Kanseller meg hvis du kan» (2023). Men min glede er kortvarig. Også han blir alt for fort politisk igjen når han beskriver hva han mener den estetiske autonomien skal brukes til. Forskjellen mellom ham og de woke kunstmiljøene han kritiserer, ender opp som en uenighet om hvilke politiske problemer vi skal fokusere på. Kritikk av kolonialisme eller rasisme på den ene siden, homofobi i innvandrermiljøer på den andre.
Jeg derimot, tenker kanskje at det er nok politikk i verden?
Jeg savner så veldig bare den minste overskridelse av det moralske eller det politisk korrekte i kunstens navn. En enkelt liten syndig blomst.
