Jeg var 16 år da vi saksøkte staten for første gang. Nå er jeg 23, og for fjerde gang forbereder jeg en sak til Oslo tingrett.
Regjeringens åpning for gruvedrift på havbunnen er et sinnssykt eksempel på hvorfor jusen trengs i miljøkampen.
Tid for rettssak
I 2017 startet behandlingen av klimasøksmålet i Oslo tingrett. Jeg gikk første år på videregående, og hadde fått permisjon fra skolen for å sitte i rettssalen hver dag.
Natur og ungdom og Greenpeace tok staten til retten for brudd på Grunnlovens miljøparagraf ved å tillate oljeleting i Arktis. Jeg hadde aldri stemt ved valg, men hadde allerede brukt de siste fire årene i klimakamp.
Søksmålet ga meg og tusenvis av andre medlemmer i Natur og ungdom mulighet til å stille staten til ansvar, fordi våre grunnleggende rettigheter sto på spill. De neste årene brukte jeg mye tid i ulike rettssaler. Vi tapte klimasøksmålet i Høyesterett, men fikk fortsatt gjennomslag på noen viktige punkter. Det la grunnlaget for det nye klimasøksmålet, som endte med full seier i Oslo tingrett i januar.
Natur og ungdom har også tatt Førdefjordsaken til retten, for å beskytte norske fjorder mot dumping av gruveavfall. Det endte med tap i første runde, men saken blir tatt videre til EFTA-domstolen i Luxembourg.
Nå jobber jeg i WWF Verdens naturfond, og 23. mai stevnet vi staten fordi regjeringen har åpnet de unike, verdifulle og sårbare dyphavene våre for gruvedrift på havbunnen.
Les også: Dette er kunstneren bak regnbueflagget
Vi vet altfor lite
Resten av verden måpte da regjeringen åpnet et område på størrelse med hele Storbritannia for en uprøvd industri, uten kunnskap om hva konsekvensene kan bli.
Land som Frankrike, Danmark, Portugal og Canada har allerede vedtatt totalt eller midlertidig forbud mot denne industrien, og store selskaper som Volvo, Google og Samsung støtter kravet om moratorium.
Vi saksøker ikke staten i et forsøk på å omgå demokratiske prosesser. Vi gjør det fordi et reelt demokrati bygger på opplyste og kunnskapsbaserte avgjørelser. Og det er det motsatte av hva regjeringen er i ferd med å gjøre akkurat nå.
Dyphavene er mørke og mystiske, og vi vet mer om månens overflate enn det vi vet om livet der nede. Forskere anslår at det var her, hvor varmt og næringsrikt vann fra jordens indre strømmer opp gjennom sprekker i havbunnen, at selve livet oppsto for mange milliarder år siden.
Dette er også verdens største karbonlagre, og det siste vi trenger akkurat nå, er nye klimabomber. Havforskningsinstituttet slår fast at vi mangler kunnskap om 99 prosent av området som er åpnet for gruvedrift, og Miljødirektoratet har sagt at det ikke finnes juridisk grunnlag for denne åpningsprosessen. I motsetning til regjeringen velger vi å lytte til ekspertene.
Les også: Tradwifen feministene ikke tør å peke på
Vi ses i retten
Dette er fjerde gang jeg jobber med å saksøke staten i en miljøsak, og det burde ikke være nødvendig å dra dem til retten gang på gang for å beskytte vårt felles livsgrunnlag.
Men når de fortsetter å ignorere sine egne eksperter, hoppe bukk over miljøkrav og kaste fremtidige generasjoner under bussen, har vi ikke annet valg.
Det minste vi kan kreve, er at politikerne sørger for at all kunnskap ligger på bordet når vår fremtid skal avgjøres.
Vi sees i Oslo tingrett.
