Når kulturen ikke tåler livet

Virkeligheten er høyst ugrei. Det må kulturen reflektere

Vi lar oss underholde inntil døden av grusom vold og store lidelser – men blir vi rammet for sterkt i vår virkelighetsoppfatning, rygger vi likevel og snur oss bort, skriver Jostein H. Sandsmark. (Foto: Thomas Winje Øijord/NTB scanpix.)
Vi lar oss underholde inntil døden av grusom vold og store lidelser – men blir vi rammet for sterkt i vår virkelighetsoppfatning, rygger vi likevel og snur oss bort, skriver Jostein H. Sandsmark. (Foto: Thomas Winje Øijord/NTB scanpix.)
Dokumentarboken min er utgitt, men ett forlag avviste manuset fordi det var «for mørkt og rått». Hvordan havnet vi her?
Om skribenten
Jostein H. Sandsmark er etterlatt pappa, terapeut og forfatter av «Vern alle med din sterke hånd».
Sjanger Dette er et debattinnlegg. Meninger og analyser er av skribentens egne.
Saken er Jostein H. Sandsmark er aktuell med bok, etter at et forlag avviste manuset med en sviktende begrunnelse.

Jeg kom nylig med min tjuende bokutgivelse, «Vern alle med din sterke hånd», om sorgen og livskampen, etterforskningen og rettsprosessen etter at min datter Sara (13 år) og hennes venninne Tiril (11 år) ble påkjørt og drept i 2014.

Det har vært en ti år lang kamp å få manus og bok ferdig. Av det mest bisarre var å få avslag fra et forlag, her ikke navngitt, som mente at det jeg fortalte, var «for mørkt og rått, vi er for tett på kaoset».

Røpealarm: Det var akkurat det som var intensjonen min. Å fortelle rått og ærlig om hvordan det var å stå midt i kaoset. Til det mente, og mener, jeg å stå i en forholdsvis unik posisjon – en situasjon som jeg av hele mitt hjerte ønsker at færrest mulig havner i.

Håpet og målet med boken min er nettopp at en sånn beretning kan bidra til at færre havner i et slikt reelt mareritt – og da på begge sider, med ofre og etterlatte på den ene siden og gjerningsperson med forsvarer på den andre. Heldigvis hadde andre tro på prosjektet; både Fritt ord og NFFO har støttet meg økonomisk, og et annet forlag tok imot manuset mitt med åpne armer.

Annonse

«Presist», men uutholdelig

Det ikke navngitte forlaget mente imidlertid at det ble for mye av det vonde. Forlagsredaktøren fant riktignok manuset å være «en ganske presis beskrivelse av alle dagene du gikk gjennom. Jeg tror på smerten og sjokket. Vi får full sympati for deg, for pappaen.»

Men en «presis beskrivelse» var ikke nok; for redaktøren lot det til å være uutholdelig med «noe som er så brutalt og hjerteskjærende» og «desperat og bunnløst fortvilet». Da er det bare for meg å beklage: Å se mitt barn dø var brutalt og hjerteskjærende, jeg ble desperat og bunnløst fortvilet – og jeg kan dessverre ikke sminke beretningen til noe annet enn det. Hva annet skulle det være, liksom? Skulle jeg ha tegnet et slags rosenrødt skjær over det hele? Dempet min sorg og smerte for ikke å støte leserne?

At et bokforlag ikke gir ut alle manus det får tilsendt, er både velkjent og korrekt. Jeg har selv vært forlagsredaktør i flere år og avvist en rekke manus som jeg mente ikke holdt mål. Det som forundrer meg i det omtalte tilfellet, er begrunnelsen. «Noe så grusomt og vondt», skrev redaktøren – og la til at «det du forteller, slett ikke er godt». Nei, hvordan skulle det å miste et barn kunne være «godt», på noen som helst måte?

Nå forteller «Vern alle om din sterke hånd» riktignok også om håp – om en vei gjennom smerten og skyldfølelsen til nytt livsmot. Det kan imidlertid ikke gjengis uten å la bakteppet være så svart som det virkelig var.

Les også: Nasjonalmuseet hedret avdød kunstner. Men skulpturen hans er stuet vekk

Virkeligheten er høyst ugrei

Det var «grusomt og vondt» – men for grusomt og vondt til å bli tålt? Privat var det det; mennesker vendte meg ryggen fordi mitt smerteuttrykk ble «for mye» for dem. Er dette, en avvisning av beskrevet brutal virkelighet, også en gjengs holdning i kulturlivet? Jeg mener å se tegn til det.

Vi påberoper oss gjerne den motsatte holdningen – vi lar oss underholde inntil døden av grusom vold og store lidelser – men blir vi rammet for sterkt i vår virkelighetsoppfatning, rygger vi likevel og snur oss bort. Fiktiv vold er greit. Virkeligheten er høyst ugrei.

Eksemplene er mange. Ett av dem er da NRK TV først ikke ville vise dokumentaren «Supernova: The Music Festival Massacre» – med den selvmotsigende begrunnelsen om at det ville være for sterk kost, og at de allerede hadde vist hva massakren gikk ut på. Så tjener det NRK til ære at de siden snudde og likevel vil vise filmen.

Personlig fins det grenser for hva jeg vil utsette meg for av både fiktiv og reell grusomhet. Jeg kan også forstå at det bør være grenser for grafisk gjengivelse av fysisk vold. At det også trekkes en slik grense for en litterær gjenfortelling om psykisk smerte, er langt mer uforståelig. Jeg protesterer mot at kulturelle portvoktere lar sin personlige opplevelse av ubehag bestemme hva av virkelig smerte som skal slippe gjennom til publikum.

