Fra jødiske samfunn verden over rapporteres det kriselignende tilstander i kjølvannet av krigen som Hamas startet med sin massakre 7. oktober i fjor.
Antisemittiske hendelser har siden da steget dramatisk, og jødiske minoriteter føler seg mer utrygge enn noen gang siden annen verdenskrig. Vi står trolig i et skille i vestlig og jødisk historie der forskningsparadigmer om jødefiendtlighet utfordres og må defineres på nytt.
Fenomenet gjør seg gjeldende over hele verden, men gjennom ulike mekanismer i ulike land. Den jødiske minoriteten i Norge er liten både i antall (omkring 2.000) og i andel av befolkningen (knappe 0.04 prosent) og er følgelig også spesielt sårbar. Det finnes knapt noe bygg som er så tungt bevoktet døgnet rundt som synagogen i Oslo.
Spørreundersøkelser etter 7. oktober blant jøder i Norge viser dyp pessimisme om fremtiden og alarmerende lav tillit til at sentrale demokratiske institusjoner holder sine løfter om å beskytte minoriteten.
Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter (HL-senteret) er etablert med det formål å opplyse og nyansere debatten om jødefiendtlighet i Norge, nettopp for å avlaste den allerede hardt belastede jødiske minoriteten.
I sakens anledning har de lansert en «foredrags- og samtalerekke» som etter introduksjon og valg av emne og foredragsholder å dømme heller skal forsøke å definere virkeligheten for norske jøder, altså et eksempel på «gaslighting» som HL-senteret heller burde motarbeide enn å fremme.
Les også: Senter for kildekritikk blir nok enda en orgie av enighet for eliten
Lite befestet i norsk virkelighet
Aller først: Det er simpelthen uriktig, som HL-senteret skriver, at: «Hamas-terroren 7. oktober og Israels etterfølgende krigføring i Gaza har utløst debatt om forståelsen av antisemittisme, holocaustminnet og folkemordbegrepet».
Debatten som er utløst, dreier seg om mekanismer og dynamikk utenfor Israel som gjør at jøder utsettes for mer diskriminering, mer hets, flere trusler og mer vold. Det er ikke Israels handlinger som skaper antisemittisme, ansvaret er hos dem som fremmer jødehat og ingen andre. Om noe viser det seg at Vesten ikke har lært nok av historien om antisemittisme, holocaust og folkemord til å være immunisert mot den fiendtligheten jøder – fordi de er jøder – opplever.
HL-senterets valg av emner, format og foredragsholdere er lite befestet i denne virkelighet. Formatet er slett ikke noen samtaler hvor ulike syn og uenighet utforskes, men foredrag om synspunkter som ligger langt utenfor hovedstrømningene i forskning om emnene, og med lite relevans for dagens virkelighet i Norge:
- Amos Goldberg har markert seg i israelsk debatt som en som helt i begynnelsen, uten noen juridisk eller empirisk forankring, erklærte Israels krigføring som folkemord. En mening han godt kan ha, men ikke uten at den utfordres av de mange minst like godt kvalifiserte som ser annerledes på saken. Å gi ham mikrofon til en monolog om dette er uansvarlig, gitt konsekvensen av slik retorikk på forhold for norske jøder.
- Den svært kontroversielle sammenstillingen mellom de arabiske regimers tap i sitt forsøk på etnisk rensing av jøder i 1948 og konsekvensene for deler av den arabiske befolkningen i det nyopprettede Israel – altså nakba – og Holocaust er kanskje relevant i Israel, men ikke i Norge. Her burde det være langt mer aktuelt å diskutere parallelle trekk mellom utviklingen vi ser nå, og den norske jøder opplevde i mellomkrigstiden.
- I en tid når IHRAs arbeidsdefinisjon på antisemittisme dessverre har vist seg å være den mest etterrettelige av alle de konkurrerende konseptene, har HL-senteret invitert Uffa Jensen – hvis utnevnelse til sin nåværende stilling som som antisemittismeansvarlig ved Det tekniske universitetet i Berlin ble karakterisert av Sentralrådet for jøder i Tyskland som en «stor skuffelse», til ensidig å belære det norske publikum om sitt synspunkt om antisemittisme.
- Debórah Dwork har også markert seg som en aktivist som kategorisk har avvist enhver sammenligning mellom Hamas og nazistene. Dette kan godt være et legitimt standpunkt, men ikke det eneste gyldige uten å imøtegås. Og ikke det som er mest relevant for norske forhold, hvor det er jøder som oftest sidestilles med nazister.
Les også: Mener media skaper fordommer mot innvandrere
Norske jøder belæres
Det peneste man kan si om HL-senterets opplegg er at det er ensidig og umusikalsk i sammenheng gitt norske forhold. Enda verre er at effekten med slike ytterliggående stemmer er at norske jøder belæres om sin egen virkelighetsforståelse av et «faglig» grunnlag som ser helt bort fra de reelle forholdene i Norge.
HL-senteret burde valgt andre emner, og om de vil ta inn så aparte stemmer på disse emnene, skylder de å ta med troverdige stemmer som kan ta til motmæle.
HL-senteret har altså handlet stikk i strid med sitt eget oppdrag og det skrikende behovet som gjør seg gjeldende akkurat nå.
