Bistandsadvokat til en av de fornærmede kvinnene i saken mot Marius Borg Høiby ønsker kronprinsesse Mette-Marit til politiavhør. Det mangler vist ikke på presse og kommentatorer som mener hun har en moralsk og rettslig plikt til dette, men det har hun ikke, tvert om:
1) Ingen mødre har vitneplikt mot egne barn, jf. straffeprosessloven § 122. Her er det ikke særbehandling av kongelige, bestemmelsen gjelder alle foreldre. Og dette er det mange grunner til: mange mødre vil lyve for sine barn, og om de ikke gjør det, så vil folk mistenke dem for det uansett. Mødre kan også fremstille ting tendensiøst helt ubevisst, selv med de beste intensjoner. De er følelsesmessig involvert på en måte som også raskt kan bidra til minneforskyvning. De fleste vil oppleve at deres primære plikt i livet er å være mor, ikke en etterforsker mot barnet, og vil med vitneplikt bli presset inn i dilemmaer som kanskje vil ødelegge dem og deres relasjoner for resten av livet.
Alt i alt vil altså mødre kunne bidra til å forkludre en etterforskning snarere enn å opplyse den. Og mange utenfor vil oppleve det moralsk forkastelig å pålegge en mor å vitne mot sitt eget barn, og skulle rettsvesenet drive med slikt, vil det kunne rive ned tilliten til rettsvesenet på sikt.
2) Kongelige er i tillegg beskyttet mot rettsforfølgelse og vitneplikt i Grunnloven § 37, med mindre kongen bestemmer noe annet. Enkelte, også jurister, har hevdet at denne bestemmelsen ikke verner mot vitneplikt, men det er ikke en riktig forståelse av Grunnloven. Kongelige har aldri vært ført som vitner, og det har heller aldri vært meningen at kongelige skal kunne føres som vitner.
Også dette har mange gode grunner for seg; ikke bare er det uverdig av et land å bruke kongelige som vitner, men deres utsagn vil i særdeleshet kunne påvirke etterforskning og domstolsapparatet uheldig, siden også de bare er mennesker og kan huske feil eller misforstå. Det er også slik at så lenge det finnes mennesker og konflikter, så vil noen forsøke konstruere saker der kongelige trekkes inn, enten av den sinnssyke, pengegriske, oppmerksomhetssyke eller selvrettferdige. Disse vil typisk skape mye styr omkring seg selv og få pressen med seg på oppmerksomhetsjaget for å bygge opp under «sin» sak. Kongelige blir altså gjort om til et trekkplaster, eller «sannhetsvitner», eller til å fylle et slags moralsk patos.
Les også: Hva blir veien videre for Marius Borg Høiby? Kanskje innebærer den et brudd med kongefamilien
Pressen kunne tatt tak i det virkelige bekymringsfulle
Enkelt sagt: Saker etterforskes og pådømmes altså best av politi og domstoler, uten involvering av mødre eller kongelige som vitner, og det har regelverket altså for lengst tatt høyde for.
Om man av ulike årsaker ikke klarer å akseptere at Grunnloven har forutsett hvordan enkelte mennesker vil forsøke å trekke kongehuset inn i sine saker og at de kongelige derfor har et særskilt vern, så bør man i hvert fall akseptere at alle mødre har det tilsvarende vernet. Mamma er nemlig først og fremst mamma. Og sånn skal det være. Diskusjoner med barna om oppførsel er private. For mødre er dette en slags uskreven morallov som står over alle andre lover. Jeg ville for eksempel aldri vitnet mot mine egne barn.
I saken mot Høiby bør derfor politiet sluttføre sin etterforskning på vanlig vis, enten det leder til tiltale for noen forhold og henleggelse på bevisets stilling for andre forhold – og domstolene får behandle tiltalepostene som eventuelt måtte komme, på sedvanlig vis.
Pressen kunne i stedet gjerne tatt tak i det virkelige bekymringsfulle med denne saken: at den er et symptom på ungdom og unge voksnes rusbruk i vårt samfunn, at kokainbruken på Oslo vest og på russebusser og utesteder er urovekkende høy, kanskje til og med i journalistkretser, må antas, og at kokain kan endre selv den triveligste personlighet til å bli en alvorlig belastning og bekymring for alle rundt dem. Det kreves en helt annen innsats fra samfunnet enn et pressekorps som vil meske seg i detaljer fra en familietragedie. En vitneforklaring fra mamma Mette-Marit har ingen betydning.
Men det som har en betydning, er vitnesbyrdene til alle de mammaer som har mistet et barn til rus eller som hver dag lever i frykt for at det snart kan skje. Alle andre bør begynne å ta dette på alvor. Problemet er så omfattende i Norge nå at det snart rammer noen også du er glad i.