Hvordan havnet vi her? Der boklesere skal skånes for virkeligheten? Der nyhetene og kulturen ikke skal gjengi virkelighetsnært det verste i livet?

Liker du det du leser?

Da kommer du til å elske Subjekt Pluss!
Det er ingen bindingstid.

Bli abonnent!
Susanne Kaluza

– Jeg abonnerer på Subjekt fordi vi trenger mer, ikke mindre  kulturjournalistikk i Norge. Og så synes jeg det er viktig å følge med på tendenser, nyheter og meninger på tvers av det politiske spekteret, både saker jeg er enige i og saker jeg er uenige i.



Susanne Kaluza
Litteraturhussjef i Oslo
Ari Bajgora
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de har interessante og spennende vinklinger på aktuelle saker.


Ari Bajgora
Rapper
Simen Velle

– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de tør å løfte prinsipielle debatter, og stå i dem når det stormer. Medie-Norge hadde vært fattigere uten Subjekts aktive bidrag til samfunnsdebatten.



Simen Velle
Leder i FPU
Asle Toje
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi avisen er maktkritisk og uredd. Det er forfriskende.


Asle Toje
Nestleder i Nobelkomitéen
Alexander Tenvik
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi jeg er interessert i kultur, og fordi de har en stor bredde i dekningen sin.


Alexander Tenvik
Kunstner
Hadle Bjuland

– Jeg abonnerer på Subjekt fordi det er en avis som setter mangfold høyt, og som mener det. Subjekt våger å ta inn flere perspektiver.



Hadle Bjuland
Leder i KRFU
Sarah Gaulin
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi avisen tar opp mange interessante temaer, og som leser får jeg bedre innblikk i hva som skjer på kunst- og kulturfeltet.


Sarah Gaulin
Generalsekretær i LIM
Trym Ruud

– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de er en av de få virkelig frie avisene i Norge. De dekker kunst, kultur og samfunn med integritet, uten å bøye seg for staten eller kommersielt press. De skriver ærlig, modig og ufiltrert, og gir rom til stemmer og kunstnere som ellers ikke blir sett. Det er derfor Subjekt vokser, og derfor jeg støtter dem.



Trym Ruud
Kunstner
Ervin Kohn
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi avisen publiserer tankevekkende innlegg i samfunnsdebatten, og fordi jeg bryr meg om de som leser avisen.


Ervin Kohn
Jødisk tenker
Snorre Klanderud
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi det er avisen som virkelig forstår samtiden. De er seriøse og lesverdige på kultur og politikk, men uten å bli jålete, sånn at alle kan være med og forstå den kompliserte virkeligheten.


Snorre Klanderud
Influenser
Hedvig Montgomery

– Jeg abonnerer på Subjekt fordi kultur og politikk trenger flere stemmer og plattformer i Norge. På Subjekt blir jeg orientert og irritert, opplyst og engasjert. Og kjeder meg i hvert fall ikke!



Hedvig Montgomery
Psykolog
Janne Wilberg
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de har utviklet seg til å bli en kulturaktør å regne med. Avisen holder deg oppdatert på kulturfeltet, og er en verdifull kanal for publisering.


Janne Wilberg
Oslos byantikvar
Agnes Moxnes
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de tar samtiden på pulsen, våger å utfordre kulturlivets indre maktkonstellasjoner og dermed til gagns viser at heller ikke kultur er noen søndagsskole.


Agnes Moxnes
Presseveteran
Morten Traavik

– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de tør der andre tier.



Morten Traavik
Kunstner
Anette Trettebergstuen
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi avisen fyrer opp feeden min nesten ukentlig, og jeg må selvsagt følge med der det skjer. Og de skriver om kulturstoff andre har sluttet å dekke.


Anette Trettebergstuen
Stortingsrepresentant (AP)
Mohammad Usman Rana
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi avisen skiller seg ut med skarpe analyser, intellektuell friksjon, ekte meningsmangfold og mot til å stille spørsmål ved zeitgeist. Som muslimsk tenker har jeg opplevd slike medier som anti-islamske, men ikke Subjekt.


Mohammad Usman Rana
Muslimsk tenker
Amrit Kaur
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de utfordrer dagsordenen. Selv om jeg ikke alltid er enig, så er det forfriskende å lese meninger som utfordrer status quo.


Amrit Kaur
Leder i Rød ungdom
Anine Kierulf
– Mangfold i de redigerte medier er en demokratisk forutsetning. Jeg leser kulturavisen Subjekt fordi kulturkrig også er kultur. Anbefales særlig for folk med lavt blodtrykk.


Anine Kierulf
Jurist
Trine Skei Grande
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de er uredde og dedikerte i dekningen av kunst og kultur. Leser jeg Subjekt, vet jeg hva som skjer.


Trine Skei Grande
Direktør i Forleggerforeningen
Mímir Kristjánsson
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de har vist en sjokkerende evne til å være først på ballen med nyheter i mange av de viktigste og mest brennbare kulturpolitiske debattene i vår tid.


Mímir Kristjánsson
Stortingsrepresentant (R)
Einar Øverenget
Jeg abonnerer på Subjekt fordi det inviterer meg til å tenke.


Einar Øverenget
Filosof
Adrian Eilertsen

– Jeg abonnerer på Subjekt fordi vi trenger flere aviser som står utenfor de store mediekonserne.



Adrian Eilertsen
King Skurk One
Benedikte Høgberg
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi det er viktig for meg personlig å lese et bredt spekter med nyheter og meninger for å gjøre de gode samfunnsanalysene.


Benedikte Høgberg