Japan har lenge hatt et rikt utvalg av kommersielle tjenester for kontaktsøkende, og oftest har de rettet seg mot menn. Landet forbyr direkte prostitusjon, men det finnes mange gråsoner.
«Såpeland» tilbyr bad og massasje, som ofte ender med seksuelle tjenester. «Callgirls» kamuflerer seg som helsearbeidere eller opererer via tjenester for nettdating. «Kosekafeer» har kvinnelige ansatte i søte hushjelpskostymer, og bordeller omgår loven ved å tilby absolutt alt annet enn samleie.
Nå har imidlertid også kvinner blitt villige til å punge ut for kontakten de savner. Japan har rundt tusen «host clubs», der kvinner betaler en mannlig vert for emosjonell støtte og oppvarting. Konseptet har eksistert siden forrige århundre, men lenge var det stigmatisert og mest brukt av enker og eldre overklassekvinner.
I dag er det flest unge karrierekvinner som besøker klubbene. Der kan de kjøpe eksklusiv tilgang til sin favorittvert, som lytter og forteller dem hvor bra de ser ut. Verten blir bedre kjent med deg etter hvert, og kan si det han vet du liker å høre.
Japan har 21.000 slike verter, som ofte er i starten av 20-årene. De mest vellykkede er kjendiser med mange følgere i sosiale medier, og dukker opp som karakterer i japanske tegneserier. De ligner ikke den overmaskuline stereotypen «Chad», snarere de androgyne stjernene fra K-pop og boyband.
Setter seg i gjeld
Disse mennene er velkledde, veltalende og ofte sminket. De vet hvordan de skal flørte, både i den digitale og den fysiske verden. Noen lokker til seg kunder via Tiktok og Instagram.
Klubbene gir ofte gode rabatter til nye kunder, mens prisen for både drinker og oppmerksomhet øker etter hvert. Det er vanlig å få utsatt betalingen, så regningene hoper seg opp bak bardisken.
Noen kvinner lar seg forføre til å tro at de virkelig dater en vert. Samværet kan foregå langt utenfor klubbene, så lenge kunden er betalingsvillig. Verten kan si at han elsker henne, og til og med bli med på besøk til foreldrene.
Hundrevis av kvinner har gått så langt som å prostituere seg for å kunne finansiere relasjonen til sin favorittvert, melder CNN. Da Tokyo-politiet aksjonerte mot sexsalg i distriktet Kabukichō i fjor, der det finnes 320 host-klubber, sa 40 prosent av de pågrepne at de solgte sex for å kunne betale gjeld til klubbene.
Yamada Kurumi jobber på et bordell for å tjene nok til å lønne sin favorittvert, som dekker hennes behov for en mer mental type nærhet. På sexarbeidet tjener hun så godt at hun vurderer å fortsette med det, istedenfor å fullføre utdanningen sin. Før pleide hun å ha kjærester, men nå synes hun vertene er mer spennende, skriver The Economist.
Drukner i alternativer
Kvinner har lenge finansiert rusavhengighet med prostitusjon. Nå blir stadig flere kvinner i Japan hekta på sin utvalgte vert. Særlig etter korona økte interessen for host clubs, da mange var blitt ensomme. Men kan ikke kvinner bare gå på en hvilken som helst datingapp og få positiv oppmerksomhet gratis?
Problemet er kanskje at de får for lite fra for mange. De vil ha en mann de kan knytte seg til, mens de drukner i alternativer som er vanskelige å vurdere og skille fra hverandre. For mye valgfrihet kan medføre stress, misnøye og beslutningsvegring, noe den amerikanske psykologen Barry Schwartz har kalt «the paradox of choice».
Forskerne Sheena Iyengar og Mark Lepper utførte en studie i en matbutikk, der forbrukere ble presentert for enten seks eller 24 typer syltetøy. Blant dem som fikk se det høyeste antallet, valgte kun tre prosent å kjøpe. Når kundene bare fikk seks typer å velge mellom, var det hele 30 prosent som kjøpte syltetøy.
Når tilbudet av menn blir for stort, slik det fort blir med teknologiens hjelp, er det vanskelig å satse på én enkelt. For de fleste kvinner vil langt flere enn 24 menn vise interesse straks de oppretter en datingprofil.
Les også: Vi snakker mye om incels. Nå må vi snakke om insings
Kan forelske seg i mange
De unge kvinnene kan føle seg ensomme når oppmerksomheten aldri går i dybden. Eller som forsker Mads Larsen nylig sa på podkasten «Goffeng på leting»: «Det er veldig vanskelig å nå gjennom til pardannings-attraksjonssystemet via en skjerm».
Her henviste Larsen til ett av to systemer som trekker mennesker inn i intim omgang. Det andre er det promiskuøse systemet, som er eldre og som vi deler med pattedyr. Menn kan føle promiskuøs tiltrekning mot mange kvinner, mens kvinner bare blir promiskuøst tiltrukket av få menn.
