Jeg klarer ikke å tenke på stort annet enn rettssaken som nå foregår i Sør-Rogaland tingrett mot Jan Helge Andersen, tiltalt for drapet på ti år gamle Lena Sløgedal Paulsen i Baneheia 19. mai 2000.
Fra tidligere er Andersen dømt for også å ha drept Lenas venninne, åtte år gamle Stine Sofie Sørstrønen. Tiltalen kommer etter at mannen som tidligere var dømt for drapet på Lena, Viggo Kristiansen, fikk sin sak gjenopptatt vinteren 2021.
Gjennom ny etterforskning fant Oslo-politiet 13 DNA-funn på svært intime steder på de to jentene, alle stammet fra Jan Helge Andersen. Ingen stammet fra mannen Andersen hadde pekt ut som overgriperen mens han selv skulle ha sittet med ryggen til.
Viggo Kristiansen har under strengeste soningsvilkår sonet nesten 21 år for drap og voldtekter han ikke begikk. Under en verdig seanse oktober 2022 innstilte Riksadvokaten ikke bare på frifinnelse, han renvasket også Kristiansen og beklaget sterkt uretten han var blitt påført. To måneder senere ble Viggo frifunnet i Borgarting lagmannsrett, nylig ble det kjent at staten tilbyr ham 55 millioner kroner for å ha vært offer for det som må være Norgeshistoriens største justismord.
Da skulle man tro at mange av Kristiansens lidelser var over. Dessverre er de ikke det. Jeg vil nå skrive om hvor galt jeg mener saken igjen har sporet av.
Bevisene i saken
Riksadvokaten er åpenbart sterk i troen på Viggos uskyld. Det skulle bare mangle. DNA-bevisene peker i en entydig retning: Jan Helge Andersen.
Funn på åstedet og skader på jentene peker, slik de alltid har gjort, i retning én gjerningsmann. Statistikk fra land med mange drap, for eksempel USA, viser at også seksualdrap på to klart oftest begås av én gjerningsmann. Mange klarer likevel ikke å gi slipp på Viggo Kristiansen (mer om det senere), dette til tross for at mobiltrafikken hans hele tiden har vist at han ikke kan ha vært på åstedet mens ugjerningene fant sted.
Det er vanskelig å forstå at Riksadvokaten ikke fulgte statsadvokatens innstilling om å tiltale Jan Helge Andersen for nye falske anklager mot Viggo Kristiansen, etter at Andersen i nye avhør med politiet gjennom 2021 og 2022 har opprettholdt sin overordnede historie, nemlig at de var to om ugjerningene og at det var Viggo som var den ledende parten. Riksadvokatens begrunnelse er at det ikke fantes det man kaller et sannsynlighetsforsett. Oversatt betyr det at Jan Helge Andersens forklaring skal ha vært så lite realistisk at det ville være utenkelig at den på ny kunne ramme Viggo (slik den rammet ham i 21 år tidligere), da i form av en ny siktelse, tiltale eller dom.
Og fordi Riksadvokaten mener det er usannsynlig at anklagen vil ramme Viggo, så mener de at de heller ikke kan bevise at Jan Helge hadde et såkalt hensiktsforsett, altså at hensikten hans med den falske anklagen denne gangen (slik han lykkes med gjennom 21 år tidligere), faktisk var å ramme Viggo Kristiansen. I stedet vises det forståelse for (jeg forstår det faktisk ikke) at Jan Helge Andersen har en rett til å kunne opprettholde sin falske anklage overfor sin tidligere beste venn. For gjør han ikke det, så vil han inkriminere seg selv.
På sitt absurde vis blir det nesten som om Jan Helge Andersen advares mot å endre forklaring. Det føyer seg i så fall inn i den tradisjonelle historien, der politiet først oppmuntret Jan Helge Andersen til å peke på sin beste venn, før påtale, domstol, gjenopptakelseskommisjonen og mediene hele veien har bidratt til å sementere hans falske fortelling. Med flomlyset i stor grad rettet mot Viggo Kristiansen igjen kan alle de som sviktet, stille seg i den behagelige skyggen.
