Digitaliserings- og forvaltningsminister Karianne Tung har bestemt at 80 prosent av offentlig sektor skal bruke kunstig intelligens innen 2025, og nå er Microsoft på jobb for å selge tjenester.
Mens dette tallet, 80 prosent, virker noe flåsete (hva er bruk av kunstig intelligens og hvordan måler man det?) er realiteten knallhard når ambisjonene effektueres fra øverste hold.
Nå skal Norge bruke kunstig intelligens, og selv ikke barna slipper unna.
Chatbot i hvert fag
Samtidig som man så smått begynner å se at kampen mot skjermene i skolen gir resultater, med en nasjonal anbefaling om mobilforbud i klasserommet, er kunstig intelligens på full fart inn.
Et drøyt år etter lansering av ChatGPT er samtaleroboter en del av skolehverdagen. Allerede har elever på ungdomsskoler i Oslo tilgang på ulike samtaleroboter i forskjellige fag, som svarer på det de lurer på.
Robotene kan skreddersys av læreren, og er programmert til ikke å svare på noe utenomfaglig. Slik kan lærerne selv bidra til å automatisere bort sin egen jobb i bytte mot mindre personlig, men muligens mer individuell robotundervisning. Med én milliard norske kroner øremerket forskning på kunstig intelligens forsøker politikerne å akselerere overgangen til et KI-drevet samfunn.
Ifølge KI-evangelistene er det Norges ansikt utad som et fremoverlent høyteknologisk samfunn som står på spill. Argumentasjonen for hvorfor det er så viktig at elevene lærer seg å stille robotene spørsmål, ligner på noe vi har hørt før: Om man ikke skynder seg å gi elevene den nye teknologien, vil de ikke ha kompetansen de trenger når de senere skal ut i arbeidslivet.
Les også: Kunstig intelligens skal sensurere «hatprat» i «Call of Duty»
Som med nettbrettet
Argumentet var det samme da nettbrett skulle inn i skolen: Nettbrettet ville gi elevene digital kompetanse som de trenger i arbeidslivet. Men dingsen er først og fremst en underholdningsmaskin.
Tastaturet er jo uegnet å skrive på! Og brukergrensesnittet er så enkelt at alle forstår det. Når nettbrettene attpåtil gir tilgang til uendelige mengder distraherende og skadelig innhold, burde man revurdert hele strategien før man satte den i sving.
Når man nå på nytt står overfor ny teknologi som man vurderer å ta inn i skolen før man aner hvordan den påvirker barns psyke, læring og konsentrasjon, bør man ha is i magen. Barna kommer til å bruke kunstig intelligens uansett. Er samtaleroboter i hvert fag riktig strategi?
Norge liker å være først ute, og endringsviljen er så stor at vi blir blinde for ulempene, selv når våre egne barn er prøvekaniner. Først når skaden er skjedd, begynner man å lytte til kritiske røster og revurdere strategien.
Når store teknologiselskaper som Google, Apple og Microsoft gjerne vil at vi skal kjøpe noe, og knytter tette bånd med våre ministere, bør det også blinke i noen varsellamper. Selv om disse selskapene virker aldri så politisk korrekte og etisk oppmerksomme, må vi huske at de er profittdrevne.
Det teknologiselskapene ikke drøfter, er spørsmål om hvordan arbeidslivet og skolen vil se ut når robotene i større og større grad kommuniserer på våre vegne. Språkmodeller kan egentlig ingenting. De regner på sannsynligheten for hva neste ord burde være i en tekst, basert på et enormt treningsmateriale. Hva skjer når vi fra den ene dagen til den andre går fra å tenke selv, til å la synsende datamaskiner tenke for oss?
