I min tekst publisert i Subjekt 25. november problematiserte jeg at Hedda Colleen Østvang sprer kvinnesjåvinisme, gjennom å definere menn som et problem. Menn bør skamme seg, ikke nødvendigvis fordi de har gjort noe, men fordi de er menn.
I sin andre tekst er Østvang tilsynelatende uinteressert i å reflektere rundt sine holdninger, sin retorikk, eller konsekvensene av disse. Istedenfor avviser hun kritikk som «ad hominem». Dette gjør hun ironisk nok samtidig som hun sammenligner meg med «femåringer», kaller meg «skremt», og forteller at det er «ingen grunn til å være hysterisk».
Hun evner til og med å si at jeg er bare hakket bedre enn Taliban eller Andrew Tate! Som hun skriver: «Du blir konfrontert med noe du syns er ubehagelig, og forsøker på alle måter å avlede oppmerksomheten, i stedet for å gå i deg selv. «Når menn konfronteres med sin egen følelse av berettigelse, har de en tendens til å peke fingeren mot en som er hakket verre enn dem selv», skrev jeg. «Hvorfor er jeg som mann ansvarlig for hva Taliban eller Andrew Tate driver med?» skrev du. I’ll say no more.»
Hvem som kommer med personangrep, og hvem som diskuterer sak, er kanskje nokså klart. Men det reelle problemet er ikke personangrepene og tankefeilene de bygger på, men Østvangs premiss.
Les også: – Jeg kommer aldri til å underkaste meg en manns følelser og fantasier
Sjåvinisme og generalisering
Østvang mener at menn som gruppe er et problem, selv om hun nå er så sjenerøs at hun sier «alle menn er ikke et problem». Men som hun likevel forteller: «Det stemmer at jeg vil at menn skal føle mer skam. Ikke noe utover den helt normale, sunne skammen vi alle burde føle når man har pisset rundt seg uten å tørke opp. Men litt mer skam vil jeg at menn skal ha».
Fra et liberalt perspektiv er det naturlig å kreve at skam betinges på individuelle handlinger. Mannen som «pisser rundt seg uten å tørke opp» skal skamme seg. Men hvorfor skal de som tilfeldigvis deler kromosomer med den som «pisser rundt seg», også skamme seg?
I tråd med sjåvinismens logikk skal grupper skamme seg. Østvangs forsvar av denne sjåvinismen er en typisk tankefeil, selv om denne uttalelsen isolert sett er korrekt: «Det er helt greit å generalisere. Det er faktisk helt nødvendig å generalisere. Å generalisere er «å trekke allmenngyldige slutninger om noe, basert på innsamlede data». Det er ingenting galt ved det».
Generalisering er nyttig for å oppnå kunnskap. Men det er en vesensforskjell mellom den statistiske generaliseringen «menn er mer sannsynlige overgripere enn kvinner», og sjåvinistiske generaliseringer om at individer som tilhører gruppen menn er et problem. Uttalelser som at «verden har et mannsproblem» eller «menn skal føle mer skam» tilhører sistnevnte. Statistiske forskjeller mellom grupper brukes som bevis på at alle som tilhører gruppen, er et problem
Det er analogt med å gå fra slutningen «innvandrere begår mer kriminalitet enn etniske nordmenn» til «vi har et innvandrerproblem» og «innvandrere skal føle mer skam». Førstnevnte er et eventuelt statistisk faktum av liten relevans for denne spesifikke diskusjonen. Sistnevnte er sjåvinisme, enkelt og greit.
Ingen har, i motsetning til hva Østvang antyder, krevd at menn skal «være fritatt analyse og samtale på gruppenivå». Østvang argumenterer med stråmenn. Det kan for eksempel være interessant å diskutere hva slags biologiske eller sosiologiske faktorer som fører til at for eksempel menn er voldeligere enn kvinner, i gjennomsnitt. Men Østvang har ikke invitert til en samtale om gruppeforskjeller. Hun erklærer at individer er problematiske fordi de er menn.
Les også: Å snakke mer om følelser løser ikke unge menns problemer
Den nye sjåvinismen
Til tider snakker Østvang om «radikale menn». Kanskje bør de skamme seg? En slik uttalelse – som da bygger på kritikk av holdninger og ideologi – er legitim i vårt liberale samfunn. Men Østvangs argumenterer ikke som sådan.
Skillet mellom de udefinerte «radikale menn» og menn for øvrig er uklart. Derfor er Tate og Taliban «hakket verre» enn menn flest, men menn flest er da også bare hakket bedre enn selveste Taliban!
Østvangs argumenter bygger på identitetspolitiske premisser som de siste årene har blitt importert, spesielt fra den amerikanske venstresiden. Der individualitet er ubetydelig, og kjønn, hudfarge, seksualitet og lignende definerer hva individet er. Der tenker man at grupper som påstås å være «undertrykkere», som menn, tar for mye plass. De må skamme seg for hva de er, og dermed omfavne en negativ identitet.
Gjennom å omfavne slike premisser og tankefeilene de bygger på, drukner Østvangs eventuelle poeng om «radikale menn» i sjåvinisme. Det innebærer kun en identitetsfelle: Østvang inviterer til en sjåvinistisk dans om gruppers overlegenhet og underlegenhet. Den er jeg uinteressert i å bli med på.
Jeg gjentar heller Sylo Tarakus poeng en gang til: dropp nedlatenhet, og møt heller dine meningsmotstandere, deriblant menn, med respekt.
