– Finnes det en god forfatter som har hund, spør Karl Ove Knausgård i «Om sommeren».
Dette spørsmålet innledet debatten der ti norske forfattere og skribenter er inndelt i et kattelag og et hundelag skal holde hvert sitt innlegg på vegne av sitt lag.
Arrangementet «Cats vs. Dogs? Forfatterne tar debatten» er inspirert av et tilsvarende arrangement som ble avholdt under The New Yorker-festivalen i 2014, hvor hundene gikk av med en knepen seier. Nå var det opp til publikummet på Litteraturhuset å avgjøre en gang for alle hvilket dyr som er nordmenns favoritt.
Hundelaget består av Ingvild Lothe, Bjørn Gabrielsen, Helge O. Svela, Kjersti Skomsvold og Cathrine Sandnes. Kattelaget består av Eirik Newth, Amalie Kasin Lerstang, Bjørn Ivar Fyksen, Dag Solstad og Linn Ullmann. Det mest overraskende er kanskje at hun valgte kattelaget på tross av at hun er hundeeier.
Debatten ble moderert av Mattis Herman Nyquist, som innledningsvis erklærte at han ikke liker verken hunder eller katter.
Personlig, vegrer jeg meg ofte fra å delta i katt versus hund-diskusjoner, da de har en tendens til å ende i høylytt krangling, men også fordi jeg synes at både katter og hunder er flotte dyr (selv om jeg er allergisk mot begge). Likevel, må jeg presisere at jeg anser meg selv som et kattemenneske, og at jeg allerede før denne debatten hadde bestemt meg for at katt er best.
Katt for kattens skyld
Kattelaget får starte debatten etter en nøytral stemmeseddel-spinning-avgjørelse á la mynt eller kron. Nyquist drar en sammenligning til fotballen, og informerer om at man i straffesparkkonkurranser har betydelig større sjanse for å vinne hvis man får starte, noe man kan lese mer om i Simon Kuper’ og Stefan Szymanskis bok «Soccernomics».
Først ute er Alf Prøysen-ekspert Bjørn Ivar Fyksen, som baserer sitt argument for katten på autonomiestetikken: «Katt for kattens skyld».
Vi må forstå og verdsette katten som det opphøyde vesenet det er med sin foraktattityde, indre ro og bekymringsløse tilværelse. For å støtte opp under sitt estetiske argument viser han et bildeshow av sin sibirkatt Tsarina, bedre kjent under yrkestittelen Pus, på storskjerm.
Oppfatningen av katten som noe opphøyd er en gjennomgående tematikk i kattelagets argumentasjon. Hundelagets argumentasjon fokuserer stort sett på hundens relasjon og nytte til mennesket, men også veldig på hvor fæle katter tydeligvis er.
Maktbalanse og usunne relasjoner
Forfatter Kjersti Skomsvold benytter seg av det klassiske hundeargumentet «hunden er menneskets beste venn», mens katten er kattens venn. Hunden kan hjelpe mennesker, og i motsetning til katter er faktisk mange hunder i jobb for mennesker.
Vi har redningshunder, bombehunder og førerhunder – for å nevne noen. Hunder bidrar til menneskets sikkerhet og til å gjøre hverdagen våres enklere, mens katter krever at mennesket jobber for dem.
Skomsvold viser videre til hundens trofasthet ved å poengtere at hvis du gir en katt mat hele livet og vil den fortsatt forlate deg, mens hvis du gir en hund mat én gang én dag, er du det beste som fins.
Denne arbeids- og maktdynamikken mellom mennesket og katten/hunden er noe forfatter Amalie Kasin Lerstang tar med seg og bygger videre på i sitt innlegg som framføres på poetisk vis. For anledning er hun ikledd en genser med trykk av en katt og teksten «I love pussies».
