Tidligere stortingsrepresentant for Høyre, Kristian Tonning Riise, er i Subjekt 12. juni frustrert og intellektuelt omtåket over at kunsten og arkitekturen i dagens samfunn mangler politisk styring. Eller mer presist: konservativ politisk styring.
Han er selvsagt forarget over at tradisjonsbaserte, figurative kunstnere får så lite støtte og oppmerksomhet i fagmiljøet og mediene. Det er forståelig. Dagens kunstfelt er dominert av oppskrytte og ubegavede utøvere, som ikke aner noe om skjønnhet og estetisk kvalitet.
På arkitekturens område er situasjonen annerledes. Her har arkitektene dyrket stilløsheten i over hundre år. På tidlig 1900-tall hadde de ikke lenger behov for skjønnhet og estetikk, alt dreide seg om funksjon og teknologiske data. Huset var en bomaskin og stolen en sittemaskin. Arkitektene ville ikke bare bli kvitt skjønnheten, de ville også kvitte seg med tidligere tiders arkitektur.
I forholdet til fortiden var både kunstnerne og arkitektene samstemte. Å være nyskapende som kunstner og arkitekt innebar å fornekte fortiden.
Nå har den moderne kunstens historie et ganske annerledes forløp enn den modernistiske arkitekturen. Kunsten ble radikalisert og politisert allerede tidlig på 1800-tallet, og har holdt denne venstreradikale kursen helt frem til 1970- og 1980-årene – da den postmoderne nihilismen fjernet alle kunstneriske kriterier.
Fra da av fikk vi en kunstfaglig praksis som bare simulerte kunstvurdering, men i en venstreradikal tapning, Som nevnt tok den moderne arkitekturen også et oppgjør med estetikken fordi den ikke lenger var nødvendig for å tegne funksjonelle bolighus og høyblokker. I den situasjonen trengte heller ikke arkitektene å simulere noe som helst, de kunne bare åpne verktøykassen.
Les også: Hvorfor stemmer så mange unge på ytre høyre? Svaret er enkelt
Overskridelse og brudd med det bestående
Selv om både kunstnerne og arkitektene hadde forkastet estetikken, var de politisk beskyttet av sin faglige profesjonalitet. Kunstnerne har sin utdanning, så også arkitektene. At utdanningen av kunstnere og arkitekter ikke omfatter estetikkens idealer og grunnprinsipper, er en selvpåført defekt som ikke folkeviljen kan gjøre noe med. Her er Kristian Tonning Riise helt på jordet.
Du kan i dag ikke overstyre faglig funderte profesjoner med politiske vedtak. Tonning Riises ambisjon om å få kunsten og arkitekturen inn i et mer estetisk farvann kan ikke løses med politikk og folkevilje. Det vil være faglig overgrep og demokratisk undergravende.
Hvis estetikken er fraværende i de to profesjonene, må en forandring komme innenfra. Eventuelt med støtte fra et upolitisk, folkelig opprør utenfra. Det ser vi nå i arkitektutdanningen ved NTNU, som tydeliggjør at profesjonen selv har et faglig begrunnet behov for estetikk.
En endring av kunstfeltet er langt mer problematisk. I dag er kunstprofesjonen tømt for estetikk og kunstnerisk kvalitetsvurdering. Allikevel påberoper kunstnerne seg en faglig kompetanse som er uten kriterier og normer. Det finnes heller ingen styrende kanon lenger. Den ble politisert av venstreradikale kunstnere på 70-tallet som da overtok definisjonsmakten og klassifiserte tradisjonsbundet kreativitet som et historisk tilbakelagt stadium.
På toppen av denne maktsyke kransekaken fikk kunstnerne på 70-tallet innført en ordning om at de folkevalgte politikerne må holde seg på en armlengdes avstand. Dermed kunne den modernistiske normløsheten spisse sitt politiske prosjekt om at det spesifikt kunstneriske består i overskridelse og brudd med det bestående. Det kalles bruddets estetikk og er en maktstrategi som enhver politisk bevisst kunstner manøvrerer etter. Her er det selvsagt ikke rom for tradisjonsbasert kunst, heller ikke en konservativ kunstpolitikk.
Les også: I Norge blir fremtidens lærere indoktrinert i kritisk raseteori
Ikke mer politikk
I dag finnes det ikke et eneste folkelig eller politisk initiativ som kan endre på disse maktforholdene. Den eneste metoden er at tradisjonsbaserte kunstnere mobiliserer en felles motmakt, ikke politisk, men kunstnerisk, slik forfatterne har gjort.
Dette var en intern faglig strid og debatt om maktfordeling, som det tok lang tid å få løst, uten at man blandet inn politikere og folkevilje. I kunstfeltet er det normative problemet mer komplisert. Her er den kunstfaglige vurderingen uangripelig og diktert av Midas-syndromet. Alt du peker på, kan bli kunst.
Når man ser alt det visuelle søppelet som jevnlig blir mønstret i gallerier, museer og kunstsentre, så vil nok gjenopprettelsen av kvalitetskriterier i kunstvurderingen trekke i langdrag. Vi kan heller ikke forvente noen støtte fra kunstkritikerne. De er like normativt hjernevasket som kunstnerne, dessuten så smiskeorientert av politiske grunner at de genistempler alle slags estetiske minusvarianter.
Denne venstreradikale kunstpolitikken kan man ikke endre med mer politikk, bare med kvalitetssikret kunst forankret i estetiske normer. For tiden er det ingen som hindrer tradisjonsbaserte kunstnere å skape ut fra et slikt perspektiv. Riktignok får de ikke så mye økonomisk støtte av det offentlige, mesteparten av pengene går til venstreradikale liksomkunstnere.
Det er selvsagt surt, men de tradisjonsbaserte har fortsatt frihet til å formidle skjønnhet og åndelig mening. Så stå på, men hold politiske frelsere unna.