Tidlig i vår forhistorie, da det promiskuøse systemet var enerådende, sørget det for at menn med de aller beste genene formerte seg mye mer enn andre menn. Senere utviklet mennesket det langt mer demokratiske pardanningssystemet. Kvinner kan nemlig forelske seg i mange, bare de rekker å bli bedre kjent med dem.
Her finnes kanskje forklaringen på hvordan de japanske nattklubbvertene kan utkonkurrere menn på Tinder. Selv om kvinner kognitivt vet at verten er kjøpt og betalt, kan hans udelte oppmerksomhet trigge reelle, romantiske følelser i kroppen.
Enten vi vil eller ikke, blir vi påvirket av folk som ser oss i øynene, smiler og viser interesse for det vi har på hjertet. Det vekker pardanningssystemet, som er langt mindre kresent hos kvinner enn det promiskuøse systemet som trigges bare ved synet av en mann.
Les også: Hvordan våger han å kritisere kvinner?
Lyttere til leie
Japan har lenge hatt menn som reiser rundt og lytter til kvinner mot betaling. De kaller seg ikke terapeuter, og de kan ha helt andre yrker ved siden av. Da Dagbladet skrev om fenomenet i 2016, var den gjengse taksten for å leie en lytter 85 kroner timen. Ikke særlig dyrt, men så kunne han heller ikke tilby «alt».
Dette var middelaldrende menn som ikke la sin sjel i klær og frisyre, og som neppe finjusterte komplimentene for å øke betalingsviljen. Tilsynelatende var de ildsjeler med et genuint ønske om å motvirke ensomhet. Et annet motiv var å forbedre kvinners inntrykk av menn.
I dag er over 60 prosent av japanske kvinner i slutten av 20-årene ugifte, dobbelt så mange som midt på 1980-tallet. Det betyr ikke at de har mistet interessen for menn. Men kanskje savner de arenaer som kan aktivere deres indre attraksjonssystem for pardanning.
Når en mann starter med å gi deg sin fulle oppmerksomhet ansikt til ansikt, rose og anerkjenne følelsene dine, samtidig som han gjør seg flid med utseendet, er det et godt utgangspunkt for romantikk.
Vertene på en host-klubb er ikke ute etter sex, de vil først og fremst gi kunden en god opplevelse. Noen kunder vil etter hvert ha fysisk intimitet, og betaler for det også. Kvinner er nemlig ikke uinteressert i sex, om noen fortsatt skulle tro det. Imidlertid trenger de ofte psykisk nærhet før de får lyst på det.
Hvem utnytter hvem?
Googler du ‘host clubs’, finner du mange fremstillinger av de kvinnelige kundene som ofre. Av og til stemmer det nok, for noen verter prøver bevisst å rekruttere de yngste og mest sårbare. Men vertene er ofte lavt utdannede menn fra en beskjeden bakgrunn, med dårlige muligheter til å skaffe seg en levelig inntekt.
De drømmer om et bedre liv, blendet av suksessen til kjendisverter som kan tjene flere hundre tusen kroner i måneden. Den faste lønnen er så lav at de er helt avhengige av å kunne sjarmere kundene. Er de dårlige selgere, faller de fort fra. 27 år gamle Yajo føler han må gå til frisøren hver dag for å holde seg attraktiv nok for jobben.
Akiko Takeyama forsker på kommersialiseringen av følelser og relasjoner. Han mener host-klubbenes popularitet er en følge av endrede kjønnsroller. Kundene har oftest god råd, så hvem utnytter hvem? Kvinnene kan betale ti ganger vanlig pris for en drink, bare for å få leve i fantasien om at deres utvalgte vert også har valgt dem.
Takeyama mener mennesker lett kan forveksle det kommersielle med det ekte, særlig i transaksjoner der menn og kvinner gjør seg attraktive for hverandre. I møte med vertene på host-klubber kan vanlige kvinner føle seg som superstjerner.
Samme biologi på jobb
De som tror at moderne kvinner primært vil ha en mann som kan finansiere livet deres, tar feil. Når vi kan forsørge oss selv, vil vi ha mye annet, og vi kan også punge ut for det. De kvinnelige kundene på host-klubber betaler til og med for vertens drinker.
Fra forskning vet vi at mennesker setter større pris på det de har investert penger, tid eller krefter i. Det kalles «effort justification» (rettferdiggjøring av innsats). Når kundene på host clubs må betale stadig mer for å bevare relasjonen til verten, vil de også verdsette ham høyere.
På disse klubbene investeres det begge veier. Verten legger seg i selen for å tilfredsstille kunden, og selv om motivet er økonomisk, slutter han ikke å være menneske. Han har samme biologi på jobb som hjemme, og det skjer også at verter forelsker seg i kunder.
I dokumentarfilmen «The Great Happiness Space: Tale of an Osaka Love Thief» møter vi en ung mann som utelukkende treffer kvinner gjennom jobben på en host club. Han forteller at alle ekskjærestene hans var kunder.