I motsetning til hunden så temmet nemlig katten seg selv og valgte å bli domestisert, mens hunden er menneskets slave. Maktbalansen mellom mennesket og hunden er fullstendig ujevn, og hadde hunden vært et menneske ville vi lett sett denne usunne relasjonen og ropt «kom deg ut av dette forholdet!».
Som et slags motsvar på Skomsvolds anklage om illojale katter sier Lerstang at:
– Ekte kjærlighet er å forsvinne for så å vende tilbake av egen fri vilje.
Uttalelsen applauderes av katteelskerne i publikum.
– When they go low, we go high
I det lagkapteinene for de to lagene tar ordet, begynner debatten å vekke oppsiktsvekkende mange assosiasjoner til den amerikanske valgkampen mellom Hillary Clinton og Donald Trump i 2016.
Journalist og lagkaptein for hundelaget, Helge Svela, starter med å anklage kattelaget for å være arrogante posører før han kommer med en rekke anklager mot katten:
– Katten er ikke selvstendig; den bryr seg bare ikke om eierne sine. Katten kan finne på å ta med seg alt mulig ekkelt inn i sengen til eierne sine; en død mus, en død fugl, et hestehode! Den truer dem.
Svela hevder at hunden har blitt formet av evolusjonen i takt med mennesket og dets behov. Noe som gjør at hunder faktisk er smartere enn katter, siden de kan forstå menneskets verbal- og kroppskommunikasjon. Derfor kan vi få hunden til å jobbe for oss, mens katter bare fortsetter å gjøre som de vil.
Forfatter, astrofysiker og lagkaptein for kattelaget, Eirik Newth, går raskt ut og caller bullshit på Svelas angrepsargumentasjon og refererer til Michelle Obamas kjente linje «When they go low, we go high». Han tilstår at han faktisk liker hunder, men at han er helt gal etter katter.
Newth konstaterer også at det er helt feil at hunden har utviklet seg i takt med menneskets evolusjon. Den er avlet opp til å bli så smart og lojal som den er. Han aviser påstanden om at katter ikke er sosiale, men poengterer:
– Det tar lengre tid å bli kjent med katter, fordi de faktisk ikke er genmodifiserte til å like deg. Det at katten ikke gidder å leve livet sitt med mennesket i sentrum er heller et tegn på visdom enn dumhet, da smarte dyr burde vite å holde seg unna mennesker.
Newths avslutningsargument for katter er en hyllest til maling som han utnevner til verdens hyggeligste lyd og som kan bidra til en felles opplevelse av hygge mellom menneske og katt.
– Katter er sjelløse
I sitt innlegg viser forfatter Ingvild Lothe en rørende og morsom video av en chihuahua som bruker støttehjul for å kunne gå og løpe. Videometoden er et fint triks til å få publikum i en mer avslappet stemning nå som debatten begynner å bli ufin, og viser i tillegg hvordan mennesker kan ha like mye glede i å hjelpe hunder som de har av å hjelpe oss.
Lothe snakker hundens sak i form av en diktopplesning som hovedsakelig går ut på å snakke stygt om katter.
– Katter er arbeidsløse, de spiser ansiktet ditt når du dør og de er sjelløse.
Lothe fortsetter med å hevde at det er mye tristere om en hund dør enn om en katt dør. Bagatellisering av kattedød er nok ikke veien til publikumsstemmene.
Deretter går Linn Ullman opp på talerstolen. Hun er som nevnt hundeeier, men på grunn av det varige minnet av hennes barndomskatt Susy Jolie, en sølvgrå chinchilla perser, bestemte hun seg for å stille på kattelaget.
Ullmann bruker meste parten av sin taletid på å beskrive forholdet til barndomskatten, som hun opplevde som noe som sto over henne selv. Hun nevner også Leonardo Da Vincis fasinasjon for kattene, og hvordan han omtalte dem som mesterverk.
– Nei til hund, er nei til pur glede!
Mens Bjørn Gabrielsen, fra hundelaget, holder sitt innlegg begynner Kjersti Skomsvolds hund, Beckett, å gå mot Linn Ullmann, noe som tyder på at til og med han ønsker å være på kattelaget.
