Pridemåneden har akkurat startet, og medier og kommentarfelt flommer allerede over med ulike meninger om hva pride er og hvorvidt det er riktig og viktig å heise prideflagget.
Det ropes høyt om toleranse, men vet vi egentlig hva dette begrepet betyr?
Rett til sin mening
Tenketanken Civita har gitt ut et hefte om toleranse, hvor de skriver at begrepet stammer fra det latinske «tolerantia», som betyr å tåle eller holde ut noe. Her står det også at toleranse bare kan finne sted under forutsetning av at man er negativ til noe.
Eller som Johann Wolfgang von Goethe formulerte det: «Å tolerere er å fornærme». Hvis jeg tolerer noe du sier eller gjør – forutsetter det at jeg oppfatter det jeg tolerer som noe mindreverdig, som jeg helst skulle sett at verden var foruten.
Viktig huskeregel om toleranse:
• Man kan ikke være tolerant overfor noe man er enig i, eller liker.
• Det du tolererer må også være av en viss betydning for deg. Hvis du oppfatter noe som uviktig, er du ikke tolerant, men likegyldig.
Overført til pridetematikken så er du ikke tolerant til pride og dens feiring av kjønns- og seksualitetsmangfold hvis utgangspunktet ditt er at du er positiv eller likegyldig til feiringen. Du kan kun være tolerant overfor pride og dens filosofi hvis utgangspunktet ditt er at du er negativ til hva pride er – og står for.
Og så kommer det viktige: selv om du gjerne skulle sett at resten av verden tenkte og handlet som deg, så tilsier toleransebegrepet ytterligere at du må unnlate å påtvinge andre ditt syn. Da er vi kommet til det som anses som kjernen i toleransebegrepet, nemlig respekt for retten til å ha andre meninger og til å handle annerledes enn det en selv tenker er riktig.
Overført til pridetematikken betyr dette at selv om du har en negativ innstilling til pride, kan du ikke påtvinge andre ditt syn. Det vil si: du må respektere at andre har et annet syn på kjønns- og seksualitetsmangfold enn deg selv. Du må også respektere at prideflagget betyr noe annet for andre enn det gjør for deg.
Å respektere denne retten betyr imidlertid ikke at du selv må avstå fra å argumentere for at ditt syn er det riktige. Tvert imot hviler det liberale demokratiet på et premiss av ytringsfrihet, hvor alle har lov til å ytre sine synspunkter så lenge det er innenfor lovens rammer.
Å kritisere andres ytringer eller handlinger er derfor ikke et uttrykk for manglende toleranse eller intoleranse.
Les også: Pride i skoler og barnehager er en åpenlys provokasjon
Rom for kritikk
Det må med andre ord være rom for å kritisere pride, dens underliggende filosofi og politikken som frontes.
I dette ligger det at man kan prøve å overbevise meningsmotstanderen med saklige og logiske resonnementer om at han eller hun tar feil i sin argumentasjon.
Når det gjelder flagging ved offentlige bygg, synes saken å være mer komplisert på grunn av de indre spenningene og motsetningene som denne flaggingen skaper. For det er ganske åpenbart at når øvrigheten og mennesker i lederposisjoner inntar et synspunkt i en debatt som allerede er svært polarisert, vil konflikten tilspisses ytterligere. Og her hjelper ikke toleransebegrepet oss noe videre heller, for begrepet er i seg selv verdinøytralt og tar ikke stilling til rett og galt.
Dermed står vi i en vedvarende og spent konflikt, hvor to parter roper om at deres stemme ikke blir hørt: Å påtvinge flagging vil fremstå som intolerant overfor de som er kritiske til pride. Å nekte flagging vil fremstå som intolerant overfor de som er positive til pride.
To mulige løsninger
Så hvordan kan en løse opp i denne spenningen? Her ser jeg to mulige løsninger:
1) Reversere flaggloven fra 2021. Før 2021 var det kun lov å heise det norske og det samiske flagget, i tillegg til kommune- og fylkesflagg, på offentlige flaggstenger. Ved å gå tilbake til en slik praksis vil de som vil feire pride, kunne gjøre dette i privat regi, og de som ikke ønsker å feire pride, slipper å bli påtvunget dette i offentlig regi. En slik tilnærming forsøker å dempe konfliktnivået gjennom å eliminere et spesifikt tiltak som konkret bidrar til uro, men uten å gå inn i de dypereliggende forholdene ved selve konflikten.
2) Se utover idealet om toleranse. For som vist ovenfor, fører bare toleransebegrepet oss et stykke på vei, hvor vi lærer å holde ut med hverandres syn. Toleranse sier ikke noe om rett og galt, godt eller ondt. Her har vi noe å lære av de greske filosofene som var opptatt av å argumentere for «det sanne» og «det gode». Det vil si: bruke den sokratiske dialogen til å vurdere hvilke ideer og tankesett som er mest helsefremmende for individet – og samfunnet som helhet.
Konsekvensetikken kan gi oss en pekepinn på hva som gavner samfunnet på gruppenivå. En start her er å se på hva statistikken viser oss om det levesettet pride så stolt kjemper for: Hvilke konsekvenser har tilfeldig sex i forhold til sex innenfor trygge og varige rammer? Hvilke konsekvenser har en subjektiv forståelse av kjønn i forhold til en biologisk forståelse av kjønn? Hvilke konsekvenser har homofilt samliv i forhold til heterofilt samliv? Og så videre.
Les også: Å kalle regnbueflagget apolitisk er en hån mot LHBT-aktivister før oss
Søk innsikt
Konsekvensetikken kan imidlertid aldri stå på egne ben; den må sees i sammenheng med både naturretten og dydsetikken.
Naturretten handler om at naturen viser oss en orden (telos) som er iboende god, og at mennesket med sitt rasjonelle intellekt har evne til å gjenkjenne det sanne og det gode. Men det er imidlertid ikke nok å bare kjenne til det gode, man må også øve seg på å være god. Her kommer dydsetikken oss til hjelp, og viser oss at når vi praktiserer det gode, vil vi kunne oppleve eudaimonia, som betyr «menneskelig blomstring» og er ifølge Aristoteles den høyeste form for lykke.
Skal vi som samfunn oppleve «menneskelig blomstring», må vi imidlertid først lære oss å håndtere uenighet på en konstruktiv måte. Uenighet er ikke et nødvendig onde, men en mulighet til å løse underliggende problemer og sammen finne veien til det sanne og det gode.
Ved å respektere hverandres rett til ulike synspunkter og engasjere oss i dypere dialog, kan vi bygge et mer harmonisk samfunn. Som det gamle visdomsordet sier: «Den som skaffer seg innsikt, har livet kjært, den som tar vare på forstand, finner det gode» (Ordsp. 8,11).
La oss derfor søke innsikt og forståelse i møte ved våre forskjeller.