I andre avhandling av «Moralens genealogi» (1887) skriver Friedrich Nietzsche om hvordan moralen og samfunnet blir til mens mennesket blir gjort forutsigbart.
Med mennesket har naturen satt seg mål å avle opp et selvlovgivende dyr som kan gi løfter. Paradoksalt nok krever dette at mennesket først blir sedvanlig og normbundet.
Før mennesket kan love, må det først bli gjort nødvendig, regelmessig og kalkulerbart. Før det blir selvstendig og får kontroll over seg selv, må dets umiddelbare innfall og spontanitet tøyles av sedvanen. På samme måten som sedvanen har gjort det i stand til å heve seg over innfallene, må det så heve seg over sedvanen slik at det fritt kan gi sin lovnad. Et vesen med kontroll over både instinkter og sitt forhold til normene, som kan gå god for sitt ord og dermed er til å stole på.
Nietzsche viser her til et klasseskille mellom de som ikke er i stand til å love, men kun følger normen, og på den andre siden de som kan tillate seg selv å love. Som så mye annet i Nietzsches tenkning passer ikke dette inn i en konsekvent identitetstenkning, hvor ting enten er det ene eller andre. For selvsagt vil overklassens lovnader tidvis kræsje med hverandre, for eksempel når begge siders herre lover seier i slaget.
Skillet Nietzsche setter opp, er likevel nyttig for å male et skille mellom kontrollerte innbyggere på den ene siden, og frie på andre. Samtidig understreker Nietzsche samfunnets behov for forutsigbarhet.
Forutsigbarhet
Samfunnet kan ikke fungere uten forutsigbare innbyggere. Om bussjåførene ikke kjører, vil ikke andre komme seg på jobb for å produsere varer, som trengs for å produsere mat, som nesten ingen kan lage fordi man har tillit til det moderne industrisamfunnet, hvor alt er spesialisert.
Faller tilliten til bussjåføren og bonden bort, faller samfunnet fra hverandre. For å holde det sammen vil det trengs en sterke leder som tvinger folk til å fortsette i sine moderne virker. Et slikt eksempel på tvang fremstår kanskje en smule urealistisk og fjernt, all den tid samfunnet vi lever i, ikke står i umiddelbar fare for å få kollapset varekjedene.
På den andre siden ser man en økende mistillit til myndigheter og media. Dersom myndighetene baserte seg på frivillighet, ville de ha vektlagt argumentasjon og innrømmet egne feil for å vinne tilliten tilbake. Myndigheter som har mistet troen på frihet, vil derimot heller forsøke å skape forutsigbarhet gjennom manipulasjon.
Les også: EU viser sitt sanne ansikt
Desmet og rasjonalismen
Samfunnets behov for forutsigbarhet har også påvirket ideologien, men ironisk nok kan tenkningen som skulle gi oss klarhet, ha ført oss ut i uklarhet.
Den belgiske psykologiprofessoren Mattias Desmet skriver i essayet «The de-souling of the world» (2024) om et forestående skifte i vestlig tenkning. Det han omtaler som «rasjonalismen», som kort sagt kan sies å være tanken om verden som en håndgripelig maskin, viser for tiden sin iboende selvmotsigelse.
Desmet nevner den WEF-tilknyttede historikeren Yuval Hararis som en representant for det rasjonalistiske verdenssynet, hvor mennesket er en maskin hvis dødelighet kan overvinnes gjennom teknologiske inngripen. Videre nevner han andre former for det man kan kalle hybris og overtro knyttet til menneskets evne til å manipulere verden, som troen på de nyutviklede koronavaksinene. Når så disse viste seg ikke å kunne stoppe viruset, fikk man en rekke tiltak for å stoppe kritisk informasjon.
Rasjonalismen innebærer nemlig også en tro på at mennesket er et egoistisk vesen, styrt av målene om selvhevdelse og overlevelse, noe som gjør det mer enn tilbøyelig til å lyve. Løgn er rasjonelt ifølge rasjonalismen, og derfor bør man kunne lyve for å utbre en større sannhet, som blir holdt nede av andre løgner.
Resultatet er at vi ender opp i det Desmet kaller «propagandaens og storskala-manipulasjonens tidsalder». Rasjonalismen som skulle føre med seg klarhet og sannhet, fører med seg løgn og «fremtredelsens slør». Virkeligheten blir altså tilslørt av de rasjonelt, gjennomtenkte forsøkene på manipulasjon og bedrag. Disse forsøkene møter vi i alt fra folk som utgir seg for å være noe annet enn det de gjennom KI-genererte boter og algoritmer til «deep fake»-videoer. Eller i en av FN sine 110.000 first-respondents, folk med ordre om å bekjempe desinformasjon.
Les også: Alvorlige bivirkninger av koronavaksiner bagatelliseres av forskere og journalister
Med andre ord
Vi har fått et samfunn som heller enn å stole på den frie debatten, legger opp til storstilt manipulasjon for å gjøre innbyggerne forutsigbare.
Kanskje kunne det ha vært en løsning at politikerne skiftet standpunkt, eller at man hadde skiftet ut dem. Ifølge Desmet er imidlertid ikke det en god nok løsning, da politikernes moral er et uttrykk for befolknings moral og væremåte. Det er manipulasjonen som utbredt praksis man må til livs.
Desmets løsning er det han kaller oppriktig tale, at man sier det man dypest sett mener. Gjennom oppriktig tale vil vi kunne bryte gjennom sløret, som holdes oppe av konformiteten og den sosiale aksjekurstenkningen. Å bryte gjennom propagandasløret vil ikke bare være bra fordi det gir et ærligere samfunn, som vil føre til mer tillit og dermed minske behovet for kontroll. Det vil også gjøre verden mer meningsfull.
Forløsningen i å si det man mener, understreker tomheten i kyniske utsagn sagt for å oppnå sosiale poeng. Erfaringen av å sette noe på spill, ved å være ærlig, knytter en til noe større: Sunnheten som friheten fra normert løgn fører med seg.