Unge menn har alltid drømt stort. Og de har alltid vært rebelske.
I filmer som skildrer vikingtiden eller andre eldre epoker, ser vi ofte hvordan unge menn kunne bli drevet av ønsket om å vinne ære og berømmelse gjennom å utmerke seg som gode krigere. Legendariske krigere fra fortiden tjente som inspirasjon og rollemodeller for dem. Andre drømte om å oppnå status gjennom å bli konger, gjennom å bli rike, eller gjennom å oppdage ukjente land eller oppleve eventyr.
Hva unge menn drømmer om og hvem de ser på som forbilder, endrer seg med tiden, men det handler grunnleggende sett enten om status og anerkjennelse eller om å gjøre en forskjell i verden.
Min nå avdøde far fortalte meg hvordan han hadde Mohammed Ali som forbilde på 60- og 70-tallet. Som ung mann begynte han å trene boksing for å bli som nettopp Muhammad Ali. Det var ikke bare hans legendariske prestasjoner som bokser som inspirerte, men også at han var rebelsk. Han utfordret etablissementet, og sto opp i kampen mot både rasisme og Vietnamkrigen.
Da jeg var ung, husker jeg at mange unge gikk med Che Guevara-symboler. Nå er det mye som kan sies om Che Guevara, men han ble oppfattet som et symbol i kampen mot fattigdom og sosial urettferdighet. Nelson Mandela har også vært et stort symbol i kampen mot apartheid, en sak som engasjerte mange unge – både menn og kvinner – rundt om i verden.
Selv kan jeg ikke skryte på meg å ha hatt Mandela som mitt fremste forbilde. Da jeg var yngre, var mine helter fotballspillere som Maradona og Platini, og rockestjerner som Bono fra U2. Uten at disse forbildene har hatt noe påvirkning på mine veivalg i livet.
Selv i voksenlivet har jeg latt meg inspirere av Zlatan Ibrahimovic, ikke bare på grunn av hans imponerende fotballprestasjoner, men også på grunn av hans livshistorie som en gutt som reiste seg fra ghettoen i Rosengård, til å bli en av fotballens største stjerner. Hans røffe stil og enorme selvsikkerhet har trolig appellert til min balkanske maskuline underbevissthet. Tenk å tørre å snakke rett fra levra, uten å bry seg om hva andre mener. Det er en risiko, men mange av oss trigges nettopp av risiko.
Hvem fungerer som forbilder for unge menn i dag? Selv om idrettsstjerner og artister fremdeles kan være store inspirasjonskilder, ser vi nå at mange blir stjerner gjennom nettplattformer som Instagram og Youtube.
Instagram-influencere og YouTube-stjerner deler sine suksesshistorier og viser et liv mange drømmer om. De forteller unge menn at alt er oppnåelig, så lenge man jobber hardt for å nå sine mål. En av de fremste mannlige influencerne er Andrew Tate.
Les også: Er Diddy musikkindustriens Jeffrey Epstein?
Konspirasjonsteorier
Personlig finner jeg Tate usympatisk, men jeg kan forstå hvorfor han appellerer til mange unge menn. Jeg ser Andrew Tate i to forskjellige roller: som influenser og som populistisk agitator.
Som influenser representerer han en guttedrøm for mange. For det første er han en vellykket «self made man». Han er rik, omgitt av damer, og har en veltrent kropp. Han gir gutter råd om hvordan de kan oppnå suksess i livet, enten det handler om å oppnå økonomisk velstand, trene seg sterk eller utvikle en sterk mental helse.
Denne type råd er det mange som finner nyttige, men det er den andre rollen hans, som handler om å være opposisjonell mot samfunnet, som kan være farlig. Å utfordre etablissementet er ikke et problem i seg selv, men når man tyr til konspirasjonsteorier, blir det svært problematisk.
Andrew Tate har spredt flere konspirasjonsteorier, som for eksempel at koronapandemien var overdrevet eller fabrikkert av myndighetene for å kontrollere oss. Han har også sagt at Joe Biden vant over Trump gjennom valgfusk. Videre trekker Tate ofte paralleller til virkeligheten som i filmen «The Matrix» (1999), der skjulte krefter manipulerer mennesker for å opprettholde et bestemt samfunnssystem.
Med andre ord fungerer han som en populistisk agitator som utnytter den polariserende kulturkrigen i Vesten.
Tate kombinerer sine to roller, men mange av hans tilhengere klarer å skille mellom dem. Jeg har snakket med flere unge menn som sier at de følger Andrew Tate for hans livsråd, for eksempel disiplin og trening, men ikke nødvendigvis for hans politiske synspunkter og reaksjonære verdier. De legger heller ikke vekt på problematiske sider av hans livsstil, med flere tiltaler mot seg. Andre kan kjenne seg igjen i hans kritikk av feminismen og politisk korrekthet, og i hans forsvar for tradisjonelle maskuline idealer.
Jeg har hatt samtaler med foreldre som uttrykker bekymring for hvilken innflytelse influensere med holdninger som Andrew Tate kan ha på deres sønner.
Les også: Russens hovedstyre representerer ikke oss. De burde gå av
Unge menn trenger forbilder
Vi har lite forskningsgrunnlag for å kunne si noe med sikkerhet om effekten Andrew Tate har på norsk ungdom, men jeg ser ham som et symptom for polariseringen vi har fått i debatten om likestilling og ytringsfrihet, spesielt blant unge.
Flere unge menn enn unge kvinner mener at likestillingen har «gått for langt». Og flere unge menn enn kvinner mener at «politisk korrekthet» er et problem. Uansett hva man måtte mene om det, så har det kommet en motreaksjon fra mange unge menn.
Andrew Tate kan også betraktes som et symptom på sosial ulikhet. Når mange unge menn med minoritetsbakgrunn lar seg inspirere av Tate, kan det skyldes at han formidler en drøm: at det er mulig å bli rik selv om man starter «på bunnen». Hva betyr rikdom? Jo, det betyr økonomisk trygghet, men det betyr også status og anerkjennelse. Ting som gutter alltid har drømt om.
Andrew Tates suksess illustrerer også et annet poeng: at mange unge menn trenger veiledning og råd, og at de trenger rollemodeller. Holdningen om at «alle vet hva som er best for dem», er riktig, men unge menn kan også ha behov for veiledning og støtte, noe ikke alle har tilgang til.
Hvis ingen kommuniserer med dem, ingen snakker om deres bekymringer eller drømmer, og ingen tør å tilby dem råd og veiledning, så blir arenaen overlatt til influensere som Andrew Tate. Disse influenserne kan tilby råd, men de kan også gi følgerne sine destruktivt tankegods med på kjøpet.
Derfor er det viktig at det finnes alternative og positive stemmer som kan veilede unge menn på en sunn og konstruktiv måte. Vi må ikke moralisere for mye over det faktum at mange unge menn drømmer om å bli rike og har andre store ambisjoner, uansett hvor urealistiske de måtte være. Dette er ikke noe nytt fenomen. Heller ikke rebelske tendenser blant unge er noe nytt.
Ungdomstiden er en periode der man utforsker sin identitet. Min far ble aldri som Mohammed Ali, og jeg ble aldri som Maradona. Selv de som lar seg inspirere av Andrew Tate, vil ikke nødvendigvis ende opp som en ny Tate, uten sammenligning for øvrig.
Likevel trenger unge menn flere forbilder i dag, helst forbilder som ikke sprer konspirasjonsteorier eller kvinnediskriminerende holdninger.
