Jeg kom nylig med min tjuende bokutgivelse, «Vern alle med din sterke hånd», om sorgen og livskampen, etterforskningen og rettsprosessen etter at min datter Sara (13 år) og hennes venninne Tiril (11 år) ble påkjørt og drept i 2014.
Det har vært en ti år lang kamp å få manus og bok ferdig. Av det mest bisarre var å få avslag fra et forlag, her ikke navngitt, som mente at det jeg fortalte, var «for mørkt og rått, vi er for tett på kaoset».
Røpealarm: Det var akkurat det som var intensjonen min. Å fortelle rått og ærlig om hvordan det var å stå midt i kaoset. Til det mente, og mener, jeg å stå i en forholdsvis unik posisjon – en situasjon som jeg av hele mitt hjerte ønsker at færrest mulig havner i.
Håpet og målet med boken min er nettopp at en sånn beretning kan bidra til at færre havner i et slikt reelt mareritt – og da på begge sider, med ofre og etterlatte på den ene siden og gjerningsperson med forsvarer på den andre. Heldigvis hadde andre tro på prosjektet; både Fritt ord og NFFO har støttet meg økonomisk, og et annet forlag tok imot manuset mitt med åpne armer.
«Presist», men uutholdelig
Det ikke navngitte forlaget mente imidlertid at det ble for mye av det vonde. Forlagsredaktøren fant riktignok manuset å være «en ganske presis beskrivelse av alle dagene du gikk gjennom. Jeg tror på smerten og sjokket. Vi får full sympati for deg, for pappaen.»
Men en «presis beskrivelse» var ikke nok; for redaktøren lot det til å være uutholdelig med «noe som er så brutalt og hjerteskjærende» og «desperat og bunnløst fortvilet». Da er det bare for meg å beklage: Å se mitt barn dø var brutalt og hjerteskjærende, jeg ble desperat og bunnløst fortvilet – og jeg kan dessverre ikke sminke beretningen til noe annet enn det. Hva annet skulle det være, liksom? Skulle jeg ha tegnet et slags rosenrødt skjær over det hele? Dempet min sorg og smerte for ikke å støte leserne?
At et bokforlag ikke gir ut alle manus det får tilsendt, er både velkjent og korrekt. Jeg har selv vært forlagsredaktør i flere år og avvist en rekke manus som jeg mente ikke holdt mål. Det som forundrer meg i det omtalte tilfellet, er begrunnelsen. «Noe så grusomt og vondt», skrev redaktøren – og la til at «det du forteller, slett ikke er godt». Nei, hvordan skulle det å miste et barn kunne være «godt», på noen som helst måte?
Nå forteller «Vern alle om din sterke hånd» riktignok også om håp – om en vei gjennom smerten og skyldfølelsen til nytt livsmot. Det kan imidlertid ikke gjengis uten å la bakteppet være så svart som det virkelig var.
Les også: Nasjonalmuseet hedret avdød kunstner. Men skulpturen hans er stuet vekk
Virkeligheten er høyst ugrei
Det var «grusomt og vondt» – men for grusomt og vondt til å bli tålt? Privat var det det; mennesker vendte meg ryggen fordi mitt smerteuttrykk ble «for mye» for dem. Er dette, en avvisning av beskrevet brutal virkelighet, også en gjengs holdning i kulturlivet? Jeg mener å se tegn til det.
Vi påberoper oss gjerne den motsatte holdningen – vi lar oss underholde inntil døden av grusom vold og store lidelser – men blir vi rammet for sterkt i vår virkelighetsoppfatning, rygger vi likevel og snur oss bort. Fiktiv vold er greit. Virkeligheten er høyst ugrei.
Eksemplene er mange. Ett av dem er da NRK TV først ikke ville vise dokumentaren «Supernova: The Music Festival Massacre» – med den selvmotsigende begrunnelsen om at det ville være for sterk kost, og at de allerede hadde vist hva massakren gikk ut på. Så tjener det NRK til ære at de siden snudde og likevel vil vise filmen.
Personlig fins det grenser for hva jeg vil utsette meg for av både fiktiv og reell grusomhet. Jeg kan også forstå at det bør være grenser for grafisk gjengivelse av fysisk vold. At det også trekkes en slik grense for en litterær gjenfortelling om psykisk smerte, er langt mer uforståelig. Jeg protesterer mot at kulturelle portvoktere lar sin personlige opplevelse av ubehag bestemme hva av virkelig smerte som skal slippe gjennom til publikum.
Hvordan havnet vi her? Der boklesere skal skånes for virkeligheten? Der nyhetene og kulturen ikke skal gjengi virkelighetsnært det verste i livet?
