Viktigere å være anti-Israel enn pro-skeive

Hvor var kritikken av Hamas under prideparaden?

Hvis målet er å gjøre det bedre for skeive, burde kritikk av Hamas og lignende organisasjoner dominert pride. Det gjorde det ikke, skriver Eirik Løkke. (Fredrik Ringnes/NTB.)
Hvis målet er å gjøre det bedre for skeive, burde kritikk av Hamas og lignende organisasjoner dominert pride. Det gjorde det ikke, skriver Eirik Løkke. (Fredrik Ringnes/NTB.)
Det virker som at mange på venstresiden mener Israel er et større problem enn islamisme for LHBT-rettigheter, skriver Eirik Løkke.
Sjanger Dette er en kommentar. Meninger og analyser er av skribentens egne.
Saken er Prideparaden lørdag 29. juni var full av antiisraelske budskap.

Under prideparaden lørdag 29. juni valgte Rødt å markere sin motstand mot Israel under banneret: «Israelske bomber dreper skeive palestinere. Stopp den homofobiske okkupasjonen og folkemordet».

Det er antagelig riktig at Det israelske forsvaret (IDF) har drept skeive palestinere, selv om de forsøker å unngå sivile tap. I motsetning til Hamas, som etter beste evne forsøker å utrydde skeive – uten at Rødt finner noen grunn til å protestere mot det. Mer om denne moralske villfarelsen om litt.

Men i et forsøk på å unngå «whataboutism», la meg starte med noen kritiske bemerkninger om Israel.

Israels problematiske politikk

I likhet med mange israelere er jeg skeptisk til Netanyahu og hans regjering.

Annonse

Netanyahu har med støtte fra ekstremister forsøkt å undergrave det liberale demokratiet gjennom å angripe landets høyesterett. Statsministerens manglende evne til å beskytte borgerne under angrepet 7. oktober er også en grunn til kritikk. Det samme gjelder Netanyahus manglende plan for krigen i Gaza.

Mer generelt mener jeg at Israel har bidratt for lite til å realisere en tostatsløsning basert på 1) territorium med utgangspunkt i post 1949- og pre 1967-grenser. Altså demarkasjonslinjen som ofte refereres til som «green line zone», 2) kompensasjon for flyktninger som mistet sine hjem etter at staten Israel ble opprettet, og 3) delt hovedstad i Jerusalem.

En endelig avklaring av disse spørsmålene må skje gjennom konkrete forhandlinger. Det betyr også at Israel må oppgi de fleste bosetningene på Vestbredden, slik de gjorde i Gaza. Og det å utvide med flere bosetninger er i strid med internasjonal lov og gjør det vanskeligere å skape varig fred.

Dette er politiske forhold som det definitivt er interessant å diskutere, og hvor man kan kritisere Israel. Og selv om jeg ikke nødvendigvis er enig, skjønner jeg kritikken av IDFs krig i Gaza nå.

Israel er langt fra feilfri.

Derimot finner jeg det oppsiktsvekkende av Rødt å bruke pride som anledning for Israel-kritikk. Har partiet i det hele tatt fått med seg hvem som har styrt Gaza de siste årene, og som er ansvarlig for terrorangrepet 7. oktober?

Les også: Vi kan ikke la kulturministeren velge politisk allierte til å styre statskanalen

Ingen kritikk av islamistene

Hvis målet er å gjøre det bedre for skeive, og støtte opp under alle menneskers rett til å leve et liv i tråd med egne preferanser, burde kritikk av Hamas og lignende organisasjoner dominert pride.

Det gjorde det ikke.

Det er i grunnen vanskelig å tenke seg større motsetninger enn mellom den skeive bevegelsen og Hamas, hvor sistnevnte består av islamister som mener homofile fortjener å bli torturert og straffet med døden for å være seg selv.