Selv har jeg vanskelig med å forstå hva som ville være så galt om Jan Helge Andersen fortalte en historie som stemmer overens med de tekniske bevisene i saken. Alt dette sagt: en tilståelse har kun verdi om den kan avstemmes mot øvrige bevis. Det heter seg ofte i saken at man ønsker å få alle svar. Det er naturligvis en illusjon at disse skal kunne komme fra Jan Helge Andersen. Men de tekniske bevisene kan fortelle mye om det som har foregått på åstedet. Det er disse man må stole på.
Les også: Makt bør ledsages av kronisk mistillit. Slik er det ikke lenger i Norge
Uforståelig
Da Jan Helge Andersen forklarte seg falskt på nytt i 2021, arbeidet politiet etter to hypoteser. Enten at Andersen var alene om drapene, eller at de var to om dem. Viggo Kristiansen var da ikke sjekket ut av saken.
Det er først lenge senere, da Riksadvokaten utferdiger tiltalen mot Andersen – da er saken for Kristiansens del avgjort. Men den var altså ikke det den gangen Andersen på ny forklarte seg. Så da synes jeg det er vanskelig å forstå at Andersens forsøk ikke skulle dreie seg om på nytt å ramme Kristiansen. Det er i så fall ikke første gangen tvilen kommer Andersen til gode.
At de falske anklagene rammer Kristiansen nå på alle andre mulige måter, er relativt udiskutabelt. I Sør-Rogaland tingrett møter Kristiansen som vitne. Han har en bistandsadvokat med begrenset mandat. Han er rimelig fritt vilt. I retten. I mediene. I kommentarfeltene. Og blant folk. Dette ville han i mindre grad vært om Andersen også var tiltalt for falsk anklage.
Premisset for rettssaken er da altså at Jan Helge Andersens forsvarere vil fortsette å så (sterk) tvil om Kristiansens uskyld. For å kunne lykkes med den strategien, må hans forsvarsadvokater overbevise retten om at de ikke kan utelukke at Viggo var på åstedet (altså at man ikke kan stole fullt og helt på mobiltrafikken hans), at det er mulig at Viggo har begått overgrep uten å etterlate seg noen spor – og at Jan Helge Andersen dermed i det overordnede forteller sannheten. Det er fri bevisførsel i Norge, dommerne kan velge å legge vekt på akkurat de bevisene de selv velger.
Det har videre vært snakk både i retten og i mediene om at Andersen kan bli dømt for medvirkning til drap. Dette til tross for at noe slikt ikke er en del av tiltaleposten. Der heter det at Andersen er tiltalt «for med overlegg og for å skjule en annen forbrytelse eller unndra seg straffen for en sådan, å ha forvoldt en annens død, og det for øvrig foreligger særdeles skjerpende omstendigheter.»
Jan Helge Andersen er tiltalt for drap på Lena, ikke for «drap og/eller medvirkning til drap». Jeg forstår ikke hvordan dette da kunne bli en del av den nye historien, men regner med at jurister har bedre koll på slikt. Det er klart, Andersen ble frifunnet for drap og/eller medvirkning til drap i forrige instans. Men nå som Kristiansen er blankt frifunnet av Borgarting lagmannsrett – etter Riksadvokatens anbefaling – er det merkelig at «medvirkning» igjen er blitt et tema.
Og med denne muligheten skapt så er det ifølge NRKs rettskommentator nå slik at «flere som følger rettssaken, mener at man pr. i dag er nærmere en dom på medvirkning». I kommentaren «Saken fremstår mer åpen» begrunnes det ikke hvorfor det er slik at «flere» mener dette. Hvem «flere» er, oppgis heller ikke. I samme kommentar heter det – etter at Andersen har forklart seg som tiltalt og Kristiansen som vitne – at det «ikke er usannsynlig at retten heller lener seg mot de tekniske bevisene i saken».