Gabrielsen er den fra hundelaget som bruker mest tid på å faktisk snakke om hunder, men på dette tidspunktet begynner både hundeallergien og cetrizinen å kicke inn, så jeg får ikke med meg stort mer enn at han har vært i skauen med masse hunder og at det gikk bra.
Dag Solstad velger å bruke sin taletid på en fascinerende, men nokså forvirrende, gjenfortelling av hvordan han måtte lure katten sin ut av huset for å komme til dette arrangementet og komplikasjonene rundt dette. Han konkluderer brått med at hele denne situasjonen er noe av det som gjør at han elsker å ha katt.
Den siste til å holde sitt innlegg er Cathrine Sandnes, og hun dedikerer det til alle de barna som blir nektet å få hund. Hun bygger argumentasjonen sin på glede og nærhet. Hunder kan potensielt bli verdens beste turkamerat gjennom hele årets sesonger, og kan i tillegg bidra til å tilfredsstille menneskets umettelige behov for kos og kjærlighet
Hundelaget snakker stygt om katter
Tiden er endelig inne for å avgjøre svaret på dette viktige spørsmålet: Hva er best hund eller katt? Spenningen er til å ta og føle på i det hvert lag gjør seg klare for å holde sin avslutningsappell.
Hundeappellen tar utgangspunkt i den hypotetiske situasjonen at vi sitter i en båt mot Normandie på vei i krigen med en hund og en katt ombord. De kan forsikre oss om at katten forlengs har hoppet av til fordel for nazistene, mens hunden er der for å kjempe til siste slutt ved vår side.
Eirik Newth starter deretter kattelagets avslutningsappell med:
– Jeg merker meg at hundelaget bruker nazistene i sin argumentasjon. Nå kunne jeg ha nevnt at Hitler var et hundemenneske, men det gjør jeg ikke.
Videre poengterer han at hundelaget har brukt vel mye tid på å snakke stygt om katter, og at når de snakker om hunder så er det som regel alltid med utgangspunkt i mennesket, dets behov og hvordan hunden tjener disse. Han mener vi kan ha godt av å bli møtt med tvetydigheten og mystikken kattene bringer med seg.
Overlegen seier til kattene
Ved første øyekast ser det ganske likt ut i det publikum rekker sine stemmesedler i været. Etter opptellingen viser det seg imidlertid at kattelaget har dratt i land en overlegen seier med 137 mot 88 stemmer.
Det blir nevnt at det kun er på litteraturhuset at katten kunne ha vunnet overlegent over hunden, fordi litteraturfolk er sentimentale vesen. Kanskje hundens glede og evige oppmerksomhetsjag rett og slett blir for distraherende for den som leser eller skriver? En tilsvarende debatt i DNT ville nok endt med seier til hundene.
Betyr dette at svaret på Knausgårds spørsmål «finnes det en god forfatter med hund?» er Nei? Han mener det. Hva med Virginia Woolf? Hun var besatt av hundene sine og man kan på ingen måte benekte at hun var en god forfatter. Hennes hunder var i følge Knausgård for små og hyggelige til at de kunne telles.
Både katter og hunder har fungert som kilder til inspirasjon i skjønnlitteraturen, og finnes en rekke gode forfattere som har hund. Det er mulig at resultatet av debatten på Litteraturhuset vel så mye skyldtes hundelagets usjarmerende retorikk som det at publikum faktisk opplever katter som bedre enn hunder.
Likevel, kan det kanskje være noe i at katter passer forfattere bedre enn hunder. Kattelaget hadde flest skjønnlitterære forfattere. Å skrive skjønnlitteratur krever ofte en større grad av frihet, ro og uavhengighet enn mange andre yrker, noe en katt tillater i større grad enn en hund. Kanskje fungerer lyden av kattens maling som en aktivator for fantasien?
