Flere og flere kvinner innser at urettferdigheten mot gutter og menn har nådd et bristepunkt. Vi opplever ikke kjønnskrigen som positiv, men snarere som oppskrift på konflikt.
Som menneske og kvinne vil jeg ikke være med på å vurdere mine kamerater som mindre enn likeverdige. Jeg vil ha meg frabedt kjønnsdiskriminering i mitt (kvinne-) navn. Derfor er Mannsutvalgets forslag om en likestillingslov som verner alle, godt.
Men ikke alle kvinner er enige.
Falskt premiss om at menn gir faen
I en kommentar i Nettavisen 27. april etterlyser Eva Stenbro en sterkere tilstedeværelse av menn som taler for mannliges interesser. Men sannheten er at menn i flere tiår allerede har reist seg og hevet sin røst.
Spørsmålet er: lytter vi?
Menn har dannet interesseorganisasjoner som «Foreningen 2 foreldre», som er primært opptatt av å ivareta barns rettigheter til både mor og far. Organisasjonen Mannsforum har allerede i ti år kjempet for barns rett til å ha en tilstedeværende far i livet sitt, med månedlige demonstrasjoner foran Stortinget fra 2014-2019. Men hvor var kommentatorene og journalistene? De gjemte seg i taushet.
Mange menn vil ytre seg og skriver, men blir ikke publisert, mens kvinners kritikk av menn ser ut til å bli fremmet som en egen sjanger i mediebransjen for unge kvinnelige skribenter som vil opp og frem.
Når det å overse og tie menn ikke lenger fungerte som farbar strategi fordi stemmene ble så høye at de ikke lenger var mulige å ignorere, kom kvinnelige kommentatorer på banen og sa ting som:
«Vi bryr oss om menn», «Menn må be om hjelp» og «De må lære seg å gråte».
Det er nemlig vi kvinner som har peiling på dette med følelser og sånn, må vite. Bli mer som oss, så løser det seg. Løsningen som presenteres, er at menn må være menn på kvinners premisser. Dermed blir «løsningen» som blir presentert, et nytt overgrep mot menn.
Selv anklager Stenbro menn i sin kronikk for å sutre. Denne formen for argumentasjon, eller hersketeknikk, bidrar til å undertrykke det hun faktisk etterlyser. Bør kvinner avgjøre hvordan og hva menn skal kunne uttrykke?
Menns stemme er overalt. De roper så høyt de kan. Når de hever stemmen, blir de anklaget for sutring. Når de organiserer seg, blir de motarbeidet eller oversett. Er det menns problem at kvinner lukker øyne og ører?
Menn blir vingeklippet
Gode menn og omsorgsfulle fedre kjemper hver dag for barnas rettigheter, men blir av kvinner og et dysfunksjonelt rettssystem aktivt motarbeidet. Flere titusener av barn i Norge blir hindret i å oppleve hverdagsomsorg med sin far i oppveksten, ifølge en SSB-rapport fra 2017.
Hvorfor motsetter kvinneorganisasjoner seg delt bosted som utgangspunkt hver gang det kommer opp til diskusjon i Stortinget? Er det fordi de virkelig er for like rettigheter og plikter? Eller er ikke like rettigheter og plikter attraktivt for kvinner når det ikke gagner dem selv?
For eksempel deltok Norsk kvinnesaksforening i 2017 i høringen om endringer i barneloven og motsatte seg delt bosted som utgangspunkt. Motstanden var begrunnet med at delt bosted ville ramme økonomien til mange alenemødre. Delt bosted ville bety en vesentlig reduksjon i barnebidrag for mange. Det kan virke som barnas beste ble ofret til fordel for kvinners egne interesser.
I løpet av de siste 60 årene har kvinner tatt på seg rollen som undertrykte, og har med det fått fripass til å selv bli undertrykkere. For å parafrase Madeleine Albright, som Stenbro siterer i kronikken sin: Det finnes et eget sted i helvete for kvinner som saboterer barns rett til hverdagsomsorg fra sin far.
Les også: Norsk film er mye mer politisert enn mange liker å tro
En god slaveholder
«Jeg tror jeg snakker for de fleste kvinner når jeg sier at vi mer enn gjerne blir med på opprop, underskriftskampanjer og demonstrasjoner for at utsatte gutter og menn skal få bedre liv, og vi stiller gjerne støttemedlemmer i de organisasjonene dere etablerer, for dere gutter og menn er viktige for oss», skriver Stenbro.
Hun påstår at hun og hennes like er villige til å støtte menns rettigheter, men er dette virkelig tilfellet? Er de villige til å støtte opp om barns og menns menneskerettigheter også når det går ut over kvinners komfort?
Stenbros egne handlinger indikerer en motstridende holdning, når hun uken før argumenterer imot en kjønnsnøytral likestillingslov med begrunnelsen: «Forslaget fra Mannsutvalget kan ikke leses på en annen måte enn at kvinnenes likestillingsutfordringer er løst. Det er åpenbart helt feil.»
Fra én kvinne til en annen: Kvinner som argumenterer imot en kjønnsnøytral likestillingslov, kan ikke deretter forvente å bli tatt seriøst som allierte i likestillingskampen for gutter og menn. De mangler rett og slett troverdighet.
At alle likestillingsutfordringer for kvinner ikke er løst, har i en årrekke blitt brukt til å rettferdiggjøre å ikke inkludere menn som likeverdige i kampen mot kjønnsbasert diskriminering.
Tror man at fraværet av forskjellsbehandling er urettferdig, forteller det meg at man er del av en gruppe som innehar privilegier. Kvinnene som argumenterer imot kjønnsnøytral likestillingslov, oppfører seg som hvite slaveholdere som mener å fortjene takknemlighet for å gi sine svarte slaver mat og husly.
Vi er likevel stadig flere kvinner som forstår at det ikke holder å kun være for menns rettigheter så lenge det ikke går utover våre privilegier. Da er man i realiteten fortsatt en slaveholder.
Enten er man for like rettigheter og plikter for alle mennesker, eller så er man det ikke. Så er det opp til hver og en av oss hvilken side vi velger å stå på.
Les også: Samtykkeloven er en oppskrift på justismord og sexangst for menn
Likestilling er kanskje likevel et nullsumspill
Norsk likestillingslov er i realiteten en lov som opprettholder segregering, presentert som likestilling. En hul eske, pakket inn i glitrende papir og sløyfebånd.
Som menneske og kvinne vil jeg ikke være med på dette. Og jeg vet jeg ikke er den eneste. Betrakt meg som et menneske som skal yte etter evne og få etter behov. Som kvinne vil jeg ha meg frabedt særlover og systemer på bekostning av gutter og menn.
De kvinnene som ikke stiller seg opp og sier nei til positiv særbehandling, forteller meg følgende: De er som mennesker med makt, flest. Uvillige til å gi den fra seg frivillig.
For at vi skal sikre like rettigheter til alle, må nødvendigvis noen være villige til å gi slipp på sine egne privilegier. Denne overgangen er sjelden smertefri.
Norske kvinner lider av voksesmerter. Det er forståelig, men vi er stadig flere kvinner som er klare for å ta ansvar og bli voksne.
