«På flere kontroversielle punkter blir islam skrevet om på norsk», skrev jeg i Subjekt 21. august. Det har kommet motsvar fra Osamah Rajpoot, som skriver: «Muslimer har en naturlig plass i Europa. Nå må mistenkeliggjøringen ta slutt». En konstruktiv debatt ønskes alltid velkommen.
Dessverre virker Rajapoot mer opptatt av å kommentere meg som person enn forskningen jeg refererer til. For alle de moderate muslimene i Europa tror jeg det er mer hensiktsmessig å diskutere selve problemet fremfor å late som problemet ikke finnes.
Les også: Politiet brøt seg inn i bilen til kunstner Morten Viskum
Ikke skyt budbringeren
Ifølge Rajapoot er jeg, Almir Martin, angivelig hjernen bak en hemmelig kampanje mot muslimer i Europa. Hvem skulle trodd at jeg hadde så mye innflytelse? Ikke jeg, i alle fall! Hold dere fast – jeg skal angivelig ha erklært at muslimer ikke har noen plass i Europa. Utrolig, jeg må ha sovet da den kunngjøringen ble gjort!
Man skulle nesten tro at jeg har vært med på å bidra i forskningen jeg baserer min tekst på, gitt all oppmerksomheten jeg får. Men sannheten er at jeg har like mye å gjøre med Olav Elgvins forskning som en pingvin har med ørkenøkologi.
Det er ene og alene Elgvin som står bak forskningsarbeidet. Rajapot, la meg oppklare noen ting for deg: Min eneste «forseelse» her er å ha videreformidlet Elgvins forskning. Og ja, muslimer har selvsagt en plass i Europa.
Jeg regner med Rajpoot har hørt om uttrykket «ikke skyt budbringeren». Det virker som at han har siktet på feil person her. Hvis han virkelig vil sende en harmdirrende klage, burde han kanskje vurdere å sende den til Elgvin i stedet? Han er tross alt mannen bak forskningen. Jeg er bare fyren som formidler informasjonen – tenk på meg som et slags akademisk postbud, om du vil. Minus den kule uniformen, dessverre.
Les også: Forstår nordmenn hvor alvorlig arrestasjonen av Telegram-sjefen er?
Mangfold til besvær
Men fra spøk til alvor: forskningen til Elgvin er faktisk ganske interessant, og reiser noen viktige spørsmål. Saken er at ulike tolkninger av islam kan by på utfordringer i møte med moderne, sekulære samfunn.
Rajpoot spør hvem som skal bestemme hva det innebærer å være muslim, og det er et betimelig spørsmål. Faktum er at islam, i motsetning til for eksempel den katolske kirken, ikke har én sentral autoritet som kan gi entydige svar på hvordan religionen skal praktiseres i moderne kontekster. Dette kan føre til et mangfold av tolkninger, fra svært konservative til mer liberale, som alle hevder å representere «sann» islam.
Dette mangfoldet av tolkninger er ikke nødvendigvis negativt i seg selv, men det kan skape utfordringer når det gjelder å finne felles forståelse og praksis, spesielt i møte med sekulære samfunnsstrukturer og verdier. Det er en kompleks situasjon som krever nyansert diskusjon og gjensidig forståelse fra alle involverte parter.
I frykt for å gjenta meg selv, vil jeg understreke at det Rajapoot virkelig burde reflektere over, er de faktiske funnene som Elgvin har kommet frem til i sin forskning. Det er disse funnene som er kjernen i saken, og som fortjener grundig ettertanke og diskusjon.
I stedet for å kaste rundt seg med anklager og konspirasjonsteorier, ville det være langt mer produktivt å engasjere seg i en saklig debatt om hva denne forskningen faktisk forteller oss, og hvilke implikasjoner den kan ha for vårt samfunn.