I 2016 ble Hamas-lederen Mahmoud Ishtiwi torturert og henrettet av sine egne med tre skudd i brystet etter anklager om å ha begått «moralsk forkastelige handlinger» (les: hatt sex med en mann). I oktober 2022 ble det avkappede hodet og den halshuggede overkroppen (uten armer og ben) til en 25 år gammel palestiner funnet i veikanten på den okkuperte Vestbredden. Offeret, Ahmad Abu Murkhiyeh, var en homofil palestiner som fryktet forfølgelse på grunn av sin seksualitet, og som derfor hadde søkt om asyl i Israel to år tidligere. Bilder av hodet og kroppen hans ble spredt på sosiale medier.

Alle former for skeivt liv er dypt tabubelagt i de palestinske områdene, der tradisjonelle religiøse normer spiller en sentral rolle i sosialt og politisk liv. Iran, Hamas’ nærmeste allierte, har en lang historie med offentlige henrettelser av homofile.

Like fullt valgte Rødt å bruke pride til å kritisere Israel.

Les også: Hvordan våger han å kritisere kvinner?

Kontrasten til Israel

Faktum er at kontrasten til Israel ikke kunne vært større.

I Israel er LHBTQ-personer synlige, de har juridisk beskyttelse og en stor grad av offentlig aksept. Men når disse forskjellene nevnes, er progressive aktivister raskt ute med beskyldninger om «pinkwashing» – et begrep konstruert for å stemple Israels progressive holdning til LHBTQ-spørsmål som en kynisk strategi for å dekke over bruddene på palestinernes menneskerettigheter.

Men som kommentator Emil Erstad helt riktig skriver i Vårt land: «Israels politikk for skeive er ikkje «rosavasking», slik enkelte påstår. Å vaske seg med skeiv politikk er berre mogleg om ein aktør i utgangspunktet ikkje står for den politikken den fører, men berre gjer det for å drive eit politisk teater for omverda for å kunne sole seg i glansen. Israels skeive politikk er derimot heilt konkrete rettar for skeive, fordi israelerer flest meiner skeive fortener det».

I så måte er det nettopp beskyldningene om «pinkwashing» som er forstemmende, all den tid beskyldningene mot Israel tåkelegger for måten islamistiske fundamentalister dreper homofile – for å være homofile. Ekstra grotesk er Rødts valg av banner i lys av terrorangrepet mot pride fra en islamist som deler Hamas sin ideologi. Men det er altså Israel som er problemet for LHBTQ-rettigheter i verden – ikke islamister.

For deler av venstresiden og Rødt er det tydeligvis viktigere å være anti-Israel, enn pro-skeive. Å bruke pride til å kritisere islamistiske bevegelser som er en direkte trussel mot skeives eksistens, er åpenbart for mye forlangt.

Liker du det du leser?

Da kommer du til å elske Subjekt Pluss!
Det er ingen bindingstid.

Bli abonnent!
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de er uredde og dedikerte i dekningen av kunst og kultur. Leser jeg Subjekt, vet jeg hva som skjer.


Trine Skei Grande
Tidl. kulturminister (V)
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de tar opp ting jeg ikke visste at jeg var interessert i. Dessuten er det et nydelig sted å holde seg oppdatert på hva som foregår i kulturnorge.


Jonis Josef
Komiker
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de tar samtiden på pulsen, våger å utfordre kulturlivets indre maktkonstellasjoner og dermed til gagns viser at heller ikke kultur er noen søndagsskole.


Agnes Moxnes
Presseveteran
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi jeg ble rasende hver gang de sakene jeg ville lese var bak betalingsmur. Som abonnent ble jeg kvitt det raseriet, men ble til gjengjeld rammet av et nytt raseri. Over norsk kulturliv.


Harald Eia
Sosiolog
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de har vist en sjokkerende evne til å være først på ballen med nyheter i mange av de viktigste og mest brennbare kulturpolitiske debattene i vår tid.


Mímir Kristjánsson
Stortingsrepresentant (R)
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi avisen tar opp mange interessante temaer, og som leser får jeg bedre innblikk i hva som skjer på kunst- og kulturfeltet.


Sarah Gaulin
Generalsekretær i LIM
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de har utviklet seg til å bli en kulturaktør å regne med. Avisen holder deg oppdatert på kulturfeltet, og er en verdifull kanal for publisering.


Janne Wilberg
Oslos byantikvar