Med litt viljestyrke kan du se nesten hvilken Hollywoodfilm som helst, lovlig eller ulovlig, på nett. Hvis du ikke vet hva du vil se, finnes det plenty utvalg av algoritmedrevne strømmetjenester som kan anbefale noe for deg.
Søker du spesifikt etter kunstfilm, kan det derimot være vanskelig bare å finne tittelen. Det eksisterer sider for kunstfilm, slik som Ubuweb, men her finner man langt ifra alt.
Heldigvis har vi Kunstnernes Hus Kino. De viser film, men også kunstfilm. Et skille som kinoen gjerne vil rette større fokus mot, og nå med sin nye kunstfilmserie «Silver Series».
– Optimale visningsforhold
«Silver Series» skal fremover fokusere på internasjonale kunstnere som arbeider med filmmediet. Serien vil ta form av det de kaller «miniretrospektive presentasjoner» av kunstnerne. Muligens rettere sagt: Kunstfilm fra karrieren deres, som innledes av enten kunstnersamtale eller introduksjon om kunstneren.
Men hvorfor trenger vi en kino for å vise kunst, når vi har gallerier? Vi spør sjefskurator ved Kunstnernes Hus, Ida Kierulf.
– Mange internasjonale kunstnere utforsker bevegelige bilder på nye og ambisiøse måter. Tradisjonelt vises disse arbeidene i en gallerisituasjon eller i en gruppeutstilling der man kun sveiper innom. Det er ikke noe i veien med det, men med «Silver Series» og de optimale visningsforholdene vi har på Kunstnernes Hus Kino, kan vi tilby fordypningsmuligheter på en helt annen og mer intim måte, sier hun.
I tillegg til den internasjonalt anerkjente videokunstneren Pierre Huyghe, fra Paris, vises Camille Henrot og Rosalind Nashashibi i det de kaller for det optimale visningsrommet for kunstfilm.
– Vi er i dialog med Jeremy Deller og mange flere også. De utvalgte kunstnerne arbeider alle gjennomgående med film- og videomediet, men parallelt og i dialog med andre medier, og har utviklet et særegent og nyskapende audiovisuelt formspråk som utforsker politiske, sosiale eller teknologiske forhold ved vår samtid, sier Kierulf.
Immaterielt, men kostbart
Kunstfilm er kunst. Vanskelig nok å livnære seg på, men kanskje enda vanskeligere for en videokunstner. For til forskjell fra romlige objekter som maleri, eksisterer filmen som noe immaterielt – en datafil. Videokunstnere beskytter derfor originalfilene sine ved å selge originalfilen i opplag til gallerier, samlinger og museer.
– Kunstfilm er etter hvert et litt upresist begrep, for så mange nye hybride formater vokser fram. Men det har vært et uttalt mål for Kunstnernes Hus Kino, siden etableringen for halvannet år siden, å bidra til å tematisere og utfordre skillene mellom filmfeltet og kunstfeltet, sier prosjektleder for Kunstnernes Hus Kino, Silja Espolin Johnson.
Hun fortsetter:
– Det er flere og flere kunstnere og filmskapere, også i Norge, som beveger seg på tvers av disse feltene. Flere billedkunstnere lager film og video for konsentrert visning på stort lerret, mens i filmbransjen utfordres de gamle produksjons- og visningsstrukturene som i for liten grad legger til rette for kunstnerisk ambisiøs film.
Slik ønsker de å gi publikum en rikere forståelse av tematiske og formale aspekter ved de ulike kunstnerskapene, og en mulighet for fordypning i et konsentrert visningsformat.
– Mange av filmene vi skal vise har ofte tekniske spesifikasjoner som krever kostbart teknisk utstyr, lysavskjerming og andre tilpasninger som det er vanskelig for mange visningssteder å etterkomme. Den nye kinosalen på Kunstnernes Hus er utstyrt for å imøtekomme slike krav. Dette er en unik mulighet for et norsk publikum til å se det aller beste innenfor internasjonal film- og videokunst som ellers ville krevd stor reisevirksomhet for å få oppleve, sier Kierulf.
