Er det det man må være for å kunne bli sammenlignet med Edvard Munch, spør kunsthistoriestudent Lena Trydal.
I 2015 etterlyste Aftenposten-journalist Heidi Borud kvinnene i Munchmuseets populære utstillingsrekke «+Munch», hvor et utvalg av den norske kunstneren Edvard Munchs malerier stilles ut sammen med en annen kunstner. I seriens seks sammenligninger med Edvard Munch, var 100 prosent av kunstnerne som ble utstilt nettopp menn.
Avdelingsdirektør for samlinger og utstillinger ved Munchmuseet, Jon-Ove Steihaug, ble stilt spørsmål om utelatelsen av kvinnelige kunstnere i et Kunstkritikk-intervju tidligere samme år, og svarte da at «Det er selvsagt kvinnelige kunstnere som kunne vært en del av en slik serie.»
Førstkommende fredag gjør Munchmuseet alvor av dette og åpner den første utstillingen med en kvinnelig motpart alene, og som ikke først og fremst har en kuratorisk tilnærming eller blikk på Edvard Munch. Det ble den sørafrikanske maleren Marlene Dumas.
Fra et kvinnesaksperspektiv ble jeg nysgjerrig: Er dette en revolusjon for Munchmuseet? Hva har dette kjønnsperspektivet å si, både for kunstverkene og resepsjonen? Hvorfor ble det nettopp Dumas?
Munchmuseet fikk i våres, på nytt, kritikk av Subjekts redaktører Danby Choi og Una Mathiesen Gjerde, for sin utstilling «Med lukkede øyne», en utstilling med Munchs noe eldre franske malerkollega Paul Gauguin (1848-1903).
Kritikken gikk ut på at museet ikke problematiserte de to kunstnernes kvinne- og etnosyn, som ifølge forfatterne var sexistiske og utdaterte. Uansett om det stemmer at Munch hadde et pessimistisk kvinnesyn så er Munchmuseet hans museum, og det er en selvfølge at hans kunst, hans blikk og kvinnesyn vil vises frem her. Men rekken av Munch-sammenligninger med andre kunstnere åpner en mulighet for å se Edvard Munch på ulike måter, avhengig av motparten.
Nå er motparten en kvinne. Gjør det noe med vårt syn på Munch?
Marlene Dumas maler også nakne kvinneskikkelser, men fremfor å projisere egne seksuelle lyster, er hun opptatt av menneskelige relasjoner. Blant annet relasjonene mellom de nakne kvinnene og det betraktende publikum.
Sammenliknet med Gauguin-utstillingen, kan kanskje Dumas påvirke til et annet blikk på kvinnene til Munch, der hennes malerier sies å konfrontere det mannlige blikket. For hva skjer med blikket dersom man setter en underdanig Munch-kvinne ved siden av en konfronterende Dumas-kvinne?
På slik måte kan Munchmuseet, ved å åpne for kvinnelige motparter, både sette nytt lys på Munch og utfordre det kvinnesynet Choi og Mathiesen Gjerde påpekte. I verste fall kan man endelig tillate en kvinne å være med å definere.
Å ta inn en kvinne kan altså gange kvinnesaksperspektivet, men vil Dumas bli den første og siste i Munchmuseets sammenligningsserie?
Det spørs heller på om hele systemet er basert på mannlige premisser.
Kunstkritiker Roberta Smith har en klar oppfatning av fremgangsmåten til Dumas. I en kritikk av hennes utstilling «Measuring Your Own Grave» i The New York Times, skriver hun:
«Dumas menger seg med gutta, hun er pompøs og selvsentrert likesom sine mannlige kollegaer.»
Skal man tro Smith, kan man tenke seg at Dumas i grunn er en enkelt kandidat for Munchmuseets serie med Munch-sammenligninger, fordi hun trer frem i kunstverdenen på en slik måte som mannlige kunstnere normalt ville ha gjort.
Historisk sett har ikke kvinner hatt muligheten til å bygge et slikt ego på grunn av manglende tilgang til utdanning og kunnskap, og en forankring i en husmor-rolle som innebar å ta vare på andre.
Dermed ser jeg to måter å forstå dette:
1. Det er i kvinnekampens favør at kvinner nå også får være egosentriske og geniale kunstnere. Dumas viser at kvinner også kan oppnå hva hennes mannlige maler-kollegaer har oppnådd.
2. Å strebe mot en egosentrisme er å fremgå på mannlige premisser. Hvis dette er kriteriet for å bli sammenlignet med Munch, vil det fortsette å være minimalt med kvinner i serien.
Siden kvinner var husmødre og utestengt fra kunstakademiene i Munchs samtid, og i maleriets storhetstid forøvrig, kan det tenkes at man må sette Munch opp med flere samtidskunstnere, eller kunstnere i andre sjangere enn maleriet, dersom man ønsker en likestilling i Munchmuseets utstillingsrekke.