For meg er det skremmende å lese, om det er slik at rettens aktører eller de som dekker den, ikke mener at det er en selvfølge at man heller lener seg på tekniske bevis enn fortolkningen av henholdsvis Andersens og Kristiansens troverdighet.
Ok. Premissene synes gitt. Viggo Kristiansen, utsatt for Norgeshistoriens verste justismord, må møte i retten med de samme gamle anklagene rettet mot seg. Det er mulig å forestille seg at det er helt forferdelig. Det er jo da interessant hvordan dette håndteres av domstolen. Andersen og hans forsvarere skal kaste anklager mot og mistenkeliggjøre ham. Samtidig som Kristiansens uskyldspresumpsjon ikke skal krenkes. Det er vanskelig å se for seg at det er mulig å forene de to øvelsene.
Jeg har selv fulgt rettssaken de to første ukene på nært hold. Rettens administrator følger åpenbart svært godt med, han er hele veien påpasselig med at alle forklaringer fremsettes så de blir forstått. Han har med seg en annen fagdommer som stiller veldig gode oppfølgingsspørsmål. Ja, i tillegg liker jeg veldig godt at dommeren er tydelig på at man må ta datidens politiavhør for hva de var, underforstått ingen pålitelig kilde.
Dette ble da også i retten fulgt opp av politioverbetjent og spesialist på avhørsmetoder, Ivar Fahsing. Fahsing har gått gjennom avhørene av Viggo Kristiansen. Han sier han aldri har sett maken til forutinntatthet, der politiet straks etter arrestasjonen overfor Viggo hadde vært tydelig på at de ikke trodde på ham fordi Jan Helge hadde fortalt en annen historie. Han mente avhørene av Viggo hadde null bevisverdi, og viste blant annet til hvordan politiet – feilaktig – hadde fortalt Viggo at også familien hans var sikre på at han løy.
Fahsings innlegg fremstår solid. Synd da at det ikke ble lagt frem for retten før Jan Helge Andersens forsvarere gikk i strupen på Kristiansen med hva han skal ha sagt og ment, med politiavhørene som kilde. Det er interessant å se forsvarernes strategi. Min opplevelse er at de forsøker å provosere Kristiansen, og med det sette ham i et dårlig lys. En strategi som også – med stort hell overfor et lydhørt publikum – ble benyttet av Jan Helge Andersens forsvarer i rettsrundene i 2001 og 2002.
For også nå synes det som om forsvarerne mener det er av interesse å få frem at Viggo Kristiansen som ung gutt tok seksualiserte bilder av seg selv. At ikke rettens administrator setter ned foten for slikt, forstår ikke jeg. Det er vanskelig å forstå at dette er med på å opplyse drapstiltalen Jan Helge Andersen står overfor. Jeg mener dette er åpenbar sjikane mot mannen Andersen velger fortsatt å peke på.
Les også: Mannsutvalget vil la gutta begynne senere på skolen. Rødt vil gå enda lenger
Rykter og spekulasjoner
Når det er sagt: jeg tenker det er naturlig at Viggo spørres ut om sin kontakt med Jan Helge Andersen både i forkant og etterkant av ugjerningene i Baneheia, slik ethvert annet vitne ville blitt det.
Aktoratets utspørring om dette er god. For Viggo blir det verre når forsvarsadvokatene først, deretter bistandsadvokatene, de som representerer jentenes etterlatte, foreldrene, igjen og igjen spør ham om hvorfor han i en rundspørring gjennomført av politiet ikke oppgir at han møtte Jan Helge i utkanten av Baneheia ved 18-tiden (en times tid før ugjerningene).
Viggo forklarer at dette var en helt vanlig dag for ham (i avhør fremgår det at han forvekslet dagen han skal ha fått nøkler til sykkelboden sin fra Jan Helge, han trodde det var dagen før). Dette har både forsvarsadvokatene og bistandsadvokatene vanskelig for å forstå. Her skal det sies at rettens administrator grep tydelig inn mot bistandsadvokatene, som også var veldig opptatte av at han ikke husket å ha spilt fotballkamp dagen i forveien.
