Film er en kompleks kunstform som kombinerer en rekke elementer – manus, regi, skuespill, musikk, lyd og visuelle effekter – for å skape en helhetlig opplevelse. Likevel har norske filmkritikere en tendens til å fokusere uforholdsmessig mye på enkelte aspekter, som dårlige manus, svake karakterer, og lite engasjerende historier.
Mens disse elementene utvilsomt er viktige, kan denne typen kritikk ofte føles ensformig og utilfredsstillende for leseren. Det er flere grunner til dette.
Les også: Zendaya og Robert Pattinson skal samarbeide med norsk stjerneregissør
Overser filmmusikk
For det første ser man ofte at kritikken mangler dybde. Filmkritikere i Norge påpeker gjerne svakheter i manus eller karakterutvikling uten å tilby alternative løsninger. Dette kan gjøre kritikken lite konstruktiv.
Det er én ting å identifisere et problem – som en flat karakter eller en ulogisk historie – men noe helt annet å foreslå hvordan det kunne vært gjort bedre. Ved å ikke tilby innsiktsfulle alternativer, bidrar kritikeren ofte lite til en konstruktiv diskurs rundt hvordan norsk film kan forbedres.
I tillegg virker det som om mange kritikere overser eller undervurderer viktigheten av filmmusikk i sine vurderinger. Musikk spiller en avgjørende rolle i å formidle stemninger og følelser, og kan være avgjørende for å forsterke en scene eller gi dybde til karakterer.
Når filmmusikken forbigås i stillhet, mister kritikken en viktig dimensjon av filmopplevelsen. Dette fraværet er dobbelt irriterende fordi filmmusikken ofte kan være et av de mest gjennomførte og kunstneriske elementene i en produksjon, og dens innvirkning på publikum kan være betydelig.
Den manglende omtalen av filmmusikk og den manglende evnen til å foreslå forbedringer, bidrar til en overfladisk tilnærming til filmkritikk.
Les også: Vi trenger ikke tvinge gjennom mangfold i norsk film
Hva de bør gjøre
Filmkritikere har en viktig rolle i å opplyse publikum, fremme diskusjon, og oppmuntre til en dypere forståelse av film som kunstform. Når kritikken begrenses til gjentagelser av «dårlig manus» eller «dårlig karakterutvikling» uten videre analyse, risikerer man å redusere denne viktige rollen til en kjedelig og uinspirerende opplisting av klisjeer.
For å heve standarden på norsk filmkritikk bør kritikere forsøke å tilby mer balanserte og dyptgående analyser som også inkluderer positive sider ved en film. De bør vurdere å gi mer oppmerksomhet til filmmusikk og andre elementer som ofte neglisjeres, og ikke minst bør de komme med konstruktive forslag til hvordan svakheter kan forbedres.
Dette vil ikke bare styrke kritikkens relevans, men også inspirere filmskapere og publikum til å se film fra flere perspektiver og nyte den i all sin kompleksitet.
