I Arendal kan vi i disse dager lese om nok et drap. Denne gangen var det en ung kvinne som måtte bøte med livet – hun var et tilfeldig offer.
Gjerningsmannen, som nå antas å være utilregnelig, truet senest i november to menn med kniv. Gjerningsmannen var åpenbart en tikkende bombe – så hvorfor gikk han fri?
Den hellige kriminelle
I fjor så vi at lignende sak fikk alvorlige konsekvenser, der en mann i 20-årene, dømt for voldtekt, fikk være fri til å forgripe seg på nye barn mens han ventet på å sone.
Eller der en 17-åring ble løslatt etter en overfallsvoldtekt, og deretter begikk nye seksuallovbrudd den samme uken.
Vi ser også noe lignende, dog uten noen konsekvenser per idag, i Flisa-saken, hvor en kvinne, siktet for å ha drept sin ektemann, er ute av varetekt.
Det er klart at alle, også kriminelle, har rettigheter som ikke bør krenkes. Det er demokratiets kjerne at alle har visse rettigheter. Men hvorfor åpner man for at kriminelle som begår slike lovbrudd, kan vandre fritt, uten forsøk på rehabilitering eller straff?
Det er klart at i Norge er den kriminelles rettigheter er viktigere enn offerets.
Les også: Innvandringskritikere lukker øynene for hva som skaper gjengkriminalitet
Den samtykkekompetende syke
På tilsvarende vis har de utilregnelige, de mest alvorlige psykisk syke, et vern mot behandling uten samtykke.
Den norske stat har bestemt at man ikke kan tvinge psykisk syke til å få behandling. En god tanke, vil noen si. Men igjen ser vi at dette ikke fungerer. De psykisk syke får ikke hjelpen de trenger.
Dette får konsekvenser. Til og med de voldelige får nå bestemme om de skal eller ikke skal behandles. Vi har nok av eksempler på alvorlig psykisk syke mennesker som er så utilregnelige at de ikke kan fengsles, ikke får behandling fordi de ikke ønsker det.
Resultatet er vold og drap. Et skrekkeksempel ser vi i Kongsbergsaken, hvor fem uskyldige ble drept av en psykisk syk gjerningsmann. Men han skulle vært tvunget til psykisk helsevern lenge før han begikk drapene. Et år tidligere hadde han truet med å drepe sine foreldre – med skytevåpen. Hverken straff eller rehabilitering ble antatt å være nødvendig; Bråthen var for syk til å straffes og for frisk til å tvinges.
Eliten forsvarer de utilregnelige mot straff fordi de antas å ikke forstå hva de gjør, mens den samme eliten forsvarer de utilregnelige mot helsehjelpen de trenger, som om de har samtykkekompetanse når det passer. Igjen ser vi eksempler på at offerets rettigheter er uviktige sammenlignet med gjerningsperson – som er især hellig om vedkommende også er syk.
Godhetsposeringens kostnader
Den norske eliten har lenge vært en motstander av straff. Men den norske eliten har også blitt en motstander av rehabilitering.
Mennesker som truer medmennesker med drap, må på et eller annet vis korrigeres. De må fengsles, eller om de er for syke, få psykisk behandling. Mennesker som dreper eller voldtar, bør ikke slippes ut på gaten mens de venter på sin dom. De må, for sitt eget og samfunnets beste, innesperres og rehabiliteres, eller om rehabiliteringen ikke fungerer, holdes unna samfunnet permanent.
Alternativet er dyrt. Det koster liv – liv som kunne vært reddet. Arendaldrapet kunne og skulle vært unngått – den utilregnelige gjeningsmannen skulle åpenbart vært innlagt eller varetektsfengslet etter drapstruslene i november 2023.
At han fikk gå løs, avslører en pervers naivitet. Eliten verner den hellige gjerningspersonen – som storsamfunnet mistror og misliker – på bekostning av ofrene, som staten neglisjerer.
Dette er en pervers godhetsposering. Gjennom å verne voldsmannen og gi ham økt frihet, gjennom å verne voldelige syke mot tvang i psykiatrien, kan eliten vise seg som høyverdig. Eliten gir en uforpliktet tilgivelse til morderen og voldtektsmannen – eliten er nemlig «snill».
Hvor mange flere må dø eller få sine liv ødelagt, for at eliten skal få posere som god? Tiden er overmoden for en kursendring. En kursendring som vektlegger menneskets liv og verdighet, samt samfunnets beste, snarere enn elitens arrogante selvbilde.
For vi har ingen flere medborgere å miste.
