De siste ukene har det pågått en debatt om størrelsen på Tono-vederlag for små og mellomstore arrangører.
Einar Eidsvåg, medeier ved konsertstedet Blå i Oslo, er misfornøyd med at små arrangører må betale mer enn de store. Han mener Tono tar fra de fattige og gir til de rike.
Jeg vil bestemt påstå det er feil, og skal forsøke å forklare hvorfor.
Les også: Konsertarrangører vil mobilisere mot Tono: – Et angrep på artister
Store innkjøp
Tonos vederlagsmodell for et betalende publikum er en tariff som baserer seg på en andel av billettsalget. Den starter med en minstepris på 793 kroner, som alle må betale. For konserter med billettomsetning fra 7.930 kr (når minstebeløpet når 10 prosent av omsetningen) til ca. 22.000 kr betales 10 prosent til Tono.
For billettomsetning mellom ca. 22.000 og ca. 66.000 betales det 8 prosent. For billettomsetning mellom ca. 66.000 og 220.000 betales det 4 prosent til Tono og for billettomsetning over ca. 220.000 betales det 2 prosent. Alle arrangører betaler 10 prosent for de første 22.000, 8 prosent for neste trinn og så videre. Så å si at de store betaler mindre enn de små, er ikke helt korrekt.
At større innkjøp gir lavere pris, er et ganske vanlig prinsipp. For Tonos del kan det delvis forklares med administrasjonskostnader: det koster omtrent det samme å lisensiere en konsert med liten omsetning som en stor. Førstnevnte har i prosent derfor ekstremt mye høyere administrasjonskostnad, og om en økonom hadde drillet ned i dataene i Tono, kan det godt hende hen hadde funnet at det ikke lønnet seg å lisensiere de små konsertene.
Kostnader er likevel ikke årsaken til at inngangssteget i tariffen har høyere prosentsats. Andre oppdragstagere i konsertøkonomien, for eksempel musikere og teknikere, har sine tariffer i kronebeløp. Dersom disse følges, utbetales samme honorar, uansett om publikum består av 10 eller 10.000 personer. Så om Blå bruker Creo-tariffene, betaler de også mye mer til musikere og teknikere, i prosent av billettsalget, enn for eksempel Oslo spektrum.
Låtskrivere får lønnen vår gjennom Tono og jobber på provisjon. De som skriver de største hittene, tjener definitivt mest. 2 prosent av billettinntektene fra et utsolgt Oslo spektrum er ganske mye penger, 10 prosent av billettinntektene fra en jazzkonsert er som regel ganske lite penger.
Åndsverklovens § 69 gir opphaverne til kunstneriske verk rett til «et rimelig vederlag». Dette begrepet kan fremstå ganske ullent for andre enn jurister. For oss som representerer opphavere i Tonos styre, betyr det at musikk skal ha en viss verdi, uansett. Derfor har vi bestemt at Tonos konserttariff har et minimumsbeløp, og derfor mener vi det er riktig at den første delen av billettomsetningen har høyere prosentsats. Dette sikrer at også «leverandører» til de minste konsertene skal få noe.
Les også: Avgvstvs har gjenoppstått: – Jeg har aldri følt meg mer som en mann enn nå
Et rimelig vederlag
Eidsvåg hevder det høye Tono-vederlaget skremmer arrangører fra å lage konserter, og at låtskrivere ville tjent mer om prosentsatsen for de minste konsertene var lavere.
I flere av de mange debatttrådene som har versert på Facebook, ble det postet et regnearkeksempel av en typisk konsert for en mindre aktør i Norge: En «pop/jazz kvartett» med 100 betalende, billettpris 300 kr. Bruttoomsetningen var da 30.000, og ifølge tariffkalkulatoren på tono.no gir dette et vederlag på 2.842 kr. Regnearket viste videre musikerhonorarer på 21.000 kr (Creo-tariff) og lydtekniker 6.000 kr. Med 2.000 til markedsføring og 1.000 til billettsystem gikk arrangementet 2.842 kr i minus. Nøyaktig det samme som Tono-vederlaget.
Selv om arrangørene for de minste konsertene hadde betalt halvparten så mye til Tono, ville arrangementet i eksempelet fremdeles gått med underskudd. Da er det vanskelig å se for seg at de 1.421 kronene man sparte ville gi incentiv til å arrangere dobbelt så mange konserter, som har vært hevdet.
Eidsvåg mener videre at Tono bare kan omfordele vederlag fra store til små konserter. Det er ikke mulig i henhold til Lov om kollektiv forvaltning, som slår fast at der man har rapporter på hva som er fremført – og det skal man ha både for Blå og i Oslo spektrum – skal det innkrevde beløpet gå til opphaverne som skrev verkene som ble fremført. Fra innkrevd beløp vil det dog trekkes 2 prosent til Det norske komponistfond (lovpålagt), administrasjonskostnad og kulturelle midler.
Dette har blitt påpekt en rekke ganger, blant annet av Tonos Willy Martinsen. Likevel fortsetter Eidsvåg å hevde det motsatte, senest fredag kveld på Facebook-gruppen «Bransja prat». Tono-vederlaget er lovpålagt og blir av mange sett på som en skatt. Avgifter og skatter er ofte upopulært, særlig når det rammer en selv. Men i dette tilfellet er det altså snakk om inntekten til en yrkesgruppe, som attpåtil «alle» i diskusjonen er enig i skal få betalt for jobben de gjør.
Det hele koker ned til at lavere vederlag betyr mindre betaling til de som har skrevet musikken som gjør at det kan avholdes konserter. Det er verdt å merke seg at ingen med 10 prosent tariff betaler mer enn ca. 2.200 kroner til Tono per konsert.
Jeg vil påstå at dagens system ikke er «en omvendt Robin Hood». Det er faktisk det stikk motsatte.
