En forsker skal ikke være mett. Han skal være sulten.
Først og fremst sulten på ny informasjon innen sitt fagfelt, som kan belyse eller berike informasjonen på en ny måte – eller i sin ytterste konsekvens – endre på tidligere vitenskapelige konklusjoner. Men Olav Elgvin er ikke sulten – han er mett.
Olav Elgvin kritiserer Nettavisen for å koble Rabita til det muslimske brorskapet som en islamistisk organisasjon. Men har han egentlig sett materialet Nettavisen sitter på? Og hvorfor hopper han bukk over svært viktige spørsmål?
Elgvin skriver i sin kronikk at «økonomi og regnskap i moskeen har jeg ingen forutsetninger for å mene noe om». Men kan man virkelig mene at finansiering ikke betyr noe når man vurderer hvor en menighet står politisk? Som Mark Hanna en gang sa «Det er to ting som er viktig i politikk. Det første er penger, og jeg kan ikke huske hva den andre er».
Les også: Kritikken haglet mot moské etter kontroversiell tale. Nå er videoen fjernet
Ubesvarte spørsmål
Olav Elgvin bør stille seg selv følgende spørsmål som grunnlag for sin videre forskning. Spørsmål som Rabita selv nekter å svare på når journalister spør:
- Hvem er den mystiske «mannen i sandaler» som reiser rundt i Norge og deler ut millioner til kjøp av moskeer? Gir han bort penger for å være snill, eller kan det stå noen bak med en agenda?
- Hvem i Kuwait sendte millioner av kroner til Rabita-moskeen?
- Hvorfor nekter Rabita å si hva pengene er til, eller hvem de kommer fra?
- Er det en tilfeldighet at logoen til Rabita står på hjemmesidene til den europeiske paraplyorganisasjonen for islamistiske menigheter i Europe (Council of European Muslims)?
- Har Olav Elgvin fått med seg at denne organisasjonen tidligere het Federation of Islamic Organisations in Europe? Kan det tenkes at medlemsorganisasjonene der da faktisk er islamister?
- Hvorfor har Rabita sendt 27 millioner ut av landet i løpet av få år? Har man grunn til å stole på deres svar om at de «bare» driver et hemmelig reisebyrå på si, ved siden av bønnene, og at de «ikke visste» at de måtte levere regnskap til Brønnøysund?
- Hvorfor kjøper de opp eiendom over hele Norge i det stille, og hvor kommer pengene fra?
Disse spørsmålene, og mange flere, bør stilles om Rabitas omfattende næringsvirksomhet i rundt 20 ulike firmaer og ideelle organisasjoner – delvis drevet av Basim Ghozlan ved siden av jobben han har i Skatteetaten.
Dersom forskningen består i å «ha kontakt med» og «snakke med» Rabita, så forutsetter den at Rabita gir ærlige svar og er en åpen organisasjon. Men det er den ikke. Rabita legger for eksempel ikke frem referatene fra sine årsmøter. Det eneste referatet fra årsmøtene jeg har klart å finne var fra årsmøtet i 2023. Da møtte det ni personer, men daglig leder og de fleste sentrale personer i Rabita stilte ikke.
Og hvorfor legger ikke Rabita ut regnskapet for reisevirksomheten sin? Kan det tenkes at det er fordi det er noen andre som reelt sett styrer organisasjonen, og ikke medlemmene på årsmøtet? Det lukter jo ikke akkurat en søt duft av demokrati dette, Olav Elgvin. Men man trenger jo ikke akkurat å ha mastergrad i psykologi for å skjønne at når folk opptrer så hemmelighetsfullt, så er det ofte fordi de har litt haram på skogen.
Olav Elgvin skriver videre: «Men fra 1990-tallet og utover gikk sentrale ledere i Rabita videre fra islamismen; derav begrepet post-islamisme. Den prosessen kan man kanskje sammenligne med hvordan noen revolusjonære marxister har gått videre til å bli sosialdemokrater.»
Les også: Vi bør tenke nøye gjennom hva vi egentlig mener med «mangfold»
Stemmer ikke
Det er bare det at dette ikke stemmer. Sentrale skikkelser som har eller har hatt verv i Rabita de siste årene har også hatt verv i Council of European Muslims. Dette gjelder for eksempel Kamal Amara, Mohamed Malioui og Hossam Belkilani. Men dette er selvfølgelig bare en tilfeldighet, ikke sant? Og dette er bare «enkeltpersoner i Rabita», naturligvis? Like tilfeldig og naturlig som at det snubler inn noen millioner på konto fra anonyme givere i utlandet av og til.
Rabita vil selvsagt også styre hvilke forskere Nettavisen intervjuer, og klager dem inn til PFU fordi de ikke bruker forskere som Olav Elgvin, hvis forskning bare skraper i overflaten av menigheten. Heldigvis var det noen voksne hjemme i PFU akkurat da, som forsto at pressen fritt må kunne velge sine egne kilder.
Likevel blir Nettavisen felt på en bagatell om å ikke ha rettet opp en feil fort nok. Det sentrale poenget – og selve elefanten i rommet – rømmer usett ut lufteluken: Rabita er medlemmer av en Europeisk internasjonal paraply under det muslimske brorskapet.
«Å gjøre moskeen til en representant for Det muslimske brorskap eller islamismen, slik Nettavisen har gjort i sin artikkelserie, er det altså ikke hold for i forskningen som har blitt gjort på moskeen.»
Feil, Elgvin. Det er ikke hold for å være mett. Vær sulten.
Elgvin kommenterer
Rabita og Olav Elgvin har fått anledning til å imøtekomme anklager i teksten. Elgvin har følgende kommentar:
«Almir Martin har rett i at finansiering og økonomi er viktig når man skal vurdere profilen til en organisasjon. Det jeg hadde i tankene da jeg skrev at jeg ikke hadde forutsetning til å si noe om økonomi og regnskap i Rabita, var selvsagt ikke at jeg ikke vil ta stilling til økonomi i en organisasjon som Rabita i det hele tatt. Det handlet om de spesifikke påstandene Nettavisen kom med om at Rabita hadde drevet med kreativ regnskapsføring, som jeg ikke hadde grunnlag for å vurdere. Ang. Rabita sine årsmøter, som Martin trekker inn, så var jeg til stede som forsker og observatør på det siste årsmøtet til Rabita. Det mest juicy som skjedde under møtet var antakelig at de ikke hadde laget nok kaffe til alle som kom.
Utover dette skal jeg på det nåværende tidspunktet avholde meg fra å kommentere de andre påstandene og spørsmålene Martin kommer med. Grunnen er at jeg i etterkant av Nettavisens artikkelserie faktisk begynte å planlegge et forskningsprosjekt som skal se nærmere på båndene til islamistiske bevegelser hos både Rabita og andre muslimske organisasjoner i Norden. Det er helt sikkert mye man kan kritisere i mitt virke som forsker. Men at jeg ikke skulle være «sulten» på ny kunnskap, det er en anklage jeg ikke tror er spesielt treffende.»
Olav Elgvin, forsker på Fafo.»
