Under prideparaden lørdag 29. juni valgte Rødt å markere sin motstand mot Israel under banneret: «Israelske bomber dreper skeive palestinere. Stopp den homofobiske okkupasjonen og folkemordet».
Det er antagelig riktig at Det israelske forsvaret (IDF) har drept skeive palestinere, selv om de forsøker å unngå sivile tap. I motsetning til Hamas, som etter beste evne forsøker å utrydde skeive – uten at Rødt finner noen grunn til å protestere mot det. Mer om denne moralske villfarelsen om litt.
Men i et forsøk på å unngå «whataboutism», la meg starte med noen kritiske bemerkninger om Israel.
Israels problematiske politikk
I likhet med mange israelere er jeg skeptisk til Netanyahu og hans regjering.
Netanyahu har med støtte fra ekstremister forsøkt å undergrave det liberale demokratiet gjennom å angripe landets høyesterett. Statsministerens manglende evne til å beskytte borgerne under angrepet 7. oktober er også en grunn til kritikk. Det samme gjelder Netanyahus manglende plan for krigen i Gaza.
Mer generelt mener jeg at Israel har bidratt for lite til å realisere en tostatsløsning basert på 1) territorium med utgangspunkt i post 1949- og pre 1967-grenser. Altså demarkasjonslinjen som ofte refereres til som «green line zone», 2) kompensasjon for flyktninger som mistet sine hjem etter at staten Israel ble opprettet, og 3) delt hovedstad i Jerusalem.
En endelig avklaring av disse spørsmålene må skje gjennom konkrete forhandlinger. Det betyr også at Israel må oppgi de fleste bosetningene på Vestbredden, slik de gjorde i Gaza. Og det å utvide med flere bosetninger er i strid med internasjonal lov og gjør det vanskeligere å skape varig fred.
Dette er politiske forhold som det definitivt er interessant å diskutere, og hvor man kan kritisere Israel. Og selv om jeg ikke nødvendigvis er enig, skjønner jeg kritikken av IDFs krig i Gaza nå.
Israel er langt fra feilfri.
Derimot finner jeg det oppsiktsvekkende av Rødt å bruke pride som anledning for Israel-kritikk. Har partiet i det hele tatt fått med seg hvem som har styrt Gaza de siste årene, og som er ansvarlig for terrorangrepet 7. oktober?
Les også: Vi kan ikke la kulturministeren velge politisk allierte til å styre statskanalen
Ingen kritikk av islamistene
Hvis målet er å gjøre det bedre for skeive, og støtte opp under alle menneskers rett til å leve et liv i tråd med egne preferanser, burde kritikk av Hamas og lignende organisasjoner dominert pride.
Det gjorde det ikke.
Det er i grunnen vanskelig å tenke seg større motsetninger enn mellom den skeive bevegelsen og Hamas, hvor sistnevnte består av islamister som mener homofile fortjener å bli torturert og straffet med døden for å være seg selv.
I 2016 ble Hamas-lederen Mahmoud Ishtiwi torturert og henrettet av sine egne med tre skudd i brystet etter anklager om å ha begått «moralsk forkastelige handlinger» (les: hatt sex med en mann). I oktober 2022 ble det avkappede hodet og den halshuggede overkroppen (uten armer og ben) til en 25 år gammel palestiner funnet i veikanten på den okkuperte Vestbredden. Offeret, Ahmad Abu Murkhiyeh, var en homofil palestiner som fryktet forfølgelse på grunn av sin seksualitet, og som derfor hadde søkt om asyl i Israel to år tidligere. Bilder av hodet og kroppen hans ble spredt på sosiale medier.
Alle former for skeivt liv er dypt tabubelagt i de palestinske områdene, der tradisjonelle religiøse normer spiller en sentral rolle i sosialt og politisk liv. Iran, Hamas’ nærmeste allierte, har en lang historie med offentlige henrettelser av homofile.
Like fullt valgte Rødt å bruke pride til å kritisere Israel.
Les også: Hvordan våger han å kritisere kvinner?
Kontrasten til Israel
Faktum er at kontrasten til Israel ikke kunne vært større.
I Israel er LHBTQ-personer synlige, de har juridisk beskyttelse og en stor grad av offentlig aksept. Men når disse forskjellene nevnes, er progressive aktivister raskt ute med beskyldninger om «pinkwashing» – et begrep konstruert for å stemple Israels progressive holdning til LHBTQ-spørsmål som en kynisk strategi for å dekke over bruddene på palestinernes menneskerettigheter.
Men som kommentator Emil Erstad helt riktig skriver i Vårt land: «Israels politikk for skeive er ikkje «rosavasking», slik enkelte påstår. Å vaske seg med skeiv politikk er berre mogleg om ein aktør i utgangspunktet ikkje står for den politikken den fører, men berre gjer det for å drive eit politisk teater for omverda for å kunne sole seg i glansen. Israels skeive politikk er derimot heilt konkrete rettar for skeive, fordi israelerer flest meiner skeive fortener det».
I så måte er det nettopp beskyldningene om «pinkwashing» som er forstemmende, all den tid beskyldningene mot Israel tåkelegger for måten islamistiske fundamentalister dreper homofile – for å være homofile. Ekstra grotesk er Rødts valg av banner i lys av terrorangrepet mot pride fra en islamist som deler Hamas sin ideologi. Men det er altså Israel som er problemet for LHBTQ-rettigheter i verden – ikke islamister.
For deler av venstresiden og Rødt er det tydeligvis viktigere å være anti-Israel, enn pro-skeive. Å bruke pride til å kritisere islamistiske bevegelser som er en direkte trussel mot skeives eksistens, er åpenbart for mye forlangt.