Ikke uten konsekvenser
Noe av det første jeg leste som student, var sosiologen Arlie Russell Hochschilds artikkel «When home becomes work and work becomes home». Hun gjennomførte omfattende intervjuer og feltarbeid ved et Fortune 500-selskap. Mange av de ansatte sa at familien kom først, men få benyttet bedriftens familievennlige ordninger.
I dag gjør mange av oss en større innsats for jobben enn vi gjør for sosiale relasjoner. Når relasjonene forvitrer, kan vi dekke sosiale behov gjennom kjøpekraften vår. Men å kjøpe det vi helst vil ha fra en kjæreste, er ikke uten konsekvenser for noe kjønn.
Når menn kjøper seksuelle tjenester, kan de være så uflidde og selvopptatte de bare vil. Så lenge de betaler, vil leverandørene levere som om de var tiltrukket av disse mennene. Når kvinner betaler for en mann som lytter og gir komplimenter, kan de likedan slippe å gi ham det han trenger.
Når menn vender seg til profesjonelle sexarbeidere, kan vanlige kvinner føle seg for kjedelige og brysomme. Og når kvinner blir vant til profesjonelle lyttere og søtpratere, kan vanlige menn føle seg for lite sosialt kompetente.
Dårlig selvfølelse er et vanskelig utgangspunkt for parforhold, men det kan fort bli resultatet når romantikk kommersialiseres. Dermed øker behovet ytterligere for å dekke sosiale behov gjennom markedet. For å få råd til det, må vi jobbe mer, og Japan har et eget ord for folk som jobber seg til døde – karoshi.
Les også: Det er ingen menneskerett å få pult, men det er faktisk et primærbehov
Noe å lære
Menn har alltid oppsøkt prostituerte for å få lettere tilgang til sex, uten å måtte konversere, spandere og likevel risikere avslag. Og kvinner har nok alltid hatt sex med menn i håp om vedvarende, emosjonell støtte. Nå som kvinner har fått økonomisk frihet, kan de kjøpe det de savner mest fra menn.
Tidligere i år skrev en kvinne til Aftenpostens samlivsspalte: «Jeg har ikke tall på hvor mange dater jeg har vært på, hvor mannen fra første sekund har satt i gang en monolog om seg selv og sine interesser, uten noen synlig interesse for å bli kjent med meg». Hun føler ikke at mennene hun møter, klarer å kommunisere slik at begge parter føler seg sett, hørt og forstått.
Psykolog Frode Thuen svarer at flere kvinner klager over det samme, og etterpå mottok han så mange støtteerklæringer til innsenderen at han ville se nærmere på temaet. Han gjorde sin egen svogerforskning blant kvinnelige bekjente, og alle kjente seg igjen i problemet med mannen som ikke lytter og virker lite interessert i dem.
Vil du at noen skal like deg, er det mye lurere å få dem til å føle seg bra enn å skryte av deg selv. Og vil du falle for noen, kan det lønne seg mer å investere i dem enn bare å fokusere på hva du kan få fra dem. Her har begge kjønn noe å lære av profesjonelle relasjonsbyggere.
Emosjonelle bordeller
I antikkens Athen og Roma spilte prostituerte en viktig rolle samfunnet. Prostitusjon var lovlig og vanlig, og det samme var det i Frankrike på 1800-tallet. Nå foregår det mer i skjul, mens samtaleterapeuter nyter høy status. Det sier kanskje noe om hvilken vekt vi tillegger henholdsvis menn og kvinners savn.
Ideelt sett skulle vi sluppet å betale for at noen lytter til oss, gir oss komplimenter eller tar på oss. Når det virker umulig og markedet må trå til, er det best at det skjer i ordnede former.
Portugisiske Kate forlovet seg på nettet i fjor. Hun ble betatt av en mann som kalte henne sin dronning og sin store kjærlighet. Enda bedre ble det av at mannen var artisten Alexander Rybak, eller det trodde hun i hvert fall. Da Kate dro til Oslo og ringte på døren hos den ekte Rybak, ante han ikke hvem hun var.
Før hun kom så langt, hadde hun overført 150.000 kroner til svindleren. Hadde hun hatt tilgang til en host club, kunne hun betalt for kjærlig oppmerksomhet i ordnede former. Slik hun dyrker popstjerner kunne hun dyrket sin favorittvert, en mann som både ville hatt bedre tid til henne og gått oftere til frisøren enn Alexander Rybak.
Jeg blir ikke overrasket om vi i fremtiden får «emosjonelle bordeller» for kvinner også i Norge. Noen terapeuter og coacher opererer allerede i grenseland, der de tilbyr alt fra psykodrama til langsom, tantrisk berøring.
Jeg vet ikke om det var en terapitime som fikk prinsesse Märtha til å falle for sjaman Durek, men jeg vil gjerne se en romantisk komedie om en forretningskvinne som leier en profesjonell søtprater for en helg på hotell. Er dere klare for å snu rollene, Julia Roberts og Richard Gere?