Det kan da legges til at Viggo heller aldri hadde opplyst noe om at han hadde diverse mobiltrafikk kvelden jentene ble drept (som de som mistenker ham mener han har sørget for å ha for å lage seg et alibi, noe som ville gjort ham til en usannsynlig mobilekspert). Det denne øvelsen bekrefter, i alle fall om man er opptatt av uskyldspresumpsjonen, er at Kristiansen ikke har spesielt god hukommelse.
Til sammenligning har Jan Helge Andersen en utmerket hukommelse. I retten svarer han likevel «vet ikke», «husker ikke» og «kan ikke erindre» på det aller meste han blir spurt om. Han har ingen konkrete bilder, jentene er bare «skygger» for ham. De rettsoppnevnte sakkyndige spør om han husker resultatet av en test han har tatt hos dem. Det sier han at han ikke gjør. Da forteller de sakkyndige at han scoret 50 av 50 på gjenkjennelse av bilder.
At NRK og flere andre medier likevel er mer opptatt av hva Viggo ikke husker å ha oppgitt overfor politiet i en rundspørring om noe som for ham var hverdagshendelser, enn hva Jan Helge ikke kan huske – eller vil fortelle om – fra åstedet, er merkelig, tenker jeg. Men det krever kanskje litt mer innsats?
Ellers skal det sies at Viggo blir tydelig lei av spørsmålene han blir stilt, han klarer ikke å parere alle og i etterkant blir da hans vitnemål god mat for mediene. At han for eksempel ikke snakker «mye stygt» om Jan Helge, oppfattes rart. Han blir oppfordret til å spekulere om Jan Helge, men Viggo sier han forholder seg for god til å spre rykter. Jeg har ennå til gode å lese en aviskommentator som reflekterer over at akkurat dette kanskje kan være fordi Viggo ble i stor grad selv felt på rykter og bygdesnakk. Jeg kjenner ham godt nok til å vite at han misliker slikt enormt.
Så i stedet for å begi seg inn på rykter og spekulasjoner, sa Viggo gjentatte ganger at dette ikke er interessant, at det er bevisene i saken som må være det avgjørende. Det siste er det lett å være enig i, men det gir neppe særlig gode overskrifter.
Dagbladet velger for eksempel under overskriften «– Jeg har alltid lurt henne» å bruke mye spalteplass på overgrep Viggo hadde erkjent å gjøre i 15-årsalderen mot en åtte år yngre jente i nabolaget. At Viggo har vært tydelig på at han angret, at han definitivt har sonet for sine synder og han har gått i terapi for å forstå – slik han selv uttrykker det «hvordan han kunne ha vært en sånn idiot», stanser ikke Dagbladet fra å lage en klikkvinner.
Dette er altså forhold som ligger 30 år tilbake i tid. Viggo spør i retten hva slags relevans dette har. Dessverre er det han som stiller slike spørsmål, ikke dommeren. Viggo ønsket her kun å forholde seg til det som kommer frem i dommen. Av flere oppfattes han dermed som tverr. Leser man Dagbladets vinkling, så forstår man kanskje litt mer av hva slags press Viggo Kristiansen er under og hvorfor han innledningsvis i retten sa at han frykter pressen.
Helt til slutt noe positivt: Fædrelandsvennen, Sørlandets regionavis, har dekket saken på en solid måte. Det bidrar til økt forståelse av saken. Selv fortalte en av deres journalister at de hadde forventet en storm på tipstelefonen etter at Viggo Kristiansen slapp ut av fengsel, om han var på butikken, på sykkeltur, spilte fotball eller lignende. Men de fikk ingen telefoner. Folk lot Viggo få være i fred. Det er fint å tenke på.
Etter at rettssaken startet opp, har jeg skjønt at det dessverre ikke lenger er slik.