Fra Pompidou til Kunstnernes Hus Kino
Når fire av Pierre Huyghes filmer vises i Oslo, kan det følgelig være lurt å ta turen til Kunstnernes hus.
– Huyghe har en særskilt evne til å gripe tak i komplekse og aktuelle forhold, sier kurator ved Henie Onstad Kunstsenter, Susanne Østbye Sæther.
– Som hvilke?
– Klimaendringer og aspekter ved antropocen, om ikke tid og rom, og hvordan sosiale forhold er «scriptet» i disse, forteller hun.
Torsdag kveld åpner hun filmvisningen med en introduksjon av videokunstneren, og det er trolig få som kunne gjort jobben bedre. På midten av 2000-tallet leverte Østbye Sæther sin doktoravhandling fra Universitetet i Oslo om blant annet Huyghes videoarbeider.
Pierre Huyghe har stilt ut på alt fra Documenta til Centre Pompidou. Han er kjent for å arbeide med organiske systemer, rollespill og det rituelle. Dette utforsker han gjennom å se nærmere på relasjonen mellom biologisk og kulturell kollaps. Filmene kjennetegnes som enigmatiske og suggererende – ofte med et postapokalyptisk frempek.
– Mange av de fysiske miljøene vi ser i Huyghes filmer er for eksempel preget av atmosfærisk tåke og røyk, som omslutter mennesker og dyr, og fremhever dem som del av ett og samme system, sier Østbye Sæther, og fortsetter:
– Billedspråket er ofte nedtonet og enigmatisk, men likevel svært fengslende. Lydbildet er ofte tilsvarende nedtonet, men presist, med mye forsterket atmosfærelyd, sier Østbye Sæther.
I sin doktoravhandling så hun særlig på Huyghe-verket «The Third Memory» (1999), som er et av hans mest kjente tidligere videoverk.
– Dette var for meg et særdeles godt eksempel på hvordan sampling-baserte arbeider ikke kun er ren mediekritikk, slik de ofte ble forstått av kritikere på denne tiden. «The Third Memory» utforsker snarere kompleksiteten og porøsiteten i forholdet mellom kollektivt mediert og subjektiv erfaring og hukommelse, og understreker slik mediesfæren som en form for økologisk system, sier hun.
Film som beveger og berører
Pierre Huyghe-filmene som skal vises i «Silver Series» er henholdsvis «A Journey that Wasn’t»(2005), «The Host and the Cloud» (2010), «A Way in Untilled» (2012) og «Human Mask» (2014).
– Hva er det som gjør Pierre Huyghe så unik?
– Generelt vil jeg si at nettopp hans måte å skape atmosfærer på, forstått som relasjonen mellom et fysisk miljø og emosjonelle tilstander i den sansende kroppen, er unik for filmene hans, sier hun.
Dessuten står antropomorfisme sentralt i arbeidene hans. Det handler om hvordan man tildeler menneskelige følelser og karaktertrekk til levende og døde systemer. Ved å undersøke denne tematikken, sett gjennom økosystemer i naturen, jobber han med det han mener er medfødte tendenser i menneskets psykologi.
– Her kommer et spørsmål fra gata. Hvorfor skal man velge å se «mindre utviklet» kunstfilm, når store Hollywoodproduksjoner koster like mye for sluttbrukeren?
– Når man ser kunstfilm har en hver betrakter med seg en uhyre velutviklet kompetanse i å lese bilder og lyd, oppøvd gjennom massiv omgang med bevegelige bilder i dagliglivet. Det gjør at selv små avvik fra etablerte konvensjoner får stor betydning for opplevelsen, og for hvilke betydninger og erfaringer som produseres. Dermed kan også «mindre utviklet» kunstfilm forholdsvis enkelt bevege og berøre betrakteren, sier Østbye Sæther.
Enkelt